Nasjonalmuseet burde gått enda lenger i sin justering av den norske kunstkanon, mener Ane Hjort Guttu og Andreas Breivik.
– Jeg skulle ønske at Nasjonalmuseet hadde gjort flere radikale valg, sier kunstner Ane Hjort Guttu.
Det er ettermiddag i hovedstaden, og i et majestetisk skiferbygg på Vestbanen sluser svingdørene besøkende inn i taktfast tempo: pensjonister, nybakte mødre i foreldrepermisjon og skoleklasser på obligatorisk ekskursjon.
Innenfor de steingrå veggene kan man nemlig besiktige høydepunktene fra den norske kunsthistorien, riktignok ikke uten å bli iakttatt av et imponerende antall sikkerhetsvakter – for dette er nasjonal helligdom.
De siste ukene har det pågått en debatt i Klassekampen om hvordan Nasjonalmuseet presenterer sin store kunstsamling.
Blant annet hevder kunsthistoriker Steinar Gjessing at museet – i sin «vegring» mot å definere kanon – har satt sammen en samlingsutstilling som i all hovedsak byr på «smakebiter» på kunstnerskap som publikum ikke gis mulighet til å bli bedre kjent med.
Museet har forsvart seg med at de er bevisst sin rolle som maktinstitusjon, og at de har bedrevet kanonkritikk.
Sammen med kunstner Ane Hjort Guttu og kunstkritiker Andreas Breivik er Klassekampen nå på vandring gjennom de monumentale fløyene hvor Nasjonalmuseets samling av 1900-tallskunsten er plassert – utstillingen som de siste ukene har vært gjenstand for diskusjon.
Som for eksempel rommet hvor det henger kunstverker av Bendik Riis og Arne Ekeland – sistnevnte er for øvrig blant de kunstnerne Steinar Gjessing mener er blitt «bagatellisert og desavuert» i Nasjonalmuseets samlingsutstilling.
Ane Hjort Guttu mener på sin side at museet kunne gått enda lenger i sin kanonkritikk.
– Jeg synes ikke de har gått langt nok. De safer for mye, sier Guttu mens blikket hennes streifer Ekeland-maleriet.
– Men det er helt riktig at Arne Ekeland er dårlig representert i denne utstillingen. Og hvis det stemmer at de har alle de tre store hovedverkene til Bendik Riis fra 1950-tallet, virker det merkelig at de ikke viser alle, sier Guttu og nikker mot verket «Utkastelsen».
Anklagen om at Nasjonalmuseet vegrer seg for å definere en kanon for den nyere delen av norsk kunsthistorie, har ikke Guttu mye til overs for.
Hun mener derimot at museet burde valgt en langt mer radikal linje når de skulle presentere samlingen.
– Hvordan ville en slik radikal utstillingsprofil sett ut?
– Jeg mener for eksempel at museet burde gjort tydeligere valg og heller skiftet ut kunstverkene langt oftere. Slik ville det blitt klarere for publikum at kunsthistorien ikke er én historie, men at vi derimot må snakke om mange ulike kunsthistorier, sier Guttu før hun må ta et skritt til sida.
For nå kommer en skoleklasse dundrende forbi. Noen av elevene går tydelig rundt med flakkende blikk. Blikk som leter etter noe kjent å hvile øyene på – kanskje noe à la det ikoniske «Brudeferd i Hardanger».
– Tanken om å etablere en kunstkanon handler vel om å gi oss en felles referanseramme – uavhengig om vi er kunstnere, kunstkritikere eller elever i videregående skole?
– Ideen om at det finnes en definerbar og sann kunstkanon som kan henge i museet til evig tid, er problematisk, sier Guttu.
Så fyrer hun av følgende breiside:
– På sitt verste er det noe fascistoid ved ideen om en kanon.
– Fascistoid?
– Ja, for vi må huske på at det å etablere en kunstnerisk kanon også fungerer som et innlegg i en politisk debatt. Det er ofte blitt brukt i nasjonalistiske prosjekter.
Kunstkritiker Andreas Breivik nikker anerkjennende.
– På 1800-tallet var kunsten med på å etablere en nasjonal identitet i Norge, sier han og viser til Adolph Tidemands bilder av norske bondestuer og J.C. Dahls landskapsmalerier.
– I denne framstillingen av nasjonen Norge, som i dag regnes som en vesentlig del av den norske kunstkanonen, er det verken plass til kvinnelige eller samiske kunstnere, sier han og legger til:
– Jeg ønsker meg en sterkere problematisering av hva fortellingen om Norge skal være.
Guttu mener debatten om Nasjonalmuseets samlingspresentasjon bunner i en generasjonskløft.
– Selv om noen historiske kunstverk har en nesten udiskutabel kvalitet, finnes det mange verk i randsonen av kvalitetsbegrepet. Verk som er gode i noen tidsperioder og i andre ikke.
Hun synes blant annet det er påfallende hvor mange mannlige kunstnere som er blitt etterlyst i debatten.
