Janina Bauman, ektefellen til den kjente sosiologen Zygmunt Bauman, kom seg ut av Warszawa-gettoen tidsnok til å unngå å bli sendt til døden i utryddelsesleiren Treblinka. Som polsk jøde som overlevde holocaust, fikk hun ofte spørsmål om hva erfaringen med å være offer hadde gjort med henne. De som spurte, hadde i regelen ingen sammenlignbar erfaring. Hva slags svar forventet de?

Forventningen var at Janina skulle ha ervervet en særegen livsvisdom som en overlever, en som har vært utsatt for det verste mennesker kan gjøre mot hverandre. Den italienske jøden Primo Levi, som skrev boken «Hvis dette er et menneske» om sitt opphold i Auschwitz, mottok livet ut brev fra mennesker som vendte seg til ham i håp om veiledning i møtet med livets prøvelser.

Erfaringen som offer anses som et privilegert ståsted for å gi råd og felle moralske dommer – især i spørsmålet «Skal jeg tilgi?», for å minne om verdens mest leste sekulære bok om tilgivelsens problem, Simon Wiesenthals «Solsikken».

«Det er ikke noe moralsk foredlende ved det å ha vært offer.» Slik formulerer Janina Bauman sitt standpunkt, med bifall fra Levi og Wiesenthal. Ja, er det ikke noe urealistisk, og bent fram urimelig, over å forvente at mennesker som har overlevd de største påkjenninger og overgrep, skal komme ut av det med skjerpet dømmekraft og overlegen klokskap? Er ikke bitterhet mer sannsynlig? At man forblir så preget av fortiden og tapserfaringene, at man må få slippe å utpekes til veivisere for en farbar vei fremover på vegne av andre, det være seg gruppen eller nasjonen man tilhører? Kort sagt, er det ikke gode grunner til å forvente mindre av historiens ofre, snarere enn mer?

Bakteppet for å reise disse spørsmålene, er selvfølgelig grusomhetene som har utspilt seg i Israel og på Gaza de siste ukene. Mye er sagt om hvordan Benjamin Netanyahus regjering instrumentaliserer holocaust i møtet med kritikere av den israelske hærens fremferd mot sivile i Gaza, og om kortslutningen mellom jøder og staten Israel. At det må være mulig å kritisere hva nåværende regjering i Israel foretar seg i statens og «alle» jøders navn, uten å bli kalt antisemitt, er noe Netanyahu trenger å bli minnet om – ikke bare av palestinere og deres allierte, men også av jødene i kritikernes rekker, i Israel så vel som utenfor. Som kjent har den antisionistiske organisasjonen «Jewish Voice for Peace» blitt beskyldt for antisemittisme når de fordømmer drapene på sivile i Gaza.

«Evnen til å ta selvstendige standpunkter er viktigere enn noensinne»

Når en konflikt er blitt så dødelig som nå, med store sivile tap på begge sider, forsterkes gruppetenkningen. Å gi sin støtte til den linjen, i form av volden som ledelsen har valgt, blir et bevis på lojalitet til gruppen, det truede «vi-et» som står overfor «dem». Jo mer alvorlig trusselen mot gruppen fremstår, desto mer absolutt blir kravet om å slutte rekkene og stå sammen. Vi har hørt det før: «Enten er du med oss, eller så er du er med dem som vil utslette oss.»

I denne situasjonen er individets evne til å ta selvstendige standpunkter basert på egne overveielser utenfor boksen – les: gruppetilhørigheten – viktigere enn noensinne. Samtidig har en slik evne ekstremt dårlige kår ettersom kritikk vil oppfattes som forræderi, altså å falle sin egne i ryggen i nødens stund.

Like fullt er den eneste farbare veien ut av voldsspiralen at gruppelojaliteten, med dens intoleranse overfor dissens, selvkritikk og innrømmelse av egne feil og eget ansvar, blir åpent utfordret av enkeltpersoner.

Én ting er å si at dette er hva som trengs. Noe annet er å kreve det, gitt hvor vanskelig det er. Her blir de nevnte overlevernes ståsted relevant: Med basis i en erfaring som andre mangler, kan de si: «Ikke i mitt navn!» De kan be om ikke å sette likhetstegn mellom «jøder» og en bestemt regjerings politikk, som om alle jøder mener det samme, som om de også skal nektes den individualitet som en aggressor alltid nekter fiendegruppen.

Overlevere kan slå alarm om faren for rollebytte – at gårsdagens ofre blir dagens overgripere – med en tyngde den unge generasjonen som utgjør Netanyahus soldater på Gaza er blottet for. Å varsle om denne faren er å advare mot gjentakelsen, mot bruddet med «aldri mer»; gjentakelsen som består i at dagens ofre på Gaza blir en generasjon fylt av hat og ønsket om gjengjeldelse.