Wagner-gruppas raske militære framrykning mot Moskva søndag har revet sløret av forestillingen om en monolittisk russisk statsmakt med en uovervinnelig Vladimir Putin på toppen. Den private panserkolonnen rykket i løpet av 24 timer fram 800 kilometer, før den stoppet bare 20 mil fra den russiske hovedstaden. På veien hadde den inntatt flere byer, blant annet millionbyen Rostov-na-Donu, uten at forsvarsmakta var i stand til å stoppe den. Wagners stridsvogner og soldater ble i stedet møtt av applaus og blomster fra vanlige russere. Wagner-gruppas eier, Jevgenij Prigozjin, har på sosiale medier angrepet den militære ledelsen, forsvarsminister Sergej Sjojgu og forsvarssjef og øverstkommanderende for de russiske styrkene i Ukraina, Valerij Gerasimov, i harde ordelag. Han har i detalj forklart hvorfor Wagner-hæren er fullstendig overlegen den regulære russiske armeen. I den sammenhengen framhever han også den ukrainske hæren som like avansert som Wagner-gruppa.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Det har gått prestisje i havvindsatsingen. Det blir dyrt.
Ingen skam å snu?
Kron og mynt
Se for deg at du er på en konsert som ikke lever opp til forventningene. Halvveis ut i konserten innser du at du mye heller skulle vært hjemme og sett en film. Likevel blir du værende. Billetten har tross alt kostet litt penger, og det er dumt om kjøpet skal være helt bortkastet. Resultatet av valget ditt er at du får en kjipere kveld enn du hadde trengt. Å bli værende er således ikke økonomisk rasjonelt. Den rasjonelle og snevert egeninteresserte økonomiske idealtypen «homo oeconomicus», ville definitivt ha dratt hjem, og dermed maksimert egen velferd for kvelden. Grunnen til vi ikke alltid gjør det samme i lignende situasjoner er det atferdsøkonomene kaller «sunk cost fallacy».