– Kunstnerne som trekkes fram, som for eksempel flere av de norske Matisse-elevene, ser jeg ikke som noen sentral del av debattene som foregår på kunstfeltet i dag, sier Guttu, som også underviser på Kunsthøyskolen i Oslo.
– Her snakker vi mye om representasjon og om hvilke kunstnere som er blitt løftet fram gjennom historien, og hvilke som ikke er løftet fram.
Guttu mener Nasjonalmuseet burde hatt langt flere utstillinger som sto i kortere tid, og som gikk i dybden på enkelte kunstnerskap.
– Så kunne de henge i to år, og så fikk man et nytt dypdykk i andre kunstnerskap.
Hun mener at deler av kritikken som er rettet mot museet, springer ut av et konservativt kunstsyn.
– Er det et kunstsyn som har gått ut på dato?
– Det kunstsynet har aldri vært gangbart. Det har alltid ekskludert noen. Nå er det i ferd med å miste hegemoniet, og det er selvfølgelig smertefullt for dem som har stått for det.
Kunstkritiker Breivik synes det er vanskelig å forstå hvordan noen kan bestemme hvilke verk som har kvalitet og ikke.
– Er ikke dét en hovedoppgave for Nasjonalmuseet, da?
– Problemet er at vi ikke har noen klar og definert forestilling om hva som er kvalitet.
Breivik mener flere av dem som har uttalt seg i debatten, legger vekt på kunstverk hvor maleriets linjer, former og farger er det sentrale.
– Det er en svært formalistisk forståelse av kunst, men problemet med et slikt syn er at det finnes en rekke kunstverk som kan være interessante, selv om de ikke tar form at et teknisk godt utført maleri.
Breivik understreker at Steinar Gjessing har store kunnskaper om norsk kunst på 1900-tallet.
– Men i denne sammenhengen må vi heller ikke glemme at han har vært inne som kunstfaglig rådgiver for de store kunstsamlingene til både Stein Erik Hagen og Nicolai Tangen.
Flere av kunstnerskapene Gjessing etterlyser, er godt representert i disse samlingene, påpeker Breivik.
– Det at et nasjonalmuseum bruker plass på å vise fram verk av en bestemt kunstner, er også med på å øke markedsverdien på dette kunstnerskapet. Det må vi ha i bakhodet når vi diskuterer Steinar Gjessings kunsthistoriske kjepphester, sier Breivik.
– Er det ikke noen kunstnere du savner her – noen du mener er blitt «utelatt og desavuert»?
– Nei, jeg tror ikke problemet er hvilke arbeider som er utelatt, men hva Nasjonalmuseet forsøker å fortelle i de forskjellige utstillingsrommene. Innimellom er dette uklart, sier Breivik.
«På sitt verste er det noe fascistoid ved ideen om en kanon.»
— Ane Hjort Guttu, kunstner
– Jeg ser at mine egne arbeider mangler, sier Guttu, med et ironisk smil om munnen, før hun fortsetter.
– Det er mange kunstnere som er blitt utelatt, spesielt i samtidskunstdelen. Og som sagt, er Arne Ekeland en kunstner som kunne vært representert med flere verker
– Ja, men da måtte de jo ha tatt ut noe annet, sier Breivik.
Kunstkritikeren har heller ikke tro på at problemene ville blitt løst dersom Nasjonalmuseet hadde hatt en åpen magasinløsning.
– Hva ville publikum fått ut av det? Her er det plass nok, for når man skal lage utstillinger, må man uansett gjøre et utvalg. Man kan aldri vise alt.
Selv om både Guttu og Breivik i all hovedsak støtter Nasjonalmuseet i debatten om samlingspresentasjonen, har de også flere ankepunkter mot utstillingen.
Det blir tydelig da vi beveger oss inn i den delen av utstillingen som har fått tittelen «Mennesket og samfunnet».
– Det kan jo være hva som helst. Jeg har liten sans for at man bruker slike merkelapper i et forsøk på å organisere kunsten – mange av disse temaene er vage og uforpliktende.
Da fungerer det bedre i de utstillingsrommene hvor man tar utgangspunkt i noe kunstverkene selv problematiserer, mener Breivik.
– Når man putter kunstverkene inn i for breie kategorier, blir det gjerne en nokså intetsigende presentasjon. Og slik sett kan deler av utstillingen beskrives som et potpurri, sier han.
Apropos kunsthistoriske merkelapper.
Kunstsosiologen Dag Solhjell har reagert på at klassiske kunsthistoriske begreper som impresjonisme og ekspresjonisme ikke lenger brukes om verkene i Nasjonalmuseets samlingsutstilling.
– Bør ismene tilbake i museet, Guttu?
– Etter min mening er isme-begrepene ofte for generelle og for fokusert på formalestetiske problemstillinger.
Det er for eksempel stor forskjell på tysk ekspresjonisme etter første verdenskrig og Edvard Munchs malerier fra slutten av 1800-tallet, påpeker hun.
– Selv om begge disse eksemplene omtales som ekspresjonisme, er de reaksjoner på vidt forskjellige historiske situasjoner og problemstillinger, sier Guttu.
