Per ser barna sine to ganger hver dag. Én gang om morgenen når han skrur på datamaskinen, og én gang når han skrur den av. På bakgrunnsbildet på PC-en hans smiler de mot ham, gutten som i dag er ni år, og jenta som er sju.

Den yngste har han aldri hatt omsorg for. Eldstemann ble flyttet i fosterhjem bare seks uker etter at han ble født, og der har han bodd siden. Like lenge har faren levd med mistanken om at han mishandlet sin egen sønn ved å riste ham kraftig.

Vi møter 50-åringen et lite sted på Vestlandet. Han er anonymisert i denne saken av hensyn til sønnen, så Per er ikke hans ekte navn. Den høye og stillfarne bonden har bodd her hele sitt liv, med utsikt mot fjorden. Fra bilveien nedenfor huset suser det fra tunge lastebiler. Ellers er det stille.

I alle år har Per benektet å ha filleristet gutten sin. Nå prøver han å få saken sin gjenåpnet, etter at han ble dømt til ti måneders fengsel i Gulating lagmannsrett i 2021.

Per er en av minst 19 nordmenn som siden 2005 er blitt dømt for å ha påført et barn hodeskade. Og han er én av fem som kjemper for å bli frikjent.

– Det er vanskelig og uvirkelig. Jeg gjorde alt jeg kunne for min sønn, og så skal jeg til fengsel for det. Jeg skjønner det ikke, sier Per.

Aleine i Norden

Hvis Per hadde bodd i Sverige, hadde han sannsynligvis aldri blitt tiltalt i utgangspunktet. Der er rettspraksis endret etter en høyesterettsdom i 2014 og en rapport om filleristing fra 2016. Minst to personer har fått opphevet dommen sin der.

Nå er spørsmålet om også Per og andre nordmenn er ofre for justismord. Flere leger og jurister mener at vi står overfor en stor rettsskandale om filleristing. De mener at noen få medisinsk sakkyndige i praksis har avgjort utfallet i disse sakene.

For tre uker siden ble det klart at den norske Gjenopptakelseskommisjonen åpner opp igjen saken til en dagmamma som er dømt for å ha drept et barn hun var barnevakt for. Grunnen var to nye sakkyndigerklæringer som kastet et nytt lys over skyldspørsmålet. Fem andre saker står i kø hos kommisjonen som bestemmer om de skal opp i retten på nytt.

Det sentrale spørsmålet er om det er bevist utover rimelig tvil at et barn er filleristet eller påført vold mot hodet. Tradisjonelt har tre funn pekt mot filleristing, den såkalte triaden: blødning under den harde hjernehinna, øyebunnsblødninger og hjerneskade.

Sønnen til Per hadde bare to av tre funn. Legene fant ingen blødninger i øyebunnen, og han hadde ingen ytre skader. Ifølge advokaten hans er han den eneste i Norden, kanskje også i Europa, som er dømt for filleristing på bakgrunn av de to triadefunnene og ingen funn av brudd eller blåmerker.

Når saken nå er sendt inn til Gjenopptakelseskommisjonen, får Per hjelp fra legen som var helt sentral i å endre svensk rettspraksis.

En unik kontrovers

I et skogsområde ved universitetsbyen Umeå i Nord-Sverige møter vi Anders Eriksson, mannen som kommer Per til unnsetning. Her, på noen åkerlapper omringet av bjørketrær, har farsslekta til Eriksson levd i flere generasjoner. Legen bor sammen med kona, en vorstehhund, noen høner og bier.

Det var ved arbeidspulten i det store, røde trehuset han satt da han skrev den 26 sider lange uttalelsen som er lagt ved i Pers gjenopptakelsesbegjæring. Han formulerer seg mer korrekt der, men hvis han skal si det rett ut?

– Det er en ussel dom, sier Eriksson.

Rettsmedisineren begynte å jobbe med å undersøke døde og levende personer på oppdrag fra politi og rettsvesen i 1975. Siden har 72-åringen hatt ledende posisjoner ved flere offentlige instanser. Nå er han pensjonert som overlege, men jobber fortsatt deltid som seniorprofessor ved Umeå universitet.

