Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Hans versus Øya

GjestespillKommentarJulie Forchhammer (Partner i Klimakultur)18. august 2023

Jeg hadde aldri trodd at klimakrisen kunne komme mellom meg og mitt livs musikalske kjærlighet. Men da ekstremværet Hans feide inn over Norge i forrige uke, feide han ekstra hardt inn over Valdres hvor jeg bor. Jeg fikk ikke vann i kjelleren eller jordras over tomta, men en etter en stengte veiene mellom meg og Øyafestivalen i Oslo. Lørdag kveld kl. 21.45 skulle The Soundtrack of Our Lives (TSOOL) gå på scenen. Og dit måtte jeg.

Kanadiske Robbie Robertson (1943-2023) la det avgjørende grunnlaget for americana.

The Band-lederen

Ved veis endeEirik Blegeberg18. august 2023

ROBERTSON ANNO 1969: Poserer for fotografen i Saugerties, New York. Foto: David Attie/Getty Images

Og så var de én. Med Robbie Robertsons dødsfall i forrige uke, er det bare keyboardist/multi-instrumentalist Garth Hudson igjen av de fem eminente musikerne i det eiendommelige rootsrockebandet som var modige nok, eller kanskje laid-back nok, til å kalle seg The Band.

Nylig utgitte «Chrome Dreams» er blant Neil Youngs mest mytiske ikke-album.

For evig Young

AnmeldelseRetroAlbumEirik Blegeberg18. august 2023

Neil Young

Chrome Dreams

Album

Other Shoe/Reprise/Warner

I en alternativ fortelling om Neil Young kunne vel nylig utgitte «Chrome Dreams» vært regnet blant hans aller beste syttitallsalbum. Alex Petridis i The Guardian hevder nettopp det, og lar seg rive med av hele lost album -mytologien. Men samtidig: Her snakker vi tross alt om en sanger, låtskriver, gitarist og pianist som slapp «After the Gold Rush» (1970) i den ene enden av tiåret og «Rust Never Sleeps (1979) i den andre enden – og «Tonight’s the Night» (1975) midt mellom de to. En fyr som var på en så spinnvill og småkaotisk kreativ topp før og etter han fylte tretti at han endte opp med briljant overskuddsmateriale både her og der – hvilket var greia med «Chrome Dreams» i utgangspunktet.