Realitystjerne og justisminister-influencer Emilie Enger Mehl har «snakket ut» i TV 2 om sin Tiktok-app, etter å ha gitt opposisjonen en lissepasning med å si hun ikke kunne svare av «sikkerhetshensyn». Mehl ville «avklare» det alle har skjønt: Hun har hatt Tiktok på tjenestetelefonen. Mens regjeringspolitikere i USA får trøbbel for å lagre politiske hemmeligheter i garasjen, klarer ikke norske statsråder å lære «nettvett». Hva er verst: å ha graderte papirer hjemme, eller å lage «politiker-core» i arbeidstida på jobbtelefon? Eller er det (bort)forklaringene som kaller på en nidstang? «Tiktok er en sosiale medier-plattform som vi må forholde oss til», sier Mehl, som opplagt har artium fra norsk digitalskole, der «å forholde» seg til et elektronisk medium betyr å bruke det til ett og alt. En justisminister bør vel generelt akte seg for sette «er lik» mellom å forholde seg til noe og å bruke det.
Godt spel greier ikkje å dekke over ein svak og lite poengtert tekst.
Ein evig flyktning
MeldingTeaterAmund Grimstad
ALDRI FRED: I 2500 år har Moralen (Janne Kokkin) forfølgd og utfordra Medea (Synnøve Fossum Eriksen). FOTO: MARIUS RUA
«Moral ifølge Medea»
Trøndelag Teater
Av: Athena Farrokhzad
Regi: Saila Hyttinen
Med: Synnøve Fossum Eriksen og Janne Kokkin
Det er ikkje mange av verdshistorias drama som kan måle seg med den greske myten om Medea frå Kolkis. Ho som forelskar seg i helten Jason, drep bror sin, flyktar med Jason til Korint der dei får to barn, før ho blir sviken når Jason vel å gifte seg med kongens dotter. Medea reagerer med å ta livet av både rivalen og sine eigne to barn.
Etter at Euripides skreiv tragedien om Medea for 2500 år sia, er det blitt eit utal bøker, drama og operaer om denne verdshistorias mest vidgjetne barnemordar, og om kva som kunne få henne til å utføre noko av det mest moralsk forkastelege som er mogeleg.
Den iransk-svenske poeten og dramatikaren Athena Farrokhzad har skrive dramaet «Moral ifølge Medea» som i helga hadde norgespremiere på Trøndelag Teater. I denne forteljinga blir Medea meir ein representant eller metafor enn eit konkret menneske. I 2500 år har ho flykta frå og blitt forfølgd av «Moralen» som stadig utfordrar vala