For en uke siden skjedde det igjen. Denne gangen i Bergen. En kvinne ble drept av mannen sin, og et av hennes tre barn ringte politiet. I skrivende stund har det vært ti drapssaker med i alt 13 ofre så langt i år. Tolv av dem er kvinner. Alle drapene er i kategorien vold i nære relasjoner. Likevel behandler politikere og media fremdeles kvinnedrap som et naturfenomen. Som om menns vold er store nedbørsmengder eller flom. Men vi kjenner logikken til kjønnet vold. Det begynner ikke med drap – det er der det i ytterste konsekvens ender.

Alle er enige om at menns vold mot kvinner og kvinnedrap må bekjempes, men til tross for denne rørende enigheten skjer det ingenting med statistikken. Vi lever ikke i et samfunn som hjelper kvinner som vil ut av en voldelig relasjon ved å tilby dem reelle muligheter. Det er lett å være imot vold, holde konferanser og snakke om myndiggjøring og kompetanseheving. Men kvinners frihet har faktisk en pris, og vi må se det i sammenheng med kvinners stilling i samfunnet og med hvordan den økonomiske makta er fordelt mellom kjønnene.

I 2022 satte regjeringen ned et mannsutvalg hvor menns vold mot kvinner ikke var en del av mandatet. I fjor satte regjeringen ned et lavlønnsutvalg hvor likelønn og kvinnefattigdom ikke er nevnt i mandatet. Kvinneorganisasjoner er ikke inkludert i arbeidet og kvinneperspektivet er fraværende i regjeringen sine utvalg og utredninger. Det viser at regjeringen ikke har kjønnsbrillene på. Å forebygge vold mot kvinner, og dermed drap, handler om å løfte kvinners livsvilkår på alle arenaer, og da særlig den økonomiske.

På det mest personlige nivået er det selvsagt en vanskelig følelsesmessig prosess å forlate noen du en gang elsket. Men også eksterne faktorer som økonomi og tilgang til støtteordninger spiller en avgjørende rolle for kvinner som står overfor beslutningen om å bli i et voldelig forhold eller dra for godt. Faktisk utgjør frykt for fattigdom og ulike former for økonomisk avhengighet en av hovedgrunnene til at kvinner forblir i forhold der de opplever vold, kontroll og ydmykelse fra partneren.

«Vi hører stadig om barnefattigdom, men det er mødrene som ikke får endene til å møtes»

Flertallet av de lavlønte i Norge i dag er kvinner, både i privat og offentlig sektor (Fafo 2021:29). Kvinner har 88 prosent av menns lønn (2022) og cirka 70 prosent av menns inntekt. Det store flertallet av enslige forsørgere er kvinner, og den lave lønnen har store konsekvenser for barna deres. Vi hører stadig om barnefattigdom, men det er mødrene deres som ikke får endene til å møtes.

Å bryte med en voldelig partner og det å måtte samarbeide med en voldelig partner om barna etter bruddet, kan få betydelige økonomiske konsekvenser for den voldsutsatte.

Økonomi blir for mange en forlengelse av volden og kontrollen gjennom samarbeidet om barna etter samlivsbrudd. Det kan dreie seg om stadige omkamper, om bidrag og omsorgsordning og om utgifter og pengekrav. Norske menn skylder milliarder i barnebidrag.

Mange godt voksne kvinner har lav lønn og har hatt det hele sitt yrkesliv. Lav lønn gir lave trygdeytelser. Kvinnefattigdom er en viktig, men ofte usynliggjort del av dagens fattigdomsutvikling og bidrar til at kvinner ikke våger å forlate voldelige menn. «The devil you know» kan føles tryggere enn å bli kasta ut i usikkerhet uten støtte og uten økonomisk forutsigbarhet.

Lav lønn har store konsekvenser for kvinners liv og hverdag, for hva de har råd til og ikke minst for hva de ikke har råd til, for reell rett til skilsmisse og for barnas liv.

Økonomisk selvstendighet er grunnleggende for kvinners frigjøring. Penger er makt og status, kvinners lave lønn og mangel på likelønn har konsekvenser for kvinners makt både i parforhold og i samfunnet. Kvinner utsettes for menns vold. Kvinners lave status fører til at store områder blir nedprioritert, som kvinnehelse og lave trygdeytelser.

Kvinners økonomiske tap som voldsutsatte er viktig å ta med når vi snakker om ulikhet mellom kvinner og menn, menns vold mot kvinner og forebygging av partnerdrap. En av forklaringene på at Norge har blitt anerkjent som et av verdens mest likestilte land, er at velferdsstaten delvis overtok den avhengige posisjonen kvinner tidligere hadde til sine ektemenn. Når staten svikter og et stadig hardere klassesamfunn åpner seg, får økonomien fornyet betydning. Den sementerer kjønnsmakten og kjønnsrollene mellom menn og kvinner.