Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Historisk løft

Regjeringen henter inn mer i offentlige inntekter, blant annet gjennom grunnrenteskatt på de største lakseoppdrettsselskapene, noe som har gitt rom for å sette ned maksprisen i barnehagen fra 3000 til 2000 kroner. For en familie med ett barn i barnehage betyr det 11.000 kroner mindre i utgifter i året. Foreldre med to barn sparer 18.700 kroner. Barnefamilier i nesten 200 kommuner som ikke ligger så sentralt, får en ytterligere reduksjon i prisen, til 1500 kroner. Dette gjelder kommuner over hele landet, langs vestlandskysten, i Trøndelag, i Innlandet, den såkalte fjellregionen, Nord-Gudbrandsdalen og Østerdalen, og flere spredtbygde kommuner i Telemark, Agder og Rogaland. Det gjelder spesielt mange distriktskommuner i Nordland. Familier med to barn i disse områdene vil spare 28.000 kroner. Tidligere er det innført gratis barnehage for alle som bor i tiltakssonen i Finnmark og Troms.

«Regjeringen er påkoplet lokale spørsmål.»

Dette er et historisk velferdsløft i en tid med reallønnsnedgang der mange sliter med å få endene til å møtes. I statsbudsjettet legges det inn 1,6 milliarder kroner, tre milliarder på årsbasis. Kommunevalget om en knapp uke kan bli en thriller av dimensjoner. Et usikkerhetsmoment er i hvilken grad habilitetssaken om Anniken Huitfeldt vil spille en rolle. Det er åpenbart ingen vinnersak for regjeringen, men velgere er stort sett kloke folk, som er i stand til å se gjennom politiske skandaler og stemme etter egen politiske overbevisning. Skulle velgere som er opptatt av fellesskap, mangle et argument i innspurten, har de fått et sterkt et i det historisk store barnehageløftet.

Det er selvfølgelig avstand mellom den politiske eliten og vanlige folk, men statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) har et poeng når han sier at denne regjeringen er mer påkoplet lokale spørsmål enn noen annen regjering i verden. Å snakke om å være enestående i verden er kanskje i overkant «cocky», men det er ingen tvil om at det er betydelig forskjell på prioriteringene mellom de borgerlige og de rødgrønne. «Dette er velferdsstaten på sitt beste», som velferdsforsker Christian Poppe sier til Klassekampen i dag. Det historiske store kuttet i barnehageprisene er en påminnelse om at valget til syvende og sist handler om hvilken vei vi ønsker å ta Norge.

Kron og mynt

Medaljens bakside

Melkøya viser kva som veg tyngst for statsministeren: Equinors interesser og diplomatiske markeringar.

Rune Skarstein (Tidlegare førsteamanuensis ved NTNU)

Illustrasjon: Knut Løvås, Knutlvas@gmail.com

Staden der statsminister Støre saman med statsrådane Vedum og Åsland den 8. august heldt sin pressekonferanse om «Kraft- og industriløft for Finnmark», fortalde langt meir enn konferansetittelen om deira ærend. Arena for seansen var nemleg parkeringsplassen ved Equinors velferdsbygg i Hammerfest.

Regjeringa har vedteke at innan 2030 skal produksjonen av flytande naturgass (LNG) på Melkøya bli elektrifisert med kraft frå land. Det vil krevje 3,5 terawattimar (TWh) straum per år. Denne krafta har ikkje Finnmark, som i dag manglar kraft til ny klimavennleg produksjon. Vedtaket betyr derfor at berre for å erstatte dagens kraftforsyning, må det innan 2030 bli bygt og sett i drift 170 vindturbinar på Finnmarksvidda, av same storleik som på Fosen, i viktige beite- og vandringsområde for rein. Dessutan må det bli bygt mangfaldige mil høgspentlinjer for å få straumen fram til Melkøya. Mange kommentatorar snakkar med rette om ein ny og endå meir alvorleg Fosen-konflikt.

