«Det var en gang en kjerring som satt og bakte. Hun hadde en liten gutt, han var så tykk og fet og ville så gjerne ha god mat, og derfor kalte hun ham Smørbukk.» Slik åpner eventyret om gutten som er så dum at han gang på gang lar seg lure oppi «det stygge beistet» av en trollkjerring sin sekk med løfter om en sølvskje. Til slutt viser han seg likevel å være snarrådig, og da trollkjerringas datter lurer på hvordan hun skal slakte ham, tilbyr han seg å vise henne. Han kapper av henne hodet, og så blir det dattersodd og ikke smørbukksodd på trollkjerringa. Ingen kan si at folkeeventyrene ikke byr på uhyggelige historier. Folk er både stygge og tjukke, moren spiser gryte kokt på datterens kropp og moralen, hva er egentlig den? Smørbukk kaster en tyrirot i hodet på trollkjerringa, dreper henne og reiser så hjem til mor med alt gull og sølv han finner.