Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Året som gikkEssayMai

Fra Bjørneboe til «Farmen kjendis»

2023 var året da Dagbladet kvittet seg med en fast kulturredaktør. For mange betød det et endelig adjø til avisa som kulturorgan.

Endre Ugelstad Aas

Den gang da: Dagbladet hørte til Jens Bjørneboes daglige lektyre på 1960-tallet. Her i en pause under rettssaken om «Uten en tråd». Foto: Aage Storløkken, Aktuell/NTB

I Myten om Dagbladet har Dagbladet alltid vore betre før», skriver Andreas Hompland i jubileumsboka «Utskjelt og utsolgt: Dagbladet gjennom 125 år» (1993). Dagbladet-veteranen har forfattet kapittelet om avisas overgang fra stort format til tabloid i 1983. Avisa hadde ikke tatt markedstrusselen fra konkurrenten VG på alvor. Opplaget falt. Noe måtte gjøres.

Overgangen skulle vekke store følelser. Både innad i redaksjonen og blant avisas lesere og skribenter. Hvordan ville det nye formatet påvirke hvilket stoff som skulle prioriteres? Motstanderne fryktet mer kjendisstoff og nyhetsdominans. Forsvarerne av det nye formatet ville ha færre av de tunge og tværende sakene. Som Hompland skriver, ble det dags for en ny runde om avisas sjel: «tung/lett, lang/kort, dvelende/kjapp, avdelinger/desk».

Debatten har klare paralleller til årets diskusjon om Dagbladets identitet og framtid som kulturavis. I mai sprakk nyheten om at kulturredaktør Sigrid Hvidsten ikke ville fortsette i stillingen. Avisas ledelse kunne ikke bekrefte om stillingen ville lyses ut på nytt. «Mediebildet er i endring, og vi prøver å tilpasse oss situasjonen som er nå», sa daværende sjefredaktør Alexandra Beverfjord til Klassekampen. Men hun lovte leserne at avisa ville fortsette å levere kulturjournalistikk til et bredt publikum. «Det henger sammen med vår historie som kulturavis», sa hun.

Kjernespørsmålet, som de fleste andre aviser har knotet med de siste årene, er hvordan man lykkes med å tilpasse den klassiske kulturjournalistikken til nett. I Klassekampens artikkelserie «Kultur i klikk-knipe» fra 2017 kom det blant annet fram at dårlige digitale lesertall har ført til nedbemanning i flere norske kulturredaksjoner. I 2016 flyttet Adresseavisen ansvaret for kulturstoff til andre mellomledere i redaksjonen. I 2021 gjorde Stavanger Aftenbladet det samme. Videre la Dagens Næringsliv ned sin kultur- og medier-seksjon etterbørs i 2020, mens Nationen og Nordlys ikke har ansatt nye kulturredaktører etter at deres forrige sluttet i henholdsvis 2009 og 2017.

Også Bergens Tidende og Aftenposten har i nyere tid vurdert å fjerne sine kulturredaktørstillinger. Begge avisene snudde imidlertid etter kritikk og ansatte nye redaktører likevel. I Dagbladet har digitaliseringen vært en villet utvikling – som dertil har gagnet kulturjournalistikken, ifølge Beverfjord. Hun argumenterte for at avgangen ikke medførte noen endring i strategi. At avisa står uten kulturredaktør, ville ikke bety noen svekkelse for kulturjournalistikken.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Trygve Aas Olsen, fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk, advarte mot signaleffekten ved å fjerne stillingen. «Ved å ha en kulturredaktør tar man også eierskap til kulturstoffet sitt», sa han til Klassekampen. Han fikk støtte fra Knut Olav Åmås, direktør i Fritt Ord og tidligere kulturredaktør i Aftenposten. Åmås fryktet for fagkompetansen i redaksjonene når kulturledelsen forsvinner. Samtidig presiserte både Olsen og Åmås at kulturjournalistikken er i endring og må finne sin form i takt med samfunnet den henvender seg til.

