Det var annerledes å være skribent for femti år siden. Det må det ha vært. Tanken slår meg ofte når jeg sammenligner meg med fars fortellinger om sin egen far: Han var en seriøs departementsmann som skrev humoristiske spalter i «Vårt Blad» på fritiden. Hver søndag formiddag satt han ved kjøkkenbordet med blyant og viskelær. Gulvet forvandlet seg sakte, men sikkert til en eng av sammenkrøllet papir. Når han var ferdig med teksten, samlet han arkene i en konvolutt, stemplet på et frimerke, og sendte den ut i verden – nærmest som en flaskepost. Han visste forsvinnende lite om hvordan ordene hans kom til å bli tolket når de ble brettet utover kjøkkenbordet til en fremmed familie.