Anders Eriksson har mye av æren, eventuelt skylda, for at det nå knapt tas ut tiltaler om filleristing i Sverige. De siste ni årene har han i stor grad viet til debatten om det som på svensk kalles skakvåld . Han har vært involvert i fire saker om filleristing i Norge.

– I bunn og grunn synes jeg det er spennende. Det er en helt unik vitenskapelig kontrovers, en intellektuell meltdown . Så har man som rettsmedisiner en viss rettspatos. Rett skal være rett, man skal ikke dømme folk på feilaktig grunn. Og det er det man har gjort, sier han.

Sammen med fem andre forskere skrev Eriksson den såkalte SBU-rapporten i 2016. Den slår fast at det ikke finnes tilstrekkelig vitenskapelig belegg for å bruke triaden, de tre spesifikke funnene, til å diagnostisere filleristing.

Dette er stikk motsatt av hva Eriksson selv praktiserte i sitt yrkesliv som rettsmedisiner. Men en kollega fikk ham til å snu 180 grader.

Helomvendingen

En oktoberdag i 2014 møtte Anders Eriksson opp hos Högsta domstolen i Stockholm. Her skulle han delta i en sjelden muntlig rettsforhandling. På bordet lå en sak der en mann var dømt i to rettsinstanser for å ha ristet sin tre måneder gamle sønn. Barnet hadde blødninger under den harde hjernehinna og i begge øyebunner, helt typiske funn.

Ett år tidligere hadde Eriksson skrevet en uttalelse til retten på vegne av Socialstyrelsens rettslige råd. Han mente at det var svært liten sannsynlighet for at barnets symptomer hadde oppstått på noe annet vis enn gjennom en voksenpersons atferd.

Men da han gikk inn i det hvite 1600-tallspalasset i Gamla Stan, var det for å motsi seg selv diametralt. «Vi må konstatere at vi ikke vet», sa han i retten om sammenhengen mellom triaden og filleristing, og la til: «Vi befinner oss på et gungfly ».

En gungfly er en matte av flytende torv, altså en gyngende grunn. Hvorfor hadde bakken under ham begynt å svikte? Hvor kom tvilen fra?

Etter at han skrev uttalelsen i saken året før, ble rettsmedisineren kontaktet av sin kollega Ingemar Thiblin ved Universitetet i Uppsala. Thiblin sa at forskningen om filleristing ikke var så pålitelig som Eriksson trodde den var. Tvert imot, fortalte kollegaen: Artiklene var fulle av metodefeil.

Den viktige dommen

Dermed satte Eriksson seg ned og leste flere litteraturoversikter og forskningsartikler med et kritisk blikk.

– Jeg trodde først ikke på Ingemar. De systematiske litteraturoversiktene anses å være på høyeste vitenskapelige nivå, dessuten var det snakk om kjente forfattere og anerkjente tidsskrifter. Men da jeg leste det, fikk jeg en sterk følelse av at Ingemar hadde rett, sier han.

– Hva tenkte du da?

– Det er alltid vanskelig å bytte mening. Man vil ikke tro at man har tatt feil, sier han.

I saken om det tre måneder gamle barnet la Högsta domstolen vekt på det Anders Eriksson og en professor i radiologi forklarte. Faren ble frikjent. Domstolen kom også med en prinsipiell uttalelse som fortsatt er veiledende i svensk rettsvesen.

For at det skal være bevist utover rimelig tvil at visse kroppsskader har oppstått på en straffbar måte, må konklusjonen hvile «på et vitenskapelig standpunkt som det finnes meget sterke belegg for», står det i dommen. Det må i praksis utelukkes at det finnes noen annen tenkbar forklaring til skadene.

Om filleristing spesielt skriver domstolen: «Det kan konstateres at det vitenskapelige grunnlaget for diagnosen filleristing allment sett har vist seg å være usikkert».

Dommen fra Sverige ble diskutert da Pers sak gikk opp i Gulating lagmannsrett. Men den norske retten skulle vise seg å ha en annen oppfatning enn den svenske.

Forenlig med vold

Per hadde vært pappa i nesten seks uker da det skjedde.