Hva så med de gamle Dagbladet-redaktørene og -kulturskribentene? Hege Duckert, som var kulturredaktør i avisa fra 2002 til 2009, påpekte overfor Klassekampen at kulturbegrepet i seg selv er blitt splittet. Dette skaper utfordringer for en publikasjon som Dagbladet. Ifølge Duckert er avisa på sitt beste når den får til en kombinasjon mellom det popkulturelle og det intellektuelle.

Tom Stalsberg som jobbet i avisa i over 30 år, og på mange måter var innbegrepet av denne spagaten, setter på sin side utviklingen i sammenheng med de generelle endringene i mye av nettjournalistikken.

«Dagbladet pleide å være en motstrøms og kulturradikal avis tuftet på sterke kulturpersonligheter. At avisa har gått fra å være Jens Bjørneboes foretrukne organ til å bli en ‘Farmen’-innholdsmaskin, sier mer om klikkjaget i mediene generelt, enn om Dagbladet», sa han til Klassekampen i mai.

«I dag er Dagbladet blitt den norske avisa som skviser mest ut av tabloidformatet på nett»

Samtidig kommer en ikke forbi det at kulturstoffet i digitaliseringens tid har tapt mye av sin status. Da kommer ofte de klassiske, idébaserte kultursakene til kort, og kulturredaksjonene legger seg på en mer nyhetsdrevet linje. Leif Ove Larsen, medieforsker ved Universitetet i Bergen, oppsummerte i et intervju med Klassekampen: «Det er kommersielle vurderinger som ligger til grunn for endringer som dette. Større oppmerksomhet om lesertall, lesertid og det å skape abonnementsutløsende artikler gjør at kulturjournalistikken er blitt mer lik nyhetsjournalistikken.»

Mange vil nok hevde at kulturnyheter var en viktig del av Dagbladets nyhetspakke lenge før digitaliseringen satte premissene for journalistikken. Selv om det er mange år siden kultursidene lå langt framme i avisa, har kombinasjonen av underholdning, kulturdebatt og anmelderi – ofte presentert av journalister med det lille ekstra i pennen – vært en drivende årsak til at avisa i så mange år lyktes med å treffe så bredt. Kulturdekningen ligger i avisas DNA.

Derfor kom det som et stort sjokk for mange da redaktør Frode Hansen i oktober sa til Journalisten at kultur aldri har vært «den viktigste driveren for avisa». Bakteppet var at tre av avisas filmanmeldere anklaget Dagbladet for å «gi opp kulturen». De viste til at avisa ikke hadde publisert en eneste ny filmanmeldelse siden midten av juni. Omtrent samtidig kom bekreftelsen: Dagbladet ville fortsette permanent uten kulturredaktør. Og med dét var det klart for runde to i debatten om avisas identitet som kulturavis.

Tidligere nyhetsredaktør Halvor Elvik med 35 års fartstid i avisa kalte uttalelsen «historieløs». Samtidig mente han det var feil å legge ansvaret for avisas manglende kultursatsing på den nåværende redaksjonelle ledelsen. Utviklingen måtte snarere forstås i lys av eierskiftet i 2013. Da solgte den daværende eieren, Berner Gruppen, nettutgaven og papiravisa til Aller Media. På det tidspunktet var avisa i en vanskelig økonomisk situasjon. Det eneste som sto igjen av verdi, var nettsida og merkevaren. Men Aller-konsernet hadde aldri hatt noe forhold til Dagbladets historie og posisjon, ifølge Elvik.

«Frode Hansen er en ærlig mann. Han er den første sjefredaktøren som sier det som det er: De har fått et oppdrag fra eierne som innebærer at de har en kulturdekning som ikke forsvarer en kulturredaktør», sa veteranen til Klassekampen.

Frode Hansen bommet stygt ved å forsøke å tilpasse Dagbladet-historien til oppdraget fra Aller. Elvik minnet om at avisa nådde sitt høyeste opplag under Bjørn Simensens redaktørperiode i første halvdel av 1990-tallet. Han kom til avisa fra Operaen og satset tungt på kulturstoff. Simensen selv mener at avisa i sin nåværende form er ugjenkjennelig. «Jeg skjønner godt at Dagbladet ikke trenger kulturredaktør – det er lite kultur å redigere», skrev han i en tekstmelding til Klassekampen.

