Midt ute i ørkenen i Nevada ligger et svært militæranlegg. Siden 1950-tallet har det blitt brukt til å teste amerikanske atomvåpen. Da aktiviteten var på sitt høyeste, kunne de illevarslende soppformede skyene på himmelen sees av folk i bygatene i Las Vegas og i en radius på 16 mil rundt anlegget. Testsenteret raserte naturen, og prøvesprengingene ga en økning i krefttilfeller i omkringliggende områder.

Nevada Test Site er imidlertid ikke bare et sted for utprøving av våpenarsenalet til verdens militære supermakt, men det ble også et sted for utprøving av våpenarsenalet til en generasjon freds- og miljøaktivister. Blant disse er forfatteren Rebecca Solnit, som kom til protestleiren ved testsenteret første gang i 1988, og som i årene som fulgte, tilbrakte endeløse timer i den glovarme ørkenen i et forsøk på å få stanset prøvesprengingene og stengt testsenteret. Aktivistene fikk ikke den seieren de håpet på, selv om prøvesprengingene etter hvert ble mer begrenset i omfang.

Seinere skulle Solnit finne ut at protestleiren i Nevada-ørkenen var direkte inspirasjon for kjernekraftaktivister i Kasakhstan, som faktisk lyktes med å få stengt Sovjetunionens viktigste testanlegg for atomvåpen. Oppdagelsen av disse hendelsene på den andre sida av kloden ble avgjørende for Solnit.

– De uforutsette konsekvensene av våre handlinger gjorde stort inntrykk på meg, forteller hun på videolink fra hjemmet sitt i San Francisco.

For hva er egentlig en politisk seier, og når kan man avgjøre om en kamp er tapt eller vunnet? Dette er spørsmål som opptar Rebecca Solnit.

Ideer i skyggene

Når Klassekampen snakker med henne, har Solnit nettopp kommet tilbake fra en morgentur langs kysten utenfor San Francisco. På denne tida av året ser hun ofte røyken fra skogbranner når hun er ute og går. I år har skogbrannsesongen i California startet uvanlig tidlig, og brannene er uvanlig kraftige: Ved utgangen av juni var allerede 364 kvadratkilometer skog svidd av. Samtidig skyller hetebølgene inn over Sør-Europa, Midtøsten og India. Klimaendringene er her, men Rebecca Solnit advarer sterkt mot å tro at det er for seint å snu kursen.

– Det er mange fæle nyheter om jordas tilstand, men jeg synes det er veldig spennende at vi er midt i en fornybarrevolusjon, som skjer raskere enn noen spådommer fra fem eller ti år tilbake, sier Solnit.

Opplevelsene fra Nevada-ørkenen på slutten av 1980-tallet lærte Solnit at handlinger kan ha konsekvenser langt utover det vi kan forestille oss, og det har gitt henne en tro på at aktivisme funker. Sentralt i Solnits bøker er den sterke troa på at historiene vi forteller hverandre, betyr noe, og derfor er det viktig hvem som snakker, og hvem som blir lyttet til. Ideer som opererer i ytterkantene, kan bli dominerende tankesett i et samfunn.

– Ideer ender opp midt i lyskasteren på scenen, men begynner ofte backstage eller utenfor scenen, i skyggene. Der blir de gjerne avvist, enten det dreier seg om kvinners rettigheter, skeives rettigheter eller antirasisme. Lenge virket det helt usannsynlig og umulig at kvinner skulle stemme eller at man skulle kunne gifte seg med en av samme kjønn.

Håpet som ligger i det å se de lange linjene i samfunnsutviklingen, er temaet for flere av Solnits essay og en av hennes mest kjente bøker, «Hope In The Dark», som ble utgitt i 2004.

Menn forklarer meg ting

Rebecca Solnit er oppvokst utenfor San Francisco, byen hun har tilbrakt det meste av sitt voksenliv i. Hun debuterte som forfatter i 1991 med en bok om seks kaliforniske bildekunstnere og har siden gitt ut en lang rekke essay og sakprosabøker om alt fra vandringens historie og den amerikanske urbefolkningen til kart, landskap, naturkatastrofer, klima og feminisme.