Han forteller at han først skjønte at noe var veldig galt da armen til sønnen begynte å rykke til. Bevegelsene var helt unaturlige. Faren var allerede litt bekymret, for det lille barnet virket urolig og hadde også en kul i lysken som de skulle undersøke hos legen neste dag. Nå ble han ordentlig redd.

Faren ringte til legevakta og forklarte at sønnen hadde kramper i armen. De dro til legevakta hvor sønnen ble undersøkt, og det ble besluttet å legge ham inn på Haukeland sykehus. Kulen viste seg å være lyskebrokk.

På sykehuset fikk gutten flere krampeanfall. Legene så ingen ytre tegn til skader, men MR-undersøkelser viste at han hadde blødninger i hjernen.

Legene var usikre på hva som hadde skjedd. De tok en rekke prøver og diskuterte seg imellom. Når de etter tre døgn med utredning ikke hadde funnet noen annen medisinsk årsak, mistenkte nevrorøngtenoverlegene at hodeskadene kunne være påført.

Per husker at foreldrene fikk mange spørsmål om hva som hadde skjedd. Spedbarnet fikk medisiner mot krampene, og de måtte fjerne væske fra hodet hans.

Det hele føltes uvirkelig. En lørdagskveld etter tre dager på sykehuset dro foreldrene hjem for å hente klær og andre ting til familien.

Rundt midnatt banket to politifolk på døra. Både mora og faren ble satt i varetekt.

Døden i stua

Den svenske legen Anders Eriksson har lang erfaring med å være kontrær. Som 33-åring ble han tilbudt en professorstilling i rettsmedisin ved Karolinska universitetet i Stockholm, men takket nei. Han ville heller bo i Umeå.

– Man sier ikke nei til et professorat på Karolinska, så folk tenkte at «han er galen». Men jeg ville ikke bo i en stor by, jeg er interessert i jakt og friluftsliv, sier han.

I en av stuene i huset hans befinner det seg mange titalls utstoppede dyr som Eriksson har skutt på jaktturer i land som Sør-Afrika og Argentina. En løve stirrer mot oss fra en pidestall, en sjiraff strekker hals ut fra veggen, og på en annen vegg henger 58 rådyrskaller på rekke og rad. Legen vedgår at det er litt «too much».

– Det kan kanskje virke rart at jeg som har tilbrakt et helt arbeidsliv med døde mennesker, har dette i stua. Men for meg er det helt naturlig. Jeg har jaktet siden jeg var liten, sier han.

Det er i det hele tatt mye død i livet til Anders Eriksson. Bokhyllene i biblioteket er fulle av faglitteratur og krim. Her er svenske krimnestorer som Sjöwahl og Wahlöö, Henning Mankell og Håkan Nesser.

Men legen veit også hvordan ekte dramatikk utspiller seg. I 1999 var han i Kosovo for å undersøke mennesker som var drept i krigen, på oppdrag fra Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Fem år seinere dro han til Thailand for å identifisere døde landsmenn etter tsunamien. Han husker fortsatt antall svensker som døde: 543.

3773 forskningsartikler

I sin praksis som rettsmedisiner kan Eriksson bare huske to tilfeller hvor han undersøkte et barn som han mente var blitt filleristet. Dermed var det ikke så tungt for ham å skifte mening i høyesterett, sier han – han hadde ikke bundet seg så hardt til masta.

– Jeg husket det ene tilfellet ganske godt, og tenkte naturligvis tilbake på det. Gjorde jeg rett? Men der var det også tydelige tegn på annen mishandling. Det var mange blåmerker og sårskader, sier han.

I 2014 fikk Eriksson mulighet til å nøye ettergå forskningen om filleristing. Da ble han spurt om å være med i en ekspertgruppe av Statens beredning för medicinsk och social utvärdering (SBU). Det er en etat under Socialdepartementet som har i oppdrag å gjøre uavhengige vurderinger av metoder og praksiser innen det svenske helsevesenet. Nå ville de undersøke det vitenskapelige grunnlaget for diagnosen filleristing.

