Har jeg sett noe liknende? Ja og nei. Tittelen – «Pål Lersveen har ingen venner» – gjør mer enn å bare hinte til en hjerteskjærende ensomhet. For det finnes ikke så mange utstillingslokaler her til lands som kan skryte med takhøyden til hjørnegalleriet på Kjøpmannsgata Ung Kunst (K.U.K.), og det er heller ikke særlig ofte noen presterer å utnytte dette maksimalt. Når jeg sier det er høyt under taket, mener jeg ikke tre meter, jeg mener Milano Centrale – det er sykt høyt.

Pål Lersveen, som angivelig ikke har noen venner, har fylt veggen, hele veien opp til taket, med hvite avstøpninger av en nese. På en sidevegg flimrer en rastløs projeksjon hvor en tekst, som i alt vesentlig sier«jeg lover å være snill», hakkes opp i urolige bruddstykker.

Det er foruroligende mange neser som presser seg ut av veggen og fysisk manifesterer seg i rommet, og det gjør vondt i sjela å gruble over hvem det egentlig er han lover å være snill – han har jo ingen venner?

I disse tider, i en verden som for alvor kollapser rundt oss, og hvor vår menneskelighet blir litt mer redusert for hver dag, er det i grunn ikke så ofte vi ser arbeider som dette. Det er en rimelig rein, om ikke direkte fargeløs, tørrvittig konseptkunst, som nesten umerkelig er blitt sjeldnere i en kunstoffentlighet som veksler stadig fortere mellom desperat aktivisme og følelsesladede utbrudd.

Men det er heller ikke sikkert jeg ville reflektert noe særlig over dette, hadde det ikke vært for den langt mer omfattende naboutstillingen «Killi-Olsen og venner», som – det skjønner man jo allerede når man leser tittelen – på alle måter står i et motsetningsforhold til denne relativt sett beskjedne markeringen. Det mangler ikke på farger i de inntilliggende rom, for å si det med en understatement, og kontrasten blir ikke mindre ekstrem av at dette her er så svart-hvitt at det egentlig bare er hvitt.

Og alle disse neser til tross, det arkitektoniske slektskapet til Benito Mussolini gjør det helt nådeløst – jeg føler meg fullstendig forlatt og tenker at jeg må ta bedre vare på mine venner framover.

«Det gjør vondt i sjelen å gruble over hvem det egentlig er han lover å være snill»

På den annen side: Av alle kroppsdeler som kunne blitt tatt i bruk her, framstår nesa som et lunt og spøkefullt trekk. Det er noe ufrivillig komisk med nesa. Den sitter midt i trynet på oss og sammenfatter på en måte hele ens karakter. Den kan variere voldsomt i både form og størrelse, den vokser hvis man lyver, og en vet godt hvordan det ville gått hvis den ikke var der for å orientere enn stakkar gjennom hverdagen: Det ville ikke gått godt.

Folk med mer velutviklet luktesans ville klagd over ens personlige hygiene, røyklukt og dårlig ånde. Man ville mistet venner, i den grad man hadde noen.

Det er også verdt å notere at det er den samme nesa som blir gjentatt her, med sikte på uendelighet, kun begrenset av lokalet. Man får vel nesten gå ut fra at det er kunstnerens egen – jeg mener, hvem sin nese skulle det ellers være?

Det fører, sammen med flimmeret fra teksten på sideveggen, til at dette her ender opp med å være svært statisk. Dynamikken oppstår først i det jeg, eller for all del; noen annen, kommer inn i rommet. Det kommer kanskje an på hvor aleine man faktisk er – all kunst er jo et tre som faller i skogen hvis ingen er til stede og ser den. I det ene sekundet krymper rommet, og veggene lukker seg rundt en mishandlet kunstkritiker som en åpen grav hvor elendigheten er i ferd med å fylles igjen. I neste øyeblikk sprenges rommet helt, og taket forsvinner ut i universet, der hvor ting som lyd, luktesans og vennskap fort blir irrelevant siden man ikke får puste.

Når det er sagt: Det ville jo vært motsigelsesfullt hvis en måtte forholde seg til flere forskjellige neser, ikke sant? Og det ville vært rimelig anonymt hvis det var en langfinger som ble gjentatt igjen og igjen, for ikke å snakke om tusen erigerte peniser. Folk ville jo misforstått det med vilje, og mer tabloide publikasjoner enn denne ville skrevet at utstillingen «vekker oppsikt». Eller tatt den helt ut og skrevet at «Nå er det kuk på K.U.K» – en uutholdelig tanke.

Når det er en nese som sniffer på det umulige i det å stole på et annet menneske over tid, bruker de selvsagt ingen plass på den i det hele tatt. Det regner i Trondheim. Så blir alt regnet til is etterpå. Og så faller folk som bowlingkjegler og brekker armer og bein.