Jonas Bals har skrevet en lang tekst om at en annen guttedebatt enn den høyresiden legger opp til er mulig. Forutsetningen er at venstresiden våger å stille nyanserte spørsmål og kommer med gode samfunnsanalyser. Innlegget til Bals tar opp for mange forhold til at alle kan behandles i et kort tilsvar, så la meg nøye meg med å trekke frem to ting jeg synes vitner om en tilnærming som både er naiv og grunn.
For det første: Er det virkelig slik at det bare er «ytre høyre» som stikker kjepper i hjulene for en solidarisk kampfront mellom (arbeiderklasse-) gutter, jenter og skeive? Hvordan er det mulig å i denne sammenhengen unngå å tematisere kvinnesynet i islam – som det er naivt å tro at ikke muslimske gutter og menn påvirkes av både hjemme og i koranskoler og moskeer?
For det andre: Er det ikke en for enkel analyse å redusere trusselen om «svenske tilstander» i Norge til at dette vil bli resultatet av høyresidens utdannings-, sosial- og kriminalitetspolitikk, fordi vi da vil få et tilbakefall i det «gamle, harde klassesamfunnet»?
Når skal venstresiden ta inn over seg at klasseperspektivet bør suppleres med en forståelse av at kulturforskjeller også betyr noe?
Klassekampen hadde i går et intervju med Grete Brochmann (på bakgrunn av en kronikk hun skrev i Aftenposten), der hun sier at sammenlignet med Sverge begynte vi i Norge mye tidligere å diskutere «utfordringer knyttet til veldig høy innvandring av grupper som har problemer med å bli inkludert i arbeidslivet og har en såpass forskjellig leveform at det kan skape utenforskap».
Jeg finner ingen refleksjoner rundt disse diskusjonspunktene i innlegget til Jonas Bals. Begge utfordringene Brochmann peker på har åpenbart konsekvenser for unge gutters oppvekstvilkår.
1. Enkeltaksjer versus aksjefond: Stortinget lovfester (omsider!) regler i tråd med dem flere andre yrkesgrupper er underlagt: Det må bli forbudt for regjeringsmedlemmer, stortingsrepresentanter og deres nærmeste familie å selge eller kjøpe enkeltaksjer. Å kjøpe eller selge aksjefond er greit. Dette er rett og slett et upolitisk klargjøringsforslag, rimelig enkelt å utforme og meget enkelt å kontrollere. Det er sant å si pinlig at Stortinget ikke har lovfestet dette for lenge siden.
2. Sindre Finnes må åpenbart diagnostiseres som aksje-spillavhengig og håndteres deretter. Han har jo ikke vunnet 1,8 millioner ved sine spekulasjoner. Ifølge finanseksperter har han tapt 1,1 millioner sammenliknet med den mest konservative finansstrategi som finnes: Bruk 25 prosent av tilgjengelig formue til å investere i norske indeksfond, og 75 prosent i globale indeksfond. Det ville ha gitt Sindre/Erna en gevinst på 2,9 millioner 2013–2021.
3. Erna Solberg ber Høyre om suspensjon som partileder, fram til partiets valg av sin statsministerkandidat i 2025. Derved vil Erna demonstrere at hun likevel har forståelse for hva begrepet personlig ansvar innebærer. Dette gir både ekteparet og partiet Høyre tid til langsom ettertenksomhet.
4. Økokrim gjennomgår hele sakskomplekset og trekker sine konklusjoner.
5. Media skal ha honnør for å ha brakt saken fram i offentligheten, men i all anstendighet bør disse fem punktene åpne for at det detaljfokuserte medietrykket nå kan reduseres betraktelig.
Litteratur
– Enormt for norsk litteratur
Jon Fosse blir den første norske vinneren av nobelprisen i litteratur på 95 år. – Dette vil ha stor betydning for norsk kulturliv, sier teatersjef Erik Ulfsby.
Fjerde i rekka: Jon Fosse blir den fjerde nordmannen som vinner nobelprisen i litteratur etter Bjørnstjerne Bjørnson, Knut Hamsun og Sigrid Undset. Forfatteren benyttet anledningen til å takke nynorsken da han fikk beskjeden torsdag. Hanne Marie Lenth Solbø
«Eg vel å sjå denne pristildelinga som ei tildeling til den litteraturen som fyrst og sist vil vera litteratur, utan å ta andre omsyn», sier Fosse i pressemelding fra Samlaget etter han ble tildelt nobelprisen i litteratur.
Jon Fosse får prisen for hans «nyskapende dramatikk og prosa som gir stemme til det som ikke kan sies», skriver Svenska Akademien i sin grunngivelse.
Fosse debuterte som forfatter i 1983 og skriver både dramatikk, prosa og lyrikk. Han er kjent for sitt særegne språk, hvor skrivestilen ofte er repeterende og rytmisk.
I 2021 fullførte han syvbindsverket «Septologien», som også er blitt oversatt i sin helhet til engelsk. Verket er blant annet blitt hyllet av store internasjonale aviser som The New York Times.
Tom Egil Hverven, hovedanmelder i Bokmagasinet i Klassekampen, har et nært forhold til Fosses forfatterskap. Han kaller det en enorm anerkjennelse for norsk litteratur.
– Dette er en enorm anerkjennelse for norsk litteratur. Det er internasjonalt anerkjent at norsk litteratur har hatt et enormt løft de siste tiårene, og Jon Fosse er kanskje den viktigste.
Første nynorskvinner
Tre ganger tidligere har prisen gått til norske forfattere, men dette var tidlig i prisens historie da den i stor grad gikk til nordeuropeiske forfattere. Bjørnstjerne Bjørnson fikk prisen i 1903, Knut Hamsun i 1920 og Sigrid Undset i 1928. Fosse er den første forfatteren som skriver på nynorsk som mottar prisen.
Fosse var på vei til hjemmet sitt på Frekhaug ved Bergen da han mottok telefonen fra Akademiet. Til daglig bor han i statens æresbolig «Grotten» i Oslo.
Internasjonalt ble Fosse først kjent i Sverige, hvor han ble oversatt og anerkjent tidlig, forteller Hverven. Rundt årtusenskiftet slo han gjennom via oppsetninger i Tyskland og Frankrike, særlig av den franske regissøren Claude Régy.
Det er gjennomslaget som dramatiker som har gjort han verdenskjent.
– Hans dramatikk har få ord og tilsynelatende lite handling, og egner seg derfor godt for regiteateret. Hele teaterensemblets kreativitet kan legges mye opp til tolkningen. Handlingen på scenen som ikke nødvendigvis står på linjene, men som kan leses mellom, sier Hverven.
– Litterær følgesvenn
Den britiske forfatteren og litteraturkritikeren Catherine Taylor forteller til Klassekampen at hun ikke er overrasket over at Jon Fosse fikk Nobelprisen i litteratur.
– Etter at jeg leste «Septologien» for fire år siden, har jeg forsøkt å få tak i alt han har skrevet som er oversatt til engelsk. I disse mørke tider er han den perfekte humane, litterære følgesvenn, sier Taylor som blant annet har anmeldt «Septologien» for den britiske avisa The Guardian.
– Hva er det ved Fosses litteratur som appellerer til et publikum utenfor Skandinavia?
– Fosse har selv sagt at enhver person søker etter noe. Og at det noe for ham er det vi kaller Gud. Fosse appeller til det vi har mistet, og det vi håper å finne. Det gjør han i en mørk og fragmentarisk prosa som jeg tror er ganske parallell med hvordan vi mennesker opplever livet. Med andre ord gjennom beslutninger som både går baklengs og framover, og som vi også har en tendens til å angre over, sier Taylor.
Stort for norsk teater
Det Norske Teatret har arrangert Den internasjonale Fossefestivalen tre ganger. Det er en stor dag for teatret, sier teatersjef Erik Ulfsby.
– Dette er utrolig fortjent. Fosse har et enestående forfatterskap i internasjonal sammenheng. Det er også en stor dag for nynorsken, sier han.
– Hva vil dette bety for norsk teater og dramatikk?
– Dette vil ha stor betydning for norsk kulturliv. Ringvirkningene her vil være store, sier Ulfsby.
– Feil nordmann vant
Victor Malm, kulturredaktør i svenske Expressen, publiserte minutter etter at prisen ble annonsert en kommentar hvor han konkluderer med at det var feil nordmann som vant.
– Fosse er utmerket, og prisen er uten tvil fortjent, men Dag Solstad stikker seg mer ut, og jeg syns det er synd er at han aldri kommer til å få en pris nå, sier han.
«Norsk litteratur har hatt et enormt løft de siste tiårene, og Jon Fosse er kanskje den viktigste.»
— Tom Egil Hverven, kritiker
Med tanke på at det er nesten hundre år siden sist en nordmann fikk prisen tror han sjansen er liten.
Malm understreker at Fosse har en enormt sterk posisjon i Sverige.
– Ikke bare settes hans dramatikk opp rett som det er, også «Septologien» er hyllet og elsket. Og det er helt riktig, det er en fantastisk roman. Men man får nesten et inntrykk av at det er et propagandamaskineri rundt Fosse i Sverige. Plutselig var hele Sverige enig i at han er størst, mens de andre nordmennene i hans generasjon av forfattere, som Solstad og Kjartan Fløgstad, er ukjent.
Malm skulle heller sett en humorist som Solstad som vinner.
– Solstad er jo en humorist til fingerspissene, med en velutviklet følelse for eksistensiell fremmedgjøring. Hver gang Solstad skriver en roman er det som om han oppfinner romankunsten.
Takker nynorsken
I pressemeldingen fra Samlaget benyttet Jon Fosse også anledningen til å takke nynorsken for prisen.
Og Peder Lofnes Hauge, leder i Noregs Mållag, er mektig stolt over at Jon Fosse nå har fått verdens gjeveste litteraturpris.
– Det viser først og fremst hvor høy kvalitet det er over Jon Fosses forfatterskap, men også at nynorsken ikke står tilbake for noe språk i hele verden.
Lederen i Mållaget håper tildelingen også vil føre til at nynorsken øker i status.
– Det skal godt gjøres å finne et tydeligere bevis på at nynorsken også kan hevde seg i de tunge litterære vektklassene, og så håper jeg at det vil inspirere mange unge forfattere til å skrive på nynorsk og holde fast ved dette språket, sier Hauge.
Også forlagsdirektør i Samlaget Edmund Austigard mener dette er en stor dag for nynorsken.
– Jeg tror Fosse selv vil si at dette er en pris til nynorsken. Han har ofte sagt at hans litteratur og forfatterskap er svært sterkt tuftet i nynorsken. Det gir ham også den spesielle stemmen han har. Dette betyr selvsagt enormt mye for både Samlaget og nynorsken.
