Motorveigigantomanien
Nylig gikk det et skremmende ras like ved hjemstedet mitt. En kvinne på tur med hunden sin berget så vidt livet da store kampesteiner raste ned fjellsiden ved Vikten i Lofoten. Samtidig var jeg på befaring i Vaksdal, en av de aller mest rasutsatte veistrekningene i Norge. De siste 30 årene har det gått 250 ras her, og 43 mennesker har mistet livet på denne dødsveien.
Veiene vi bygger i landet vårt, bestemmes ikke ut fra om de kan redde liv eller hindre ras. Det er innsparte minutter til hytta det handler om.
Under regjeringen Solberg og Frps ulike samferdselsministre, var det én ting som gjaldt i samferdselspolitikken: det skulle bygges rådyre motorveier, helst i 110 km/t. Livsviktig rassikring og fylkesveiene våre ble mildt sagt stemoderlig behandlet.
At denne prioriteringen skulle fortsette under ei regjering med Senterpartiet, forundrer meg. For med dagens veiprioriteringer skulle man tro at Frp fortsatt styrte. Samferdselsminister Jon Ivar Nygård har ikke gjort et eneste forsøk på å bygge billigere eller tryggere, for eksempel gjennom å gjøre om noen firefelts motorveier til mer miljøvennlige varianter. To- og trefeltsveier er fullgode alternativer, og ville åpenbart medført mer vei for pengene. Nygård bruker mange hundre millioner bare på å planlegge miljøfiendtlige motorveier som ikke er endelig vedtatt en gang.
«Hva er det egentlig veimyndighetene tillegger størst verdi?»
For eksempel på veiprosjektet Hordfast utenfor Bergen, hvor det skal bygges bro gjennom myr og regnskog, for ikke å snakke om enorme utslipp. Ingenting tyder på at regjeringen er interessert i å snu denne utviklingen.
Så mens mange innbyggere daglig lever i reell frykt med fare for skred og ras på veiene der de ferdes, pendler og kjører barn til barnehage og skole, er det likevel motorveigigantomanien som råder. Vi vet at nye motorveier skaper mer privatbilisme, øker klimagassutslipp, raserer verdifull natur og matjord samtidig som de er svindyre. Både for staten, men ikke minst for folk i form av bompenger. At stadig flere motorveier blir prioritert framfor livsviktig rassikring er både provoserende og komplett uforståelig.
I dag styrer veimyndighetene etter hvilke prosjekter som gir mest «nytte» til samfunnet. Men det er et alvorlig problem med metodene som brukes til å anslå samfunnsnytte. For hva er det egentlig veimyndighetene tillegger størst verdi? Jo, det er å spare noen få minutter i reisetid, for eksempel til hytta. Men når det blir viktigere enn å redde menneskeliv eller løse natur- og klimakrisa, da er det noe alvorlig galt med modellene våre. Da må de enten endres eller skrotes.
Vi trenger en ny veipolitikk, som prioriterer å bygge langt og trygt, foran å bygge bredt og dyrt.