Gjennom to og et halvt år så forskerne på 3773 forskningsartikler. I løpet av dette arbeidet var Eriksson på god vei til å møte veggen. Dager, kvelder og netter gikk med til å nilese. Selv har han jobbet med forskning siden han var 19 år. Det er i stor grad ideell virksomhet, påpeker han.

– Det har spolert et par relasjoner for meg. Jeg er ikke uvant med å jobbe mye, men 80 timer i uka i lang tid kjentes tungt, sier han.

Fire erkjente å ha ristet

Resultatet av alt arbeidet var at han kjente seg trygg på konklusjonen de kom med: Det finnes ikke vitenskapelig belegg for å si at filleristing fører til tre bestemte funn i hodet.

Et hovedproblem er at svært mange av artiklene skjemmes av sirkelargumentasjon, forklarer forskerne.

Det innebærer at de som forsker på filleristede barn, baserer seg på tilfeller hvor leger har slått fast at barna er filleristet. Men legene har konkludert ut fra hypotesen om at filleristing fører til tre spesifikke hodeskader. Forskerne «beviser» dermed bare at legene har funnet de tre hodeskadene, ikke at hodeskadene kommer av filleristing. Flere studier finner på denne måten de tre funnene, triaden, hos hundre prosent av barna det forskes på – og hypotesen forsterkes.

Flere studier slår fast at sammenhengen mellom filleristing og triaden er «bevist», forteller Eriksson. Men for å kunne bedømme om filleristing faktisk fører til triaden, må man basere seg på uavhengig bevitnede tilfeller , mener forskeren.

«Det blir noen ganger litt fjernt at jeg faktisk har to barn en annen plass. Jeg vet ikke hvordan de har det dag for dag»

— Per, tobarnsfar dømt for filleristing

I noen studier har forskerne gransket tilfeller der noen har tilstått filleristing. Det er heller ikke uproblematisk, fastslår Eriksson.

Forrige lørdag sa rettsmedisiner Arne Stray-Pedersen at han i løpet av sitt arbeidsliv har opplevd fem tilfeller der en forelder har erkjent å ha ristet barnet sitt, og hvor legene fant liknende funn hos alle. Klassekampen har funnet fire av tilfellene blant dommene vi har undersøkt. Tre av barna hadde triaden.

– Hvor er dette publisert? spør Eriksson retorisk.

– Problemet med «klinisk erfaring» er at man ikke kan bevise en årsakssammenheng. At triaden forekommer ved tilståelser: ja. Men forskning på dette viser at tilståelser er upålitelige. De kommer ikke spontant når barnet kommer til sykehuset, men i avhørssituasjonen flere uker eller måneder seinere, etter at legen sier at det ikke finnes noen annen forklaring, sier han.

Nettopp et slikt avhør er også blitt en viktig del av gjenåpningssaken til Per.

De tre uhellene

Per satt i varetekt i halvannet døgn før han ble kalt inn til avhør. Samme dag fattet barnevernet et akuttvedtak om å plassere sønnen i et fosterhjem. Faren forteller at han hadde sovet dårlig, var sliten og svært bekymret for barnet.

Det som skjedde under de første avhørene av mora og faren, får sterk kritikk av avhørsekspert phd Ivar Fahsing. Han underviser i avhørsmetodikk på Politihøgskolen og forsker ved Norsk senter for menneskerettigheter, og har skrevet en rapport i Pers gjenopptakelsesbegjæring.

I løpet av etterforskningen kom det fram at mora er lettere psykisk utviklingshemmet. Gjennom åtte avhør endret hun forklaring flere ganger i de samme avhørene om hendelsesforløpet. Mot slutten av det tredje avhøret sa hun at faren hadde ristet sønnen.

Tingretten la dette til grunn. Lagmannsretten la på sin side betydelig vekt på Pers «sprikende forklaringer» til politi og personell ved sykehuset.

I det første avhøret fortalte Per om uhell han hadde hatt med sønnen. Han sa blant annet at han hadde mistet sønnen ned på stellebordet, men endret det til at gutten også datt i gulvet. Det siste tok han tilbake seinere. Dessuten sa han at han kunne ha ristet sønnen litt for mye en gang, samtidig som han han viste en vuggebevegelse. At han viste vugging og ikke risting, ble ikke nedtegnet i rapporten i forbindelse med at han viste fram bevegelsen første gang.

