Her om dagen rotet jeg gjennom bokhyllene for å se om jeg kunne finne noen av folkeeventyrene fra Asbjørnsen og Moe, for å lese for ungene. Jeg skjøt gullfuglen. I ammetåka hadde jeg helt glemt at pappa i anledning min eldste datters fødsel hadde gitt oss en gammel utgave, trykket i Kristiania i 1911, som han hadde funnet på et antikvariat. Boka kommer med et interessant forord av Anders Krogvig.
Han skriver om hvordan utgivelsen av folkeeventyrene, og deres enorme kommersielle suksess, spilte en viktig rolle i utviklingen av det norske språket og for å definere en norsk kultur som skilte oss tydelig fra danskene og svenskene som hadde vært våre overherrer i århundrer. Espen Askeladd er ikke bare en luring – han er en nasjonsbygger.
Innsikten gir enda større glede ved å lese eventyrene. Samtidig slår det meg at mange av dem neppe kommer til bli gjort tilgjengelig for barna. I en tid hvor sensitivitetslesere rensker ut ord som «tykk» fra Roald Dahls forfatterskap vil kanskje forlag, lærere og foreldre nøle med presse eventyr som «Kjerring mot strømmen» på ungene. Der drukner mannen kona fordi hun er så vrang at hun insisterer på å klippe åkeren med saks. Liket finner de ovenfor fossen.
I eventyret om Åse Gåsepike er det en magisk stein som slutshamer alle prinsens potensielle bruder ved å rope ut hvor mange de har ligget med. Halshogging, konebanking, amputering og slemme brødre i spikertønner er generelt utbredt. Det blir kanskje for sterk kost for dagens unger?
Bøndene må få en inntektsøkning på 200.000 kroner per årsverk, krever fylkesleder i Småbrukarlaget Ola Lie Berthling. Det siste året har melkebøndene hatt større utgifter enn inntekter.
Krever at gapet tettes
ReportasjeJordbruksoppgjøretÅse Brandvold (tekst og foto), Aure
Avgjørende oppgjør: Hans Olav Husby (til venstre) og Erik Olufsen er melkebønder i Aure. Her diskuterer de jordbruksoppgjøret i Olufsens fjøs.
Å drive eller ikke drive. Det er spørsmålet mange bønder stiller seg. I Aure kommune i Møre og Romsdal var det nærmere 70 gårdsbruk som dreiv med melk da Hans Olav Husby tok over drifta fra foreldrene i 2007. Nå er de 35 melkebønder igjen.
En av dem er Erik Olufsen. Vi møter ham og Husby i Olufsens fjøs. De trives med dyrene og lar ivrige kalver sutte på fingrene deres. Men selv om jobben oppleves meningsfull, kaster den lite av seg.
– Det er mange som regner på om de har råd til å fortsette, sier Hans Olav Husby til Klassekampen.
Inntektsnedgang
Fredag kom tallene som danner grunnlaget for årets jordbruksoppgjør. Jordbrukets «tekniske beregningsutvalg», Budsjettnemnda for jordbruket, slo fast at bøndenes inntekter har økt med 12.700 kroner i snitt det siste året. For melkebøndene går det motsatt vei. De har hatt en inntektsnedgang og nærmer seg nivået fra 2015, ifølge en pressemelding fra Norges Bondelag.
Hans Olav Husby tok over som leder av Aure Bondelag etter Olufsen. I fjor var han mer optimistisk enn han er i år.
– Det var et godt oppgjør i fjor. Det lå an til en viss inntektsvekst. Men da vi kom til september, var alt av tilskudd oppspist av utgifter, sier Olufsen og viser til at prisen på innsatsfaktorene har økt dramatisk.
– Kunstgjødsel, drivstoff, strøm, kraftfor – alt har blitt mye dyrere, sier Olufsen og legger til at mange bønder har gjeld og tåler dårlig renteøkningen.
Husby driver med melkeproduksjon på heltid. I likhet med Olufsen har han en kvote på 220.000 liter. Etter at han dobla produksjonen, har hans skattbare inntekt økt til rundt 450.000 kroner. Før det tjente kona mer på en deltids nattevaktstilling i helsevesenet enn han gjorde på gården. Selv om han jobber fulltid, er han avhengig av at hans friske foreldre langt oppe i 70-åra trår til og jobber med ham.
