I Frankrike tok opp mot to millioner mennesker til gatene forrige uke i protest mot at president Emmanuel Macron vil heve pensjonsalderen fra 62 til 64 år. I et land med store klasseforskjeller og store skiller i forventet levealder vil pensjonsreformen først og fremst gjelde dem som har stått lengst i arbeidslivet og ligger an til å få færrest år som pensjonister. Lavtlønte franskmenn sliter allerede med høye priser på mat, strøm og drivstoff. Derfor er reaksjonene på pensjonsforslaget såpass sterke. I en vanskelig tid kommer ikke myndighetene til unnsetning, men innskrenker opparbeidede rettigheter for folk som sliter. Den opplevelsen er ikke bare begrenset til Frankrike. I Storbritannia streiker sjukepleiere, jernbanearbeidere og ambulansepersonell. De krever mer lønn og bedre vilkår. Regjeringen svarer med å begrense streikeretten. I Tyskland demonstrerer postarbeidere for en 15 prosent heving av grunnlønna.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Alle snakker om den enkeltes ansvar, ingen snakker om foretaksmodellen.
Ansvarskrisen
Homo politicus
I artikkelen «Ansvar for egen omsorg» skriver Klassekampens Bjørn Ivar Fyksen 2. februar: «Jeg blir rasende av en sosialdemokratisk helse- og omsorgsminister som møter krisa i eldreomsorgen med å si at den enkelte må ta større ansvar for sin egen alderdom, som om eldres uansvarlighet var problemet.» For min del gikk tankene til John Lennon da jeg hørte Ingvild Kjerkols uttalelse om å planlegge alderdommen: «Life is what happens to you while you’re busy making other plans». Sjelden har en tekstlinje blitt mer brutalt bekreftet: Lennon ble skutt rett etter at han spilte inn sangen, 40 år gammel og med minst et halvt kunstnerliv foran seg.