Wim Wenders’ filmer satte sitt preg på popkulturen på 1980- og 90-tallet. Jeg forbinder filmskaperen med urbane rom og komposisjoner som i «Himmelen over Berlin», ikoniske kostymer og vidstrakte landskap, som i «Paris, Texas», stilrent interiør og enkelt konsept som i dokumentaren «Room 666», og et skamløst emosjonelt lydspor i flere stiler. Det er muligens derfor «Perfect Days» først og fremst gir meg en nostalgisk følelse – fordi den er så wendersk.