Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Den fiktive Arnold Busks egen fortelling mangler den flammende energien fra Vigdis Hjorth-romanen han springer ut fra.

Busk i kjærlighetens kratt

AnmeldelseUkas bokBjørn Ivar Fyksen15. juni

Inspirerende: Vigdis Hjorth og Arild Linnebergs forhold har satt nok et avtrykk i litteraturen. Her er de to fotografert i 1995. Foto: Ola Sæther

Arild Linneberg

Bare om Arnold Busk, fortalt av han selv

Roman

Solum Bokvennen 2024, 384 sider

Arnold Busk må besitte en helt egen trygghet, tross litterære omtaler som tyder på det motsatte. Som mange vil huske, spilte han rollen som elsker og kjæreste i Vigdis Hjorths ville, heseblesende, lett skandaløse roman «Om bare» (2001), som tegnet et ikke utelukkende flatterende portrett av ham. Når han nå er tilbake, som forteller og hovedperson i sin egen roman, vet han selvsagt at han vil bli vurdert opp mot Hjorths bok, og som den litteraturprofessoren Arnold Busk er, har han høyst sannsynlig litterær selvinnsikt nok til å vite at hans tekst knapt vil tåle sammenligningen. Likevel kaster han seg ut i det! Det vitner om en vilje til litterært liv som er litt rørende.

Er det sikkert at flere rettigheter vil gi oss et rikere liv?

Live and let live

KommentarKaja Schjerven Mollerin15. juni

Her forleden kom jeg til å tenke på den kanadiske forfatteren Alice Munro som ofte ble spurt om hvorfor hun ikke skrev romaner, som om det skulle være noe underordnet ved novellen, som var sjangeren hun hadde gjort til sin. Munro svarte som regel noe sånt som at da hun begynte å skrive, var hverdagslivet fullt fra før, det var barn og matlaging og all slags husarbeid. Skrive ville hun, men tiden var så oppstykket at det ikke var rom for de lange tankebanene hun så for seg at en roman ville kreve. Derfor noveller, og dessuten likte hun sjangeren godt.

Vi noterer

... at litteraturverden har endra seg: forfattere, forlagsfolk og lesere har fått selskap av influensere og kjendiser som skriver om matlaging/trening/dovaskende detektiver (eller i det minste har navnet sitt på omslaget?). De innbringende skikkelsene flyter nonsjalant rundt med skimrende hud. Helt supert eller dødens pølse? En kommentar i magasinet The Critic mener festivaler bør prioritere ned big names: «Antakelsen er vel at folk bare går på litteraturfestival hvis det er kjendiser på programmet, men det er vanskelig å tro at bokfolk trenger det incentivet».