Konstituert nyhetsredaktør Jan Thomas Holmlund avviste på sin side at dagens kulturdekning er påvirket av eierkonsernet. Han pekte på at Dagbladet – som resten av bransjen – må være ærlige om at det er krevende å ta kulturjournalistikken inn i en digital verden. Kritikerne glemmer ifølge Homlund at avisa i dag dekker kultur digitalt på nyhetsplass, i «Dagbladet bok» og i form av underholdningsnyheter.

Det skjuler imidlertid ikke at Dagbladet ved utgangen av 2023 ikke har egne journalister som jobber med kulturstoff. Kulturavdelingen er lagt inn under nyhetsavdelingen, mens én journalist jobber med å dekke bokfeltet.

Ved tiårsjubileet for overgangen til tabloidformatet sa Arve Solstad, redaktøren som hadde stått i spissen for formatendringen: «Det ble en suksess, dessverre 30 år for seint.»

I dag er Dagbladet med sine sjokkoverskrifter og dramatiske fonter blitt den norske avisa som skviser mest ut av tabloidformatet på nett. Strategien har igjen gjort avisa konkurransedyktig overfor konkurrentene. Men ved å ofre kulturredaktøren er det nok mange som mener at Dagbladet har mistet en viktig del av sin sjel. I myten om Dagbladet var ting tross alt mye bedre før.

Mai 2023

Joar Nangos utstilling «Girjegumpi» ble vist under arkitekturbiennalen i Venezia.
Svak kronekurs gjorde det dyrere for bokhandlene å importere bøker på språk som engelsk, svensk og dansk.
Det delvis Karl Ove Knausgård-eide forlaget Pelikanen solgte 70 prosent av aksjene sine til livsstilsforlaget Frisk. De nye eierne kalte oppkjøpet en «redningsaksjon».
Ingrid Røynesdal gikk fra Oslo-Filharmonien til direktørstillingen ved Nasjonalmuseet og ble med det museets første direktør uten kunstfaglig bakgrunn. «En leder uten slik erfaring og uten nettverk ‘i bransjen’ kan lett bli et instrument for tilfeldige innspill og maktkamper innad i institusjonen», advarte Ina Blom, professor i kunsthistorie.

Viktige verk

«Jeg var veldig, veldig nervøs uka før jeg kom hit», sa kunstner Camille Norment rett før hennes Festspillutstilling ved Bergen Kunsthall skulle åpne. «Jeg holdt nesten på å rakne i sømmene.» Men det var ingen grunn til bekymring. Utstillingen fikk gode kritikker.
Med kunstig intelligens-boka «Maskiner som tenker» overbeviste Inga Strümke om at vi må lære oss hva diffusjonsmodeller er, skrev Klassekampens anmelder.

Åtte år etter Bård Breiviks bortgang ble Klosterenga skulpturpark i Oslo ferdigstilt.
«Det er en tragedie. Ikke boka til Henrik Thune – som er glimrende – men historien den forteller.» Slik åpnet Klassekampens anmeldelse av «Strengt fortrolig. Norges hemmelige forsøk på å stanse krigen i Libya».

«Dette er jo ikke noe dikt. Det er prosaiske snusfornuftige setninger satt etter hverandre. Her finnes det ingen poetiske kvaliteter i det hele tatt.»
— Litteraturprofessor Jon Haarberg var lite imponert over Utdanningsdirektoratet egenkomponerte dikt «The Other».

Luke 20Julekalender

Sikkerhetsnettet

NRK-podkasten «Pianisten» var rørende, opprørende og oppløftende.