– Det er arbeid for tre og inntekt for en, sier Husby.
– Hvilke forventninger har dere til årets oppgjør?
– De må legge fram nok til at vi får fornya troa på framtida. Hvis ikke vil flere legge ned. Det får dramatiske følger for hele lokalsamfunn, sier Olufsen.
Krever 200.000
De to Aure-bøndene sammenlikner dagens situasjon med da bøndene på den andre sida av Trondheim-leia nekta å betale skatt. Hitra-opprøret i 1975 ble fulgt opp på Stortinget av en opptrappingsplan for jordbruket.
Et liknende løfte har regjeringen kommet med i Hurdalsplattformen. Der lover de en forpliktende og tidfesta plan for å tette inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet.
En gjennomsnittlig årslønn ligger på rundt 660.000 kroner. Ifølge Grytten-utvalget er gjennomsnittlig næringsinntekt for bønder 212.000 kroner.
Fylkesleder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag i Nord-Trøndelag Ola Lie Berthling sier til Klassekampen at dersom regjeringen mener alvor med å tette inntektsgapet, må det vises i årets oppgjør. Norges Bondelag og Bonde- og Småbrukarlaget kommer først med sitt samla formelle krav når forhandlingene starter 26. april, men Berthling sier allerede nå hva han har vært med på spille inn.
– Vi fylkeslederne har spilt inn at inntektsgapet må tettes med minimum 200.000 kroner per årsverk, pluss lønnsutvikling som andre grupper, sier han til Klassekampen.
Han legger til at de vil at melkebøndene skal prioriteres. De mener også at melkebøndene må få mer for melka. Ifølge Berthling har melkebonden fått om lag fem kroner literen helt siden 2015. Samtidig har melkeprisen i butikken økt med fem kroner.
– Utsalgsprisen har økt like mye som bonden får for melka, sier Berthling.
Han er uenig med Tine som mener at høyere pris vil gjøre at færre kjøper melk. Han varsler at Småbrukarlaget ikke nødvendigvis vil følge Tines innspill når det kommer til melk under forhandlingene i år.
«Det er arbeid for tre og inntekt for én.»
— Hans Olav Husby, leder av Aure bondelag
– Det er faglagene som skal bestemme hva vi skal kreve, sier han.
Sjølforsyning
Han minner om et annet løfte regjeringen har kommet med: en økning av sjølforsyningsgraden til 50 prosent innen 2026.
– Skal det målet nås, må vi ta i bruk alt av areal – også det som er ute på øyene og inne i fjordene på Vestlandet og i Nordland der mange nå legger ned, sier Berthling og legger til at det viktigste grepet for sjølforsyning er å få på plass en jamstilling av bonden.
Landbruks- og matminister Sandra Borch (Sp) sa til NRK før helga at hun forstår bøndenes frustrasjon. Samtidig vil hun ikke love bøndene like mye i år som i fjor.
– Bøndene kan forvente en regjering som tar dem på alvor. Samtidig er jeg opptatt av at vi har realistiske forventninger til årets jordbruksoppgjør. Vi står i en krevende tid med stramme budsjetter, sa Borch til NRK.
Ikke råd til ferie
I fjøset hos Olufsen har kua Gro funnet fram til robotmelkeren. Olufsen har investert i løsdriftsfjøs med robotmelker. Husby har båsfjøs, men i 2024 må også han legge om. Foreløpig tåler ikke økonomien hans slike investeringer eller en uforutsett utgift.
– Jeg har en driftsplan nå som gjør at ikke noe kan gå gæli. Jeg har ikke råd til en dyr reparasjon.
– Hva med personlig forbruk?
– Ungene må jo ha mat og klær, også en fritidsaktivitet. Men for eksempel ferie til utlandet – det kan vi glemme.
Bussjåfør John-Peder Denstad gir seg etter ni år som leder av LO i Trondheim. Han maner til streikekraft i tida som kommer.
BYTTE: John-Peder Denstad gir seg som leder av LO i Trondheim. Svein-Åge Samuelsen (til venstre) er innstilt og ligger an til å få med seg Anniken Lien Van Marion og Runa Hjertø som nestledere.
