Live and let live

KommentarKaja Schjerven Mollerin15. juni

Her forleden kom jeg til å tenke på den kanadiske forfatteren Alice Munro som ofte ble spurt om hvorfor hun ikke skrev romaner, som om det skulle være noe underordnet ved novellen, som var sjangeren hun hadde gjort til sin. Munro svarte som regel noe sånt som at da hun begynte å skrive, var hverdagslivet fullt fra før, det var barn og matlaging og all slags husarbeid. Skrive ville hun, men tiden var så oppstykket at det ikke var rom for de lange tankebanene hun så for seg at en roman ville kreve. Derfor noveller, og dessuten likte hun sjangeren godt.

Vi noterer

... at litteraturverden har endra seg: forfattere, forlagsfolk og lesere har fått selskap av influensere og kjendiser som skriver om matlaging/trening/dovaskende detektiver (eller i det minste har navnet sitt på omslaget?). De innbringende skikkelsene flyter nonsjalant rundt med skimrende hud. Helt supert eller dødens pølse? En kommentar i magasinet The Critic mener festivaler bør prioritere ned big names: «Antakelsen er vel at folk bare går på litteraturfestival hvis det er kjendiser på programmet, men det er vanskelig å tro at bokfolk trenger det incentivet».

Verden vi lever i, er bygget på papir. Hva blir igjen av oss når papirmediet trekker seg tilbake?

Hvit magi

EssayTrygve Riiser Gundersen15. juni

Papetterie: Bildene viser innsiden av en papirfabrikk og er fra et fransk oppslagsverk fra 1765, redigert av Denis Diderot og Jean Le Rond d’Alembert. Begge foto: University of Chicago

Sein, rå høst 1842: Norges riksarkivar Henrik Wergeland mellom gamle murvegger på kontoret på Akershus slott. Festningen ved byen er fuktig og falleferdig, arkivets rom mot fjorden overfylt med papirer og pergamenter. Kaoset flyter videre over i mørke kjellerrom, der nede finnes visstnok en «uhyre Masse løse, uden al Orden om hinanden kastede Documenter» – støv og møkk alle steder, bunker med morkne diplomer, brev og registre som ikke har vært rørt på flere hundre år. Dette er den norske fortida. På toppen av papirhaugen sitter poeten. Det som bekymrer ham mest, er ikke fortidas dokumenter – men framtidas. Trusselen hadde økt i flere år nå: Det nye maskinproduserte papiret ble stadig mer vanlig. Visst var det praktisk – all skriving og lesing ble billigere og lettere tilgjengelig. Men dessverre var den nye kommunikasjonsteknologien «kun beregnet paa Øjeblikket og dets Behag», sukket Wergeland.