En rekke forfrosne sjeler hadde møtt opp utenfor «fredspalasset» i Haag, da delegasjonene fra Sør-Afrika og Israel inntok Den internasjonale domstolen (ICJ) 11. januar i år.

Blant dem som trosset vinterværet for å få med seg den historiske begivenheten var den franske venstresidepolitikeren Jean-Luc Mélenchon, tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn og den britiske eksdiplomaten Craig Murray, som også er en viktig støttespiller for Julian Assange. De sto i kø for å sikre seg tre av de 14 publikumsplassene i rettssalen.

Mélenchon bedyret at folkeretten – «uansett hvor uperfekt den er» – nå representerer «menneskehetens håp» og takket Sør-Afrika «tusen ganger». Corbyn så saken som en test på hvorvidt folkeretten «faktisk skal bety noe», mens Murray argumenterte for at det «er dommerne og domstolen selv» som skulle for retten i Haag.

Venter snarlig svar

Det er ikke første gang FNs øverste juridiske organ skal ta stilling til en betent konflikt. Ukraina-krigen, Bosnia-krigen og Myanmars behandling av Rohingyaene er bare noen eksempler. Men sjeldent har en sak fått like mye oppmerksomhet som nå.

Israel sitter på tiltalebenken, anklaget for folkemord; i prinsippet den samme forbrytelsen nazistene begikk mot jødene under andre verdenskrig. Rettsdramaet blir ikke mindre symboltungt av at anklagen kommer fra Sør-Afrika – med sin apartheid-historie i bagasjen og det globale sør i ryggen.

Sør-Afrika mener Israel bryter folkemordkonvensjonen av 1948, som ble utarbeidet i kjølvannet av holocaust. Ifølge Sør-Afrika har Israel med Gaza-krigen utført «folkemorderiske handlinger» og dessuten brutt pliktene om å forhindre folkemord og straffe oppfordringer til det.

Ifølge det sørafrikanske nettstedet News 24, ventes domstolens første uttalelse allerede i morgen. Dette var ikke bekreftet fra andre kilder før Klassekampen gikk i trykken. Retten vil ikke da slå fast om Israel er skyldig i folkemord – det spørsmålet kan ta år å avgjøre. Terskelen for å dømmes for «den verste forbrytelsen» er svært høy.

Avgjørelsen verden venter på nå, gjelder midlertidige tiltak. Her er kravene til bevisbyrden langt lavere. Som New York Times nylig påpekte, ble loven utformet slik for at verdenssamfunnet ikke bare skulle straffe folkemord, men også kunne forhindre det. Domstolen trenger derfor kun å se en sannsynlighet for at folkemord kan skje, for å innføre hastetiltak.

Bryr Israel seg?

Sør-Afrikas tydeligste krav, er at Israel beordres til å stanse krigføringen. Flere eksperter har sagt at de tror dette er lite sannsynlig. ICJ har kun jurisdiksjon over stater, og ingen innflytelse på grupper som Hamas. Et våpenhvilekrav ville dermed bli «ensidig», ifølge Israel.

Mer trolig er det at ICJ vil lande andre tiltak, som å beordre Israel til å gjøre mer for å overholde folkeretten generelt og folkemordkonvensjonen spesielt. Det kan innebære å slippe inn mer mat, vann og medisiner – samt internasjonale observatører og etterforskere – på Gaza. Israel kan også bli pålagt å straffe folkemorderiske utsagn og oppfordringer.

Ifølge Amanda Taub i New York Times har flere eksperter påpekt at saken i Haag allerede kan ha hatt en effekt. Hun viser til at den israelske jussprofessoren Yuval Shany trekker fram at Israels riksadvokat sier at hun vil etterforske enkelte oppfordringer til å skade sivile i Gaza.

Timingen for dette var «ikke tilfeldig», konstaterte Shany. Like etter høringen også kom en ny avtale mellom Israel og Hamas på plass, for å slippe inn medisiner på Gazastripa.

Men det finnes også nok av eksempler på at Israel ikke ser ut til å bry seg. I landets medier er gjennomgangsmelodien stort sett at Sør-Afrikas anklage er hårreisende, at krigen er et rettferdig selvforsvar og at Israels delegasjon satte skapet på plass i Haag. Like etter høringen sa dessuten Benjamin Netanyahu at «selv ikke Haag» kan stoppe krigen.

«Mange ser saken som et slag mellom­ et dobbeltmoralsk ­Vesten og det globale Sør.»

Uansett hva Netanyahu sier, og uansett hvor mye han kan komme til å ignorere en eventuell ordre fra FN-domstolen, vil utfallet likevel være av stor betydning. Og uansett hvilken side dommerne faller ned på, vil det garantert vekke sterke reaksjoner.

Kan påvirke allierte

Det er lite trolig at domstolen lar seg overbevise av argumentene om at Israel gjør alt de kan for å beskytte sivile, og at krigen er selvforsvar. Det mange har trukket fram som Israels sterkeste kort, er at det tekniske prosedyreargumentet om at Sør-Afrika ikke har klart å etablere at det faktisk foreligger en reell disputt mellom seg og Israel.

Om domstolen lytter til dette argumentet og avviser Sør-Afrikas anklager, vil det kunne brukes av Israel som et godkjentstempel til å fortsette ufortrødent; verdenssamfunnet har gitt dem lov.

Om derimot Sør-Afrika vinner fram vil israelernes fortelling om at FN er imot dem forsterkes ytterligere. Selv om Israel skulle ignorere ICJs dom, blir det imidlertid vanskeligere for Israels vestlige allierte å gjøre det samme. Det tar seg enda dårligere ut for Joe Biden å sende våpen til Netanyahus krig dersom FNs domstol finner det sannsynlig at et folkemord kan skje. Man kan også se for seg at folkelige protester og at kravene om sanksjoner mot Israel vil bre om seg.

Den ultimate testen

Det som står på spill, er ikke bare Israels omdømme og palestinernes sak, men troa på «en regelstyrt verdensorden». I lang tid har tilliten til folkeretten vært tynnslitt i ikke-vestlige land.

Dette skyldes ikke minst den politiserte internasjonale straffedomstolen (ICC) – som også ligger i Haag – som har dømt en rekke afrikanske diktatorer, men droppet etterforskninger av krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan, trenert etterforskning i de okkuperte palestinske områdene og konsekvent fredet vestlige ledere.

Mange ser derfor Sør-Afrikas sak mot Israel som et slag i en større, pågående konflikt mellom et dobbeltmoralsk Vesten og det globale sør. Sentralt i denne fortellingen står forskjell mellom vestlige reaksjoner på russiske krigsforbrytelser i Ukraina og på israelske krigsforbrytelser i Gaza. Nå leder Sør-Afrika an i det som kan ses som den ultimate testen på om «folkeretten faktisk skal bety noe», som Jeremy Corbyn sa det, utenfor Fredspalasset.