I snart ti år har John-Peder Denstad vært leder for den radikale fagforeningsbastionen LO i Trondheim. På årsmøtet tirsdag gir han stafettpinnen videre.
– Klart det er litt vemodig, men jeg har ingen planer om å ligge mye på sofaen framover. Jeg kommer til å fortsette å jobbe politisk, sier han.
I tillegg til fortsatt å ha verv i klubben til buss- og sporveisforeningen er han 1. vara på Stortinget for Rødt. Årsaken til at han går av, er at kona er blitt pensjonist og de ønsker å tilbringe mer tid med barn og barnebarn på Sørlandet. Det lar seg ikke kombinere med et arbeidskrevende verv som leder i LO Trondheim.
Viktig organisasjon
Mens mange lokale LO-organisasjoner har en tilbaketrukket rolle, har LO i Trondheim lenge vært en maktfaktor både i trondheimspolitikken og fagbevegelsen. De driver aktiv valgkamp for partiene på venstresida og spilte en viktig rolle i å etablere det rødgrønne samarbeidet som med litt ulike koalisjoner har styrt Trondheim siden 2003.
LO Trondheim er også initiativtagere til Trondheimskonferansen, som samler over 500 tillitsvalgte. Den er blitt et politisk verksted for venstresida i fagbevegelsen.
– LO i Trondheim er en radikal kraft på venstresida i fagbevegelsen med røtter tilbake til Tranmæl og fagopposisjonen av 1911. Det er en arv jeg har fått være med å bære videre. Det gjør meg stolt at jeg har fått være del av det, sier Denstad.
Han har regnet ut at han har hatt tillitsverv i fagbevegelsen i 43 år. I 24 av disse har han vært del av ledelsen i LO i Trondheim. Selv om fagbevegelsen i Norge har oppnådd mye, advarer han fagrørsla mot å slå seg til ro med det man har vunnet.
– Da jeg begynt å jobbe på jernstøperi i 1980 var det en eldre kollega som sa til meg: «Her nøyer vi oss ikke med å jobbe for smulene, vi jobber for å ta over hele bakeriet.» Vi er ikke i mål med å utvide demokratiet inn på arbeidsplassen eller andre deler av samfunnet. Vårt mål må være å sikre arbeidsfolk mer makt over arbeidsdag og verdiene, sier Denstad.
Maner til streik
– Hva blir de viktigste sakene for fagbevegelsen framover?
– Tida er inne for å bruke streikekrafta i møte med dyrtid og en prisutvikling som langt overgår teknisk beregningsutvalgs prisprognoser. Eierne i eksportindustrien håver inn profitt, sier Denstad, med henvisning til årets lønnsoppgjør.
Mens intervjuet gjøres, sitter partene i arbeidslivet på overtid. På sikt mener han kampen om maktforholdene i arbeidslivet må settes høyt.
– Både i privat og offentlig sektor etableres selskaps- og arbeidsformer som prøver å skyve fagbevegelsen og tillitsvalgte ut. Vi trenger breie allianser for å presse stortingsflertallet til å ta kampen for kollektive avtaler og bekjempe løsarbeid, sier Denstad.
Rekordmange kvinner
Innstilt som ny leder er Svein Åge Samuelsen fra Fellesforbundet. Han har vært første nestleder og sekretær i LO Trondheim siden 2014. Nå får han det mest kvinnesterke styret i LO Trondheim noen gang. Begge de nye nestlederne er kvinner, og for første gang er kvinnene i flertall i styret, som har seks kvinner og fem menn.
– Valgkomiteen har satt sammen et veldig godt og sterkt lag. LO i Trondheim har fått til utrolig mye under John Peders ledelse. Nå har vi en gjeng kjempedyktige folk som vil drive den store krafta LO i Trondheim og omegn har blitt framover, sier Runa Hjertø fra Fellesorganisasjonen, som er innstilt som ny første nestleder.
Anniken Lien van Marion, som er innstilt som andre nestleder, mener de lokale LO-organisasjonene blir viktige framover.
– Det blir kjempeviktig at vi kan mobilisere på tvers av offentlig og privat sektor og på tvers av forbund fram mot valget. De lokale LO-organisasjonene kan og bør være en sterk samlende kraft, sier Marion.