Ved elektrifisering skal sjølvsagt den gassen som i dag blir brukt til produksjon av LNG, bli eksportert. Klimaeffekten av elektrifiseringa er derfor praktisk talt lik null. Ved vidare produksjonsdrift med gass kunne derimot fangst og lagring (CCS) av CO 2 frå denne produksjonen, 940.000 tonn per år, hatt ein betydeleg positiv klimaeffekt. På si heimeside prydar Equinor seg med at dei er ei «foregangsbedrift innan denne teknologien», og at dei lagrar karbon trygt under havbotnen. Men ikkje på Melkøya.

«Regjeringa tok seg ikkje eingong bryet med å spørje sitt eige rådgivingsorgan»

I 2022 hadde Equinor eit samla overskot på 750 milliardar kroner og betalte ut 170 milliardar i utbytte til aksjonærane, derav 114 milliardar til den norske stat. Ifølgje Equinor si berekning vil investering i CCS på Melkøya koste 37 milliardar kroner, altså i underkant av 5 prosent av overskotet og 22 prosent av utbetalt aksjeutbytte i 2022. (Denne kostnaden er småpengar samanlikna med selskapet sitt gigantiske sløseri og tap på USA-eventyret.) Men med regjeringas velsigning slepp Equinor unna det gamle prinsippet om at «forureinar skal betale», og eventuelle klimatiltak er underordna Equinors krav til «kostnadseffektivitet». På Melkøya, eit av Norges største punktutslepp, har nemleg Equinor funne ut at CCS er nesten tre gongar dyrare enn elektrifisering. Stortinget bad regjeringa om å få kostnadskalkylen vurdert. Men regjeringa tok seg ikkje eingong bryet med å spørje sitt eige rådgivingsorgan, Gassnova.

Årleg skal altså over 3 TWh fornybar energi per år bli brukt til å produsere fossil LNG utan nokon klimaeffekt i forhold til dagens gasdrivne produksjon. Så vidt eg kan sjå, er det to grunnar til at regjeringa gjer noko tilsynelatande så idiotisk. Den første og minst viktige grunnen er at Equinors verksemd er omfatta av EUs kvotesystem. EU har varsla at prisen på kvoter skal auke kraftig i komande år og bli rundt 1000 kroner per tonn CO 2 i 2030. Det betyr at Equinors kvotekjøp for Melkøya-utsleppa vil koste nær 940 millionar kroner per år i 2030, ein kostnad selskapet sjølvsagt ønskjer å unngå.

Den andre og langt viktigare grunnen er Paris-avtalen av 2015. Ifølgje denne avtalen tek signaturstatane sikte på å redusere utsleppa av klimagassar, slik at global oppvarming helst ikkje blir meir enn 1,5 o C. Det som blir målt, er dei faktiske utsleppa innanfor kvar stats territorium, og kvar stat bestemmer sjølv sine utsleppsmål ut frå kva dei meiner dei kan bidra med. Det betyr at eksport av fossile brennstoff ikkje er inkludert i eksportstaten sine utslepp.

I november 2022 rapporterte Norge inn til FN eit ambisiøst mål om 55 prosent reduksjon av utsleppa innan 2030 i forhold til år 1990. Det ville «sende eit sterkt signal til andre land», meinte Jonas Gahr Støre. I 2022 var Norges utslepp av klimagassar 48,9 millionar tonn CO 2 -ekvivalentar, som var berre 4,7 prosent mindre enn i 1990. Av utsleppa i 2022 dominerte olje- og gassutvinning med 25 prosent av totalen, mot industri under 24 prosent og vegtrafikk 18 prosent. Skal Norge nå sitt proklamerte mål om 55 prosent reduksjon, må størstedelen av olje- og gassproduksjonen bli elektrifisert innan 2030. Melkøya viser at for Jonas Gahr Støre er Equinors interesser og regjeringas diplomatiske markeringar viktigare enn reindriftssamane sine levekår, naturverdiar og Norges bidrag til reduksjon av globale utslepp av klimagassar.

Fokus

Lærdommer fra historien

Venstresidas må kjenne virkningshistorien til sine kanoniserte tekster.

