Fra den bysantinske keiseren Herakleios’ død i 641 og fram til den osmanske erobringen av Konstantinopel i 1453, handlet den bysantinske historien for en stor del om tap (til tross for tidvis gjenvinning) av territorier. I første omgang var det angrepene i keiserrikets østlige provinser som framsto som mest truende. Der kjempet bysantinerne på vikende front mot blant annet persere og arabere. Det overordnede målet deres var hele tiden å beskytte og bevare hovedstaden: uten Konstantinopel, intet keiserrike.