Hennes store gjennombrudd kom i 2008 med essayet «Menn forklarer meg ting», som også ble til en essaysamling med samme navn, utgitt i 2014. Her skriver Solnit om hvordan kvinner stadig opplever at menn forklarer dem ting som kvinnene selv har mer greie på, og at denne usynliggjøringen av kvinnen og hennes evner er én ende av et spekter, hvor vi i andre enden finner menns vold mot kvinner. Essayet gikk viralt og ble inspirasjonen til uttrykket «mansplaining», som noen år seinere fant sin vei inn i de offisielle ordbøkene.

I 2020 utga Solnit memoarboka «Recollections of My Non-Existence», hvor hun beskriver oppveksten i et voldelig hjem, unge, rastløse år i San Francisco, sin egen politiske oppvåkning i Nevada-ørkenen og kampen for å bli tatt på alvor som kvinne i en mannsdominert litterær verden.

De siste årene har Solnit særlig markert seg som klimaaktivist. Hun sitter i styret til Oil Change International og har sammen med Thelma Young Lutunatabua startet organisasjonen Not Too Late, som jobber for å motivere en ny generasjon aktivister ved å formidle alt det positive som skjer på klimafronten.

– Klima-dommedagsprofeter sier at det for seint, at det ikke er noe vi kan gjøre. Men forskerne som jobber med dette, er ikke enige. Det er for seint å få jorda i en tilstand som om vi ikke har brent alle disse fossile brenslene, men det er ikke for seint å ta gode avgjørelser om hvilken framtid vi vil ha, sier Solnit.

Kritiserer Norge

Forskjellen på det verste og beste mulige utfallet er dessuten enorm, påpeker hun.

– Det har betydning for milliarder av mennesker som lever, og mennesker som ikke er født, for millioner av arter, for havet og for planetens helse. Vi bestemmer fortsatt over klodens skjebne, og det ville vært katastrofalt å gi opp nå. Mulighet er et annet ord for usikkerhet, i en verden hvor framtida blir avgjort av hva vi gjør og ikke gjør nå.

«Jeg har flere ganger hørt yngre folk si ting som at ‘feminismen har ikke oppnådd noe’, og det får hodet mitt til å eksplodere»

— Rebecca Solnit

– Men så er det fortida. Man kan vel si at vi ikke har lyktes de siste tiårene? Utslippene øker, klimaforhandlingene går treigt, klimaendringer tar liv, arter dør ut.

– Jeg ville ikke karakterisert det slik. Hvis vi hadde gjort mindre, hadde det sett verre ut, og tenk tilbake på år 2000, da hadde vi nesten ikke alternativer til fossile brensler. Sol- og vindkraft var dyrt, og teknologien var primitiv. Vi er nå i en tidlig fase av en energirevolusjon. De siste 100 dagene har California fått det aller meste av sin strøm fra sol, vind og vann.

Solnit mener Norge må våkne opp og bli med på den store omveltningen.

– Norge er et rikt land som selvsagt burde la olja og gassen bli værende under bakken. Norge, Storbritannia, USA, Australia og Canada er fem land som virkelig jobber for klimakollaps, slik Oil Change International har påpekt.

Men det er ikke bare klimakollaps vi kan unngå ved å bevege oss vekk fra fossil energi, mener Solnit. Et slikt skifte kan også gi oss en fredeligere verden.

– Fossile brensler har ikke bare forgiftet naturen og våre kropper, de har også forgiftet politikken. Fossile brensler er så ujevnt geografisk fordelt, og den geopolitikken som har vokst ut av det, er forferdelig – kriger i Midtøsten og støtte til diktaturer. Sol og vind finnes overalt. Alle kan produsere sin egen energi, og da fjerner man geopolitikken og den enorme makta til de fossile selskapene og statene.

Usynlige seire

I boka «Hope In The Dark» skriver Solnit om at så mange av miljøbevegelsens seire er usynlige – de er det som ikke skjedde. Motorveiene som ikke ble bygget, skogen som fortsatt står der, artene som lever i beste velgående. Hun mener venstresida har vansker med å forstå hva en seier er og å feire det man faktisk oppnår.

– Det er en sterk tendens til å tenke på seier som noe endelig. Men jeg liker det lange tidsperspektivet. Det lar deg se hvordan ting begynner. Ekteskapsrettigheter og klimahandling begynner med visjonære folk og grasrotbevegelser, og så ender det opp hos politikere. Du finner din kraft ved å se tilbake. Og handlinger har indirekte konsekvenser. Men folk er ikke alltid så gode til å spore disse.

Solnit trekker fram Occupy Wall Street, bevegelsen som tok over gatene i New Yorks finansdistrikt i 2011 og spredte seg til en lang rekke andre byer, i protest mot et urettferdig økonomisk system og at finanssektoren hadde overlatt regningen for finanskrisa til vanlige skattebetalere. Occupy Wall Street hadde ingen ledere og få konkrete politiske krav, og da demonstrantene ble bortvist fra Zucotti Park i New York i november det året, forsvant bevegelsen. Den ble raskt stemplet som mislykket, men det er en misforståelse, mener Rebecca Solnit.

– Occupy Wall Street endret hele den offentlige samtalen om økonomi. Den viste fram brutaliteten i det amerikanske samfunnet, og den åpnet opp for mer progressive politikere og ny lovgivning.

Bartenderen som søkte makt

Det samme mener hun er tilfellet for protestene mot oljerørledningen ved urfolksreservatet Standing Rock i USA i 2016 og 2017. Demonstrasjonene førte ikke fram, rørledningen ble bygget, og på den måten gikk urfolks- og miljøaktivistene på et nederlag, men i årene som har gått, har protestene båret andre, uforutsette frukter.

– Standing Rock-protestene var den største samlingen av urfolk på dette kontinentet, og det ga masse, masse håp og følelse av agens hos folk med en lang historie med folkemord og traumer. For de som ikke selv er urfolk, ble protestene en skole i urfolks rettigheter, deres tro og forhold til land og vann. Og det inspirerte én av disse til å stille til valg. På det tidspunktet var hun en bartender som ingen hadde hørt om.

Rebecca Solnit snakker om Alexandria Ocasio-Cortez, den radikale demokraten som ble valgt inn i den amerikanske kongressen i 2018 og som har brukt sin posisjon til å jobbe for en Green New Deal, et storstilt program for fornybar energi og nye grønne jobber.

– Green New Deal har ikke blitt vedtatt, men den ble en mal for Joe Biden i hans presidentkampanje og ble til lovgivning i Bidens Inflation Reduction Act. Den er en utvannet versjon, men likevel den største klimalovgivningen i amerikansk historie, takket være blant andre Alexandria Ocasio-Cortez.

For å avgjøre om en protestbevegelse har vunnet fram, må man derfor løfte blikket, mener Solnit.

– Du må både se på den lange opprinnelsen til en hendelse eller en bevegelse, men også på det lange etterspillet. Da ser du at dere kanskje ikke vant det dere hadde som mål å vinne, men at en hel del andre ting har skjedd som et resultat.

Regnbuekoalisjonen

En annen sentral stemme i den amerikanske miljøbevegelsen, forfatteren og aktivisten Naomi Klein, utga i fjor boka «Doppelganger», hvor hun skriver at hun for første gang har begynt å miste håpet om at vi skal klare å få til den omstillingen som trengs for å unngå klimakatastrofe. Grunnen til det er at Klein mener den amerikanske venstresida har implodert i årene etter covidpandemien og Bernie Sanders’ nederlag, og at hun i dag ikke ser en folkebevegelse som er slagkraftig og samlet nok til å få gjennomslag.

– Hva tenker du om den analysen?

– Jeg er ikke enig. Jeg mener vi har gitt navnet ‘venstresida’ til to veldig forskjellige ting. Den ene er en sint, gammeldags venstreside, ofte hvite menn som er kritiske til storselskapenes makt og det amerikanske militæret.

Ofte er de veldig tolerante overfor autoritære regimer i andre land, slik som Vladimir Putins Russland, forklarer Solnit.

– Det er den venstresida jeg ikke elsker og ikke stoler på.

Men så er det en annen venstreside, som Solnit kaller en regnbuekoalisjon.

– Det er kvinner, skeive, svarte, og det er disse som gjør det virkelig organisatoriske arbeidet. Ofte er de mer pragmatiske, de jobber innenfor systemet og jobber ofte med Demokratene.

Solnit mener Bernie Sanders – kandidaten som Naomi Klein knyttet sitt håp til – ikke klarte å engasjere denne delen av venstresida da han forsøkte å bli Demokratenes presidentkandidat i 2020.

– Bernie Sanders er en hellig ku man ikke skal kritisere, men mange i regnbuekoalisjonen hadde problemer med ham. Han var svak på kvinners rettigheter, på legning og rase. Det var som om arbeiderklassen var den samme som i 1934 – hvite menn i industrijobber, men arbeiderklassen i dag er hotellreinholdere, immigranter fra Asia i neglesalonger, papirløse innvandrere som jobber i landbruket. Du kan ikke snakke om klasse uten å også se på rase, kjønn og immigrasjonsstatus.

En dypere revolusjon

Solnit mener det hun omtaler som «det gamle venstre», er på retur, mens den andre venstresida er på framgang.

– Det jeg tenker på som venstresida, regnbuekoalisjonen, går det faktisk ganske bra med. Jeg ser framveksten av et nytt verdenssyn, inspirert av urfolk og ideer fra den ikke-vestlige verden, som verdsetter naturen, relasjoner og samhold i stedet for en verden av isolerte individer. Jeg tror en dypere revolusjon er på gang, og det er utrolig spennende.

– Samtidig er ytre høyre på frammarsj i både USA og Europa og flere andre steder. Er du ikke redd for at den revolusjonen du beskriver her, er noe som skjer innenfor din sfære?

– Det som er slående med ytre høyre, er at det er reaksjonært. Det er hvite folk som vil ha verden tilbake slik den var, da kristendommen, menn, hvite og streite folk dominerte. På en måte viser det backlashet vi ser nå, hvor mye vi har oppnådd. Og jeg tror ikke at folk er villig til å gi det fra seg. Ytre høyres frammarsj er skremmende og kan gjøre stor skade på naturen, men i USA kan de ikke lykkes i det lange løp.

Det begrunner Solnit med at den amerikanske befolkningen blir stadig mindre hvit.

«Vi har gitt navnet ‘venstresida’ til to veldig forskjellige ting. Den ene er en sint, gammeldags venstreside, ofte hvite menn som er kritiske til storselskapenes makt»

— Rebecca Solnit

– Det republikanske partiet er hvitt og assosierer seg mer og mer med evangelisk kristendom og rasisme. De er i ferd med å bli et minoritetsparti, og den eneste måten de kan få makt på, er gjennom lover som gjør det vanskeligere for svarte å stemme, og gerrymandering. Det holder ikke i lengden.

Gerrymandering vil si å konstruere valgkretser slik at det tjener et bestemt parti, slik delstaten Alabama nylig gjorde. Høyesterett har slått fast at den nye inndelingen, som ga hvite velgere flertall i seks av sju valgdistrikter, er ulovlig.

En skilpadde blant døgnfluer

De siste årene har Solnit tatt på seg rolla som en slags mentor eller støttespiller for yngre aktivister, og noe av det hun gir videre til dem, er et tidsperspektiv som strekker seg både langt framover og langt bakover, og på den måten setter vår tids kamper i en større sammenheng.

Da hun gikk tur tidligere denne morgenen, var det sammen med en klimaaktivist som er nesten halvparten så gammel som henne selv. Og da hun kom tilbake fra turen, chattet hun litt med en venninne på 92 år.

– Det er utrolig viktig å omgås andre på tvers av generasjoner, for at vi skal forstå hverandre. Jeg har flere ganger hørt yngre folk si ting som at «feminismen har ikke oppnådd noe», og det får hodet mitt til å eksplodere. Tenk på kvinners status i den verden jeg ble født inn i, på 1960-tallet, tenk på hvor lite makt og handlingsrom kvinner hadde. Det er viktig å beholde dette lange perspektivet.

Solnit forteller at hun lever i en tilstand av «vill entusiasme» for de samfunnsomveltningene hun har opplevd i sin levetid.

– Det lange perspektivet lar deg se begynnelsen av ting. Du vet, skilpadder lever i 150 år. Jeg føler meg som en skilpadde på en døgnfluefest.