Mari Skurdal

Lista over nominasjoner til vårt prosjekt av året, venstresidas kanon, er i ferd med å bli lang. Den har også noen interessante særtrekk. For eksempel er veldig mange romaner nominert. Det er bøker av Tarjei Vesaas og Kjartan Fløgstad, John Steinbeck og Camilla Collett og omtrent alle barnebøkene til Astrid Lindgren. Innimellom fins noen kampskrifter og politiske analyser, men det er langt mellom dem.

Det mest oppsiktsvekkende, når jeg ser lista som helhet, er hvor fraværende bøker om venstresidas historie er. Med unntak av Tore Linné Eriksen, som har nominert storparten av Eric Hobsbawms historiske mursteiner, er det få nominerte bøker som forsøker å forklare og forstå venstresidas mangslungne historie. Vi bør kjenne hvilke saker, teorier og strategier som har preget ulike venstrebevegelser, men også vite når de var nyttige og når prosjekter i sosialismens navn har ledet fryktelig galt av sted.

Sovjetlederen Vladimir Lenin, som blir debattert i våre spalter i disse dager etter at Karl Ove Knausgård takket ja til den svenske Lenin-prisen, sa i sin tid at «Marx’ lære er allmektig fordi den er riktig». Lenin mente den tyske filosofens læresetninger var viktigere for utviklingen av den nye sovjetstaten enn viljen og behovene til folkene som utgjorde den. En slik dogmatisme er et eksempel til avskrekkelse, ikke etterfølgelse. Det betyr ikke at det Karl Marx skrev, må forkastes av dagens radikale bevegelser. Tekstene må likevel forstås ut fra sin samtid. Marx og hans samtidige revolusjonære utviklet teorier og strategier i en tid før arbeiderne de kjempet for fikk stemmerett, da opprør ble møtt med vold, fengsling og landsforvisning.

«Slik dogmatisme er et eksempel til avskrekkelse, ikke etterfølgelse»

Vel så viktig som å kjenne Marx’ analyser av for eksempel forholdet mellom arbeid og kapital er det å vite noe om teorienes virkningshistorie i verden. Alle de som fant sammen under sosialismens fane, hva kom ut av deres organisering og opprør? Den rettmessige kampen mot undertrykkelse endte i flere land i autoritære og paranoide regimer.

Har så venstresida lært noe i tidas løp? Skal vi tro enkelte av dem som nå diskuterer Lenin i våre spalter og på Facebook, står venstresida nærmest på diktaturets rand. Sovjets tilblivelse skal ikke diskuteres, bare fordømmes – punktum! Realiteten er at det knapt er sosialister igjen som hyller Sovjet og dens ledere. Det fins autoritære politiske bevegelser, men de plasserer seg til høyre i det politiske landskapet. Fienden deres er kulturmarxister, sosialister og eliten. På venstre fløy mobiliseres det i hovedsak rundt økonomiske og sosiale spørsmål. Kanskje henger det sammen med nettopp erkjennelsen av sosialismen og kommunismens smertefulle historie. Og den lærer vi ingenting av om vi ikke også forsøker å forstå den i all dens kompleksitet.

Venstresida rommer mange retninger, som med litt ulikt utgangspunkt har utdannet, organisert og kjempet for arbeideres rettigheter. Kommunister, sosialister, anarkister og sosialdemokrater sto iblant samlet i opprør mot eierklasser og koloniherrer, mens de andre ganger kranglet seg imellom. Når vant de fram og skapte gode samfunn? Når gikk det galt? Dét er den sentrale kunnskapen for den som vil videreføre det beste fra tradisjonen.

Å kåre venstresidas kanon er en komplisert oppgave. I en kanons natur ligger det å finne fram det fra fortida som er verdt å bevare, men også en idé om at tekstene må være relevante for den framtida vi ser for oss. Dagens politiske situasjon krever en venstreside som er kunnskapsrik, lærevillig, engasjert og som evner å se alternativer for vår tid, ikke forrige århundre.