Et falskt premiss

Det skjedde en stor feil i det første avhøret, mener avhørseksperten. Politiets avhører la fram et falskt premiss om at ingenting av det Per hadde sagt, kunne forklare skadene til sønnen. Dermed er det en risiko for at «avhører presset fram en falsk tilståelse», ifølge rapporten.

Fahsing konkluderer med at det er så mange alvorlige metodiske mangler i avhørene at man ikke bør feste lit til informasjonen som framkommer.

I starten av avhørene forklarte mora og faren seg sammenfallende, ifølge rapporten. Per sier at det er vanskelig å si hvorfor han endret forklaringer.

– Du sitter der og blir presset på at det ikke er bra nok, det må være noe mer. Tilstanden til sønnen min kunne ikke forklares med det jeg hadde fortalt. Jeg prøvde kanskje å legge på litt for å forklare hvorfor han ble skadet. I ettertid ser jeg at det var veldig dumt, sier han.

Etter to år med etterforskning ble saken henlagt etter bevisets stilling. Men sønnens bistandsadvokat klaget på henleggelsen, og fikk medhold. Gutten er i dag 35 prosent medisinsk invalid og har cerebral parese.

Etter at de slapp ut av varetekt, ble mora ble gravid på nytt. Og etter en dramatisk krangel da hun var seks måneder på vei, ble det slutt mellom henne og Per. Dattera ble plassert i samme fosterhjem som storebroren like etter at hun ble født.

Barnevernet anså at mora ikke var skikket til å ha ansvar for barnet. På dette tidspunktet var foreldrene dessuten mistenkt for å ha skadet sønnen. De samtykket til omsorgsovertakelsen.

Mora og fosterforeldrene er kjent med at Klassekampen omtaler saken. De ønsker ikke å kommentere den.

De to ekspertene

Hvorfor mener Anders Eriksson at dommen mot Per er «ussel»? Hovedpoenget hans er at retten ser helt vekk fra tvilen om årsakene til guttens symptomer.

I stedet har de lagt vekt på erklæringene fra «de troende», som Erikssons kaller dem som står for det tradisjonelle synet på filleristing.

I Gulating forklarte fire sakkyndige seg på oppdrag fra retten. I tillegg var nevrokirurg Knut Wester engasjert av forsvaret som partssakkyndig, mens Anders Eriksson redegjorde for SBU-rapporten.

Retten har imidlertid lent seg på to av de medisinske ekspertene: rettsmedisiner Arne Stray-Pedersen og barnelege Jens Grøgaard. Begge har forklart seg i mange tilsvarende saker, og har stått på den tradisjonelle sida i striden om filleristing.

I dommen heter det: «Ved bevisvurderingen har flertallet lagt betydelig vekt på forklaringene fra Grøgaard og Stray-Pedersen. Deres sammenfallende syn om at [gutten] har vært utsatt for en påført hodeskade, støttes også opp av det øvrige bevisbildet».

Her vektlegger retten særlig farens ulike forklaringer.

Striden om SBU

Gulating-dommen vier mye plass til SBU-rapporten og kritikken den har fått. Blant annet viser den til at blant dem som jobber klinisk med hodeskader hos barn, deriblant barneleger og nevrokirurger, har mange sluttet seg til et såkalt konsensusdokument som ble skrevet i 2018.

Den slår fast at diagnosen «påført hodeskade» (AHT), en sekkebetegnelse som ofte brukes i dag i stedet for «filleristingssyndrom», er ukontroversiell og bredt anerkjent. Eriksson er svært kritisk til at de to diagnosene blandes sammen. Han mener det tåkelegger diskusjonen.

Lagmannsretten viser til den svenske høyesterettsdommen fra 2014, som fortsatt legges til grunn i liknende saker i Sverige, men mener at retten «har et annet bilde av det vitenskapelige grunnlaget tilgjengelig enn Högsta domstolen hadde».