Pål Hellesnes

Coveret til Maria Kannegaard Trios plate «Sand i en vik» (2020)

Det var luksus å være jazznerd i Trondheim på 1990-tallet. Byen er velsignet med jazzlinja ved musikkonservatoriet på NTNU, som i flere tiår har spydd ut musikere i verdenseliten. Som musikklinje-elev fra Heimdal videregående kunne jeg på en cafekonsert eller på den ukentlige jazzklubben få med meg musikk av folk som Ståle Storløkken, Stian Carstensen, Øyvind Brække og Nymo-brødrene, for å nevne noen. Og Maria Kannegaard.

Maria Kannegaard, som også fikk rosende omtale i julekalenderens uke 18, var smått legendarisk allerede da hun gikk på jazzlinja fra 1992 til 1996. Hun var en av de første virkelig briljante kvinnelige jazzinstrumentalistene derfra. Jeg husker ikke nøyaktig hvor jeg så henne opptre først, men jeg husker at musikken var spennende, eksperimentell og hadde en melankolsk melodisk understrøm jeg hadde sans for. Jeg regnet med at vi kom til å høre mye om henne seinere. Og så ble hun på et vis bare borte i lange perioder. I desember fant jeg ut hva som hadde skjedd, gjennom Joachim Førsunds rørende og fine NRK-podkast «Pianisten».

«Jeg regnet med at vi kom til å høre mye om henne seinere»

De av oss som har opplevd å ha alvorlig psykisk sykdom i nær omgangskrets eller familie, vet at sikkerhetsnettet i den norske velferdsstaten på ingen måter er perfekt. Selv om mange får god hjelp, er realiteten at mye avhenger av familie eller venner kan stille opp. Tilfeldigheter, feildiagnostisering eller uflaks kan gjøre at enkelte går til grunne. Andre kan oppleve å bli løftet ut av de mørkeste avgrunner. Kannegaards historie viser begge deler.

Om du ikke har rukket å høre podkasten, avslører jeg ingenting når jeg sier at den i stor grad handler om å leve med alvorlige psykiske problemer. Som man får vite i første episode, har Kannegaard siden tidlig ungdom slitt med kraftige hallusinasjoner, som har medført lange perioder med innleggelser. Og det er når det er som mørkest, at hennes virkelige sikkerhetsnett kommer til syne. En liten arme av lojale og omsorgsfulle venner og kolleger tar en urimelig stor omsorgsbyrde. Historien er både rørende, opprørende og oppløftende. For det går jo på et vis bra. I 2020 mottok Kannegaard en svært velfortjent spellemannspris sammen sin trio for albumet «Sand i en vik».

Tittelsporet på plata er et ordspill over navnet til en av hennes behandlere. Jeg utfordrer enhver til å høre podkasten og så høre det usigelig vakre temaet på «Sand i en vik (til Pål)» uten gåsehud eller klump i halsen. Du kan få tro på menneskeheten av mindre.

Kunst

Det er ikke snø som faller

Tørrvittig konseptkunst som den Pål Lersveen demonstrerer på K.U.K., er blitt en sjeldenhet.

Tommy Olsson

Nesevist: Pål Lersveen har dekket en hel vegg – fra gulv til tak – med hvite avstøpninger av en nese. Foto: Lili Zaneta

Pål Lersveen:

Kjøpmannsgata Ung Kunst, Trondheim

Står til 14. januar.

Har jeg sett noe liknende? Ja og nei. Tittelen – «Pål Lersveen har ingen venner» – gjør mer enn å bare hinte til en hjerteskjærende ensomhet. For det finnes ikke så mange utstillingslokaler her til lands som kan skryte med takhøyden til hjørnegalleriet på Kjøpmannsgata Ung Kunst (K.U.K.), og det er heller ikke særlig ofte noen presterer å utnytte dette maksimalt. Når jeg sier det er høyt under taket, mener jeg ikke tre meter, jeg mener Milano Centrale – det er sykt høyt.

Pål Lersveen, som angivelig ikke har noen venner, har fylt veggen, hele veien opp til taket, med hvite avstøpninger av en nese. På en sidevegg flimrer en rastløs projeksjon hvor en tekst, som i alt vesentlig sier«jeg lover å være snill», hakkes opp i urolige bruddstykker.

Det er foruroligende mange neser som presser seg ut av veggen og fysisk manifesterer seg i rommet, og det gjør vondt i sjela å gruble over hvem det egentlig er han lover å være snill – han har jo ingen venner?

I disse tider, i en verden som for alvor kollapser rundt oss, og hvor vår menneskelighet blir litt mer redusert for hver dag, er det i grunn ikke så ofte vi ser arbeider som dette. Det er en rimelig rein, om ikke direkte fargeløs, tørrvittig konseptkunst, som nesten umerkelig er blitt sjeldnere i en kunstoffentlighet som veksler stadig fortere mellom desperat aktivisme og følelsesladede utbrudd.

Men det er heller ikke sikkert jeg ville reflektert noe særlig over dette, hadde det ikke vært for den langt mer omfattende naboutstillingen «Killi-Olsen og venner», som – det skjønner man jo allerede når man leser tittelen – på alle måter står i et motsetningsforhold til denne relativt sett beskjedne markeringen. Det mangler ikke på farger i de inntilliggende rom, for å si det med en understatement, og kontrasten blir ikke mindre ekstrem av at dette her er så svart-hvitt at det egentlig bare er hvitt.

Og alle disse neser til tross, det arkitektoniske slektskapet til Benito Mussolini gjør det helt nådeløst – jeg føler meg fullstendig forlatt og tenker at jeg må ta bedre vare på mine venner framover.

«Det gjør vondt i sjelen å gruble over hvem det egentlig er han lover å være snill»

På den annen side: Av alle kroppsdeler som kunne blitt tatt i bruk her, framstår nesa som et lunt og spøkefullt trekk. Det er noe ufrivillig komisk med nesa. Den sitter midt i trynet på oss og sammenfatter på en måte hele ens karakter. Den kan variere voldsomt i både form og størrelse, den vokser hvis man lyver, og en vet godt hvordan det ville gått hvis den ikke var der for å orientere enn stakkar gjennom hverdagen: Det ville ikke gått godt.

Folk med mer velutviklet luktesans ville klagd over ens personlige hygiene, røyklukt og dårlig ånde. Man ville mistet venner, i den grad man hadde noen.

Det er også verdt å notere at det er den samme nesa som blir gjentatt her, med sikte på uendelighet, kun begrenset av lokalet. Man får vel nesten gå ut fra at det er kunstnerens egen – jeg mener, hvem sin nese skulle det ellers være?

Det fører, sammen med flimmeret fra teksten på sideveggen, til at dette her ender opp med å være svært statisk. Dynamikken oppstår først i det jeg, eller for all del; noen annen, kommer inn i rommet. Det kommer kanskje an på hvor aleine man faktisk er – all kunst er jo et tre som faller i skogen hvis ingen er til stede og ser den. I det ene sekundet krymper rommet, og veggene lukker seg rundt en mishandlet kunstkritiker som en åpen grav hvor elendigheten er i ferd med å fylles igjen. I neste øyeblikk sprenges rommet helt, og taket forsvinner ut i universet, der hvor ting som lyd, luktesans og vennskap fort blir irrelevant siden man ikke får puste.

Når det er sagt: Det ville jo vært motsigelsesfullt hvis en måtte forholde seg til flere forskjellige neser, ikke sant? Og det ville vært rimelig anonymt hvis det var en langfinger som ble gjentatt igjen og igjen, for ikke å snakke om tusen erigerte peniser. Folk ville jo misforstått det med vilje, og mer tabloide publikasjoner enn denne ville skrevet at utstillingen «vekker oppsikt». Eller tatt den helt ut og skrevet at «Nå er det kuk på K.U.K» – en uutholdelig tanke.

Når det er en nese som sniffer på det umulige i det å stole på et annet menneske over tid, bruker de selvsagt ingen plass på den i det hele tatt. Det regner i Trondheim. Så blir alt regnet til is etterpå. Og så faller folk som bowlingkjegler og brekker armer og bein.