Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Kronikk

Klimadumskap satt i system

Hvorfor insisterer regjeringen på et så vanvittig prosjekt som Melkøya, når en Statnett-sjef hadde en langt bedre løsning allerede i 2012?

Et kjernekraftverk her? Å forsyne Melkøya med strøm fra land, krever en mengde tilsvarende alt strømforbruk i Finnmark, skriver Hogne Hongset. Her fra Hammerfest. FOTO: TOM HENNING Bratlie

I Klassekampen 22. januar krever sjef i «Ny energi» Harald Dirdal at myndighetene gir Davvi vindkraftverk i Øst-Finnmark konsesjon før sommeren. Uten det vil ikke LNG-anlegg på Melkøya kunne elektrifiseres innen 2030, ifølge Dirdal.

Melkøya har vært drevet elektrisk fra dag én. Men strømmen kommer fra gassturbiner, noe som innebærer store CO₂-utslipp. Det som nå kalles «elektrifisering», betyr at strømmen i stedet skal komme fra nettet på land. Equinor var lenge motstander av slik elektrifisering, både på sokkelen og på landanlegg for olje og gass. Motstanden var rasjonelt begrunnet. Elektrifisering er ekstremt dyrt, enten installasjonene er på sokkelen eller på land, og det gir heller ingen dokumenterbar reduksjon i de globale utslippene av CO₂. I realiteten kan effekten for klimaet bli negativ, fordi den gassen som ikke brukes, blir eksportert og brukt, men da utenfor Norge.

Når strøm fra nettet brukes til å elektrifisere sokkelinstallasjoner eller landanlegg for sokkelindustrien, gir det tilsvarende redusert mulighet for strømeksport. Eksportert strøm vil slå ut marginalkraft i andre land, ofte kullkraft. Fordi kullkraft har vesentlig større CO₂-utslipp enn gasskraft, vil det å bruke strøm til elektrifisering av olje- og gassindustri, mest trolig gi økte klimautslipp globalt.

Når Equinor har skiftet standpunkt og nå kaller «elektrifisering» et klimatiltak, er det en banal konsekvens av vedtaket om et særnorsk nivå på CO₂-avgiften, som skal økes til 2000 kroner per tonn innen 2030. Sammen med EU-relatert kvote-avgift blir det lønnsomt for Equinor å hente strøm fra nettet på land, og eksportere gassen som nå brukes til strømproduksjon. Og vips er elektrifisering av Melkøya blitt et klimatiltak! De voldsomme systemkostnadene som utløses på land i form av nye kraftlinjer, slipper Equinor glatt unna. Likeså ansvar for naturraseringen som for eksempel Davvi vil utløse.

Klassekampens oppslag 22. januar har også kommentarer fra Lars Haltbrekken (SV), Ola Elvestuen (V) og Sofie Marhaug (Rødt). De vil alle at regjeringen, som alternativ til å godkjenne Harald Dirdals vindkraftverk Davvi, skal pålegge Equinor å ta kostnaden med å installere CCS-teknologi på gasskraftverket (fangst og lagring av CO₂). Det hevder Equinor blir urealistisk dyrt. Men Haltbrekken sier dette til Klassekampen: «Det er nok det eneste som kan sikre oss det utslippskuttet vi trenger. Vi er avhengig av å få fjerna utslippene fra Melkøya for å nå Norges klimamål.»

Denne uttalelsen bør leses flere ganger. For Haltbrekken hevder ikke at «elektrifiseringen» får ned klimautslippene. Han synes – som mange andre politikere – primært opptatt av at «elektrifiseringen» skal oppfylle «Norges klimamål». Til enorm kostnad. Kravet om CCS deles av både Elvestuen og Marhaug. De ekstreme kostnadene med en eventuell CCS-løsning vil også i all hovedsak bli veltet over på norske forbrukere, via sokkelskattesystemet.

Å forsyne Melkøyamed strøm fra land krever cirka 3,6 TWh (3.600.000.000 kWh), omtrent tilsvarende alt strømforbruk i Finnmark. Davvi vindkraftverk skal gi 3,2 TWh, altså bortimot det som trengs for den såkalte «elektrifiseringen». Men hvor skal strømmen komme fra når vinden stilner? Det skjer også i Finnmark.

«I realiteten kan effekten for klimaet bli negativ»

Da skal det bygges en monsterlinje som kan hente balansekraft fra Nordlands overskudd. Via Troms, som knapt har nok strøm til eget forbruk. Ordføreren i Narvik mener derimot at Nordlands kraftoverskudd bør brukes på hjemmebane og ikke sendes til Melkøya. Det går an å spørre – når skal noen voksne sette foten ned for denne galskapen?

Det finnes to noenlunde edruelige alternativer som ikke sender en megaregning til norske skattebetalere:

  • La Melkøya drive som hittil. (Norske klimautslipp blir ikke endret, heller ikke de globale.)
  • La Norsk kjernekraft, eller andre, bygge et kjernekraftverk i Hammerfest (både norske og globale klimautslipp vil gå ned).

Norsk Kjernekraft har allerede lansert et riktig dimensjonert kjernekraftverk i Hammerfest som løsning, hvis Melkøya skal elektrifiseres. Det vil gi kortreist, stabil kraft uten å rasere enorme deler av Øst-Finnmark med vindkraftverk, og uten unødvendige kraftlinjer verken i Finnmark eller sørover for balansekraft. Gasskraftverket på Melkøya kan beholdes som backup og til bruk når kjernekraftverket har vedlikeholdsstans.

Kjernekraft for å dekke Finnmarks behov for kraft er ingen ny idé. Den ble lansert allerede 25. april 2012 av Gunnar G. Løvås, konserndirektør for strategi og samfunnskontakt i Statnett, i et intervju med NRK. Løvås er nå konserndirektør for kraftsystem og marked samme sted. Han gikk i 2012 inn for å bygge en kraftlinje til den russiske byen Poljarnye Zori, rundt tjue mil fra norskegrensen. Der ble det på den tiden produsert kjernekraft i fire reaktorer, hvorav tre var på overtid når det gjelder anbefalt levetid.

Kanskje Løvås (og Statnett) nå kan gå inn for å bygge moderne og langt sikrere kjernekraft enn det han gikk inn for i 2012?