Eriksson mener at dommen er tvers igjennom «uvitenskapelig». Blant annet hevder retten at filleristingsdiagnosen ikke settes utelukkende på bakgrunn av triadefunn. Eriksson viser til forskningslitteratur hvor det framgår at 35 til 40 prosent av barn med påstått påført hodeskade, ikke hadde tegn til skader utover de tre triadefunnene.

– I de norske straffesakene vi har sett på, gjelder dette bare i 4 av 25 tilfeller. I de andre sakene gjorde legene også andre funn på kroppen.

– Da kan man undre: Er det relevant om barnet har et blåmerke på beinet? Spørsmålet er ikke bare om det finnes ytre skader. De må også kunne relateres til risting, sier Eriksson.

Det er vanlig i filleristingssaker, påpeker rettsmedisineren, at diagnosen er satt etter en «helhetsvurdering» og etter å ha utelukket andre sykdommer. Men når man skal vurdere om en person skal straffes, kan man ikke benytte et slikt utelukkelsesresonnement, mener rettsmedisineren.

– Risting kan kanskje lede til triaden. Men i en straffesak skal man bevise utover rimelig tvil at det er sånn det henger sammen.

Eriksson holder hardt fast på prinsippet om at det er bedre at hundre skyldige går fri, enn å sette en uskyldig i fengsel.

– Kritikerne dine mener at du har gjort det vanskeligere å få tatt barnemishandlingssaker til retten?

– Ja, mistenkte barnemishandlingssaker. Grunnprinsippet er at du er uskyldig til det motsatte er bevist. I disse tilfellene er det dessverre tvert om. Aktor har eksperter som sier at det ikke finnes andre forklaringer, og det blir i praksis tiltaltes oppgave å bevise sin uskyld, sier Eriksson.

Mangler kunnskap om fødsler

I sin erklæring har rettsmedisineren svart på spørsmål fra Pers forsvarsadvokat om hva skadene til sønnen kan skyldes. Eriksson skriver at det kan ha oppstått en ny blødning i en eksisterende blødning under den harde hjernehinna, enten spontant eller etter «ubetydelig vold» som et lite fall.

Han viser til at gutten hadde både en eldre og en ny blødning. Nesten halvparten av alle nyfødte barn har en blødning under den harde hjernehinna som oftest forsvinner i løpet av noen uker eller måneder, forteller han.

– I rettssakene du har vært med på i Norge, er forklaringer som denne blitt omtalt av andre sakkyndige som reint teoretiske?

«Rett skal være rett, man skal ikke dømme folk på feilaktig grunn. Og det er det man har gjort»

— Anders Eriksson, pensjonert overlege og rettsmedisiner

– Shaken baby-syndrom er også reint teoretisk. Det er blitt forsket på i 50 år og aldri blitt bevist. I og med at man anser å vite hva disse funnene beror på, har man ikke bare unnlatt å forske på andre forklaringer, men også motarbeidet dem kraftfullt, sier han.

I den nye boka «Skakvåld» lister Eriksson opp en lang rekke alternative forklaringer til funnene i hodet som antas å være forårsaket av filleristing. SBU-rapporten påpeker blant annet at det mangler kunnskap om utvikling av blødninger under den harde hjernehinna og i øyebunnen i forbindelse med vaginal fødsel.

– Når kan man fastslå at et barn er blitt mishandlet? Det kan vel stilles spørsmål ved alle funn på kroppen, også brudd og blåmerker.

– Jeg får mange spørsmål om å skrive uttalelser i mishandlingssaker. Ofte svarer jeg advokatene at de ikke vil ha en uttalelse fra meg, fordi jeg har samme syn som politi og påtalemyndighet, sier Eriksson.

Skilles fra barna

Er alt snudd på hodet i Sverige? I 2021 lagde SVTs «Uppdrag granskning» et program om filleristing. Der kom det fram at flere barneleger jobber i strid med SBU-rapportens konklusjon. Et titalls barn var blitt skilt fra foreldrene etter at legene mistenkte filleristing, viste SVTs gjennomgang. Samtlige foreldre ble «frifunnet», men flere av dem hadde da vært fratatt barna sine i flere måneder.

Det har ikke lyktes Klassekampen å få svar fra Barnläkarforeningens leder om hvordan barnelegene stiller seg til diagnosen i dag.

Hugo Lagerkrantz er redaktør for foreningens tidsskrift Acta paediatrica, et av Europas ledende innen fagfeltet. Han var først kritisk til SBU-rapporten, men endte med å trykke den i en engelsk versjon. Lagerkrantz skriver i en e-post til Klassekampen at debatten nærmest er foreldet i Sverige.

«Jeg tror at programmet til ‘Uppdrag granskning’ overbeviste de fleste barneekspertene i landet om at filleristing er ytterst sjeldent, og at anklagene mot foreldrene har vært feil. En uheldig konsekvens er at påtalemyndigheten sjelden vil ta ut tiltale i saker der overgrep mot barn faktisk har funnet sted», skriver han.

Nylig lagde to jurister en gjennomgang av straffesaker om filleristing og påførte hodeskader i Sverige. Den viser at 11 dommer er blitt avsagt siden høyesterettsdommen i 2014, de fleste i årene like etterpå. Alle unntatt én er blitt frikjent. I juni i år ble en far dømt for filleristing. Her hadde imidlertid to vitner ved sykehuset sett at faren ristet barnet sitt.

I samme periode er minst seks personer i Norge blitt dømt for filleristing eller påførte hodeskader.

Nå ser det imidlertid ut til at en endring er på gang også i Norge. I Pers gjenopptakelsesbegjæring skriver advokaten at klienten hennes ikke ville blitt tiltalt i dag, med henvisning til to henlagte saker fra 2021 og 2022. Der hadde barna liknende funn som Pers sønn.

Hvem er fornekterne?

Før i tida var alltid obduksjonssalen lengst ned og lengst bort, forteller Anders Eriksson. Han har tatt oss med til det nye lokalet til rettsmedisinsk enhet ved Umeå universitet. Her er rommet med metallbenker og undersøkelsesinstrumenter plassert midt i et lyst kontorbygg.

I løpet av Erikssons karriere var det omtrent 20 rettsmedisinere i hele Sverige, forteller han. Nå er de over 70. De aller fleste av dem synes å være av en helt annen oppfatning om filleristing enn sine norske kolleger.

På pauserommet i Umeå ligger Erikssons bok henslengt på et bord, og kollegene hilser blidt når professoren kommer inn.

– Dere skal snakke med ham om skakvåld ? Da har dere rett person, sier en mann og smiler.

Det er en kontroversiell påstand. Etter at SBU-rapporten ble publisert, har Eriksson og de andre medforfatterne måttet tåle kraftig kritikk. Særlig fra barneleger i USA, Frankrike og Storbritannia har motstanden vært stor, forteller Eriksson.

– De sier at vi tilhører en liten gruppe med fornektere . Jeg fornekter selvfølgelig ikke at barnemishandling finnes. Det forundrer meg at vitenskapelig orienterte klinikere som bygger sitt yrke på kunnskap, er så emosjonelt engasjerte når det kommer vitenskap som sier noe annet enn de selv tror, sier han.

Reddet fra livstid

Eriksson har ikke særlig tro på at kontroversen om filleristing kommer til å løse seg i løpet av sin egen levetid. I boka har han og medforfatter Niels Lynøe likevel et håp om at de ikke trenger å vente helt til den nåværende generasjonen med leger er borte.

– Vi håper det går fortere, men jeg er ikke optimistisk, sier han.

Eriksson stiller seg av og til spørsmålet om hvorfor han engasjerer seg så sterkt i debatten. Siden SBU-rapporten kom ut i 2016, har han sammen med en av medforfatterne skrevet nesten én debattartikkel i måneden i tillegg til å utarbeide erklæringer i enkeltsaker, undervise og forske.

Så kan det dukke opp lysglimt. I fjor kom en melding fra den ideelle organisasjonen Innocence project i USA, som jobber for å få løslatt uskyldig dømte. Kevin Harper, en mann som hadde sittet 13 år i fengsel for å ha ristet sin sønn så kraftig at han døde, var løslatt. Sammen med kollega Lynøe hadde Eriksson skrevet en lang uttalelse i saken.

– Da tenkte jeg at jeg i hvert fall har reddet ett menneske. Å sone en livstidsdom i amerikansk fengsel for barnemishandling som svart mann er trolig ikke så trivelig.

En kikkert fra far

For Per er det mye som er for seint. Det er for seint å få med seg store milepæler i barndommen til ungene, og det er altfor seint å skulle få omsorgsretten tilbake.

Men tobarnsfaren jobber for å få mer samvær med dem. Håpet er å få se dem i hvert fall én gang i måneden. Nå møter han barna to ganger i året, to timer hver gang. Selv om det blir lite tid på hver, synes Per det er veldig kjekt å møte dem. Han så dem sist i vår, og gleder seg til høstens avtale.

– Jeg setter veldig stor pris på dem, sier han.

«Jeg vet at dommen ikke er riktig»

— Per, tobarnsfar dømt for filleristing

Når Per kommer på besøk, tar han alltid med noen leker han tror barna kan like. Søsknene mangler ingenting, så han pønsker på hva han kan finne på.

– De fikk hver sin kikkert forrige gang. Det var sønnen min veldig opptatt av, forteller han.

Dagen vi møtes, har Per fått en e-post fra kontaktpersonen i barnevernet, med noen bilder fra sommerferien de har vært på.

– Det blir noen ganger litt fjernt at jeg faktisk har to barn en annen plass. Jeg vet ikke hvordan de har det dag for dag, men jeg prøver alltid å oppdatere meg når jeg treffer dem. Det er et stort savn at vi ikke har mer kontakt.

To tomme kontoer

Noen ganger ser Per for seg hvordan det hadde vært å ha to barn løpende rundt i huset. Før sønnen ble født, tenkte han på hvor fint det ville bli med et barn på gården – som kanskje ville overta stedet som voksen.

– Det hadde blitt mye mer liv og røre her. Nå er det ganske stille, sier han.

Samtidig minner han seg selv om at det hadde vært vanskelig å være aleineforsørger. I tillegg til å drive gård, jobber han i en industribedrift et stykke unna hjemmet.

– Det hadde blitt veldig vanskelig å få ting til å gå opp, sier han.

Etter å ha sonet ti måneder i fengsel, er hverdagslivet tilbake. Bortsett fra en tante og hennes familie, har han lite kontakt med slekta. Alle i lokalsamfunnet kjenner til saken, forteller han.

– Det er mye sladder. Jeg synes ikke det er så kjekt at folk står og prater om deg i stedet for å prate til deg. Mange er hyggelige òg, men det er en del som er negative, sier han.

Dommen har også fått store økonomiske konsekvenser for Per. Han ble dømt til å betale 1,8 millioner kroner i erstatning til sønnen. Det vil ta mange år å betale ned. Brukskontoen hans ble sperret, og Statens innkrevingssentral har tatt pant i boligen hans. Dermed har han en trussel om tvangssalg hengende over seg. Advokaten har bedt om utsettelse til Gjenopptakelseskommisjonen kommer til en beslutning.

Reint praktisk betyr sperringen av brukskontoen at han måtte bruke sparekontoene han hadde oppretta for barna sine, til sitt eget livsopphold.

– Det synes jeg var simpelt av Statens innkrevingssentral. Kontoene står i navnene deres og alt. De pengene er borte nå, sier han.

Håpet om besøk

– Hvordan holder du deg oppe?

– Jeg tar dag for dag. Det har trukket ut veldig lenge, dette. Jeg har på en måte tapt ni år av livet, og ni år av oppveksten til sønnen min hvor jeg ikke har kunnet være til stede.

– Hva gjør at du tar kampen videre?

– Det er det eneste riktige for meg. Jeg vet at dommen ikke er riktig, sier han.

En frikjennelse vil gjøre det lettere å få til det Per ønsker seg aller mest: Mer samvær med barna. Det er særlig én ting han har tenkt på.

– Jeg håper de kan få mulighet til å komme på besøk her hos meg, sier han.

Den første muligheten for Per å få svar på om et besøk lar seg gjøre, kommer 25. oktober. Da starter Gjenopptakelseskommisjonen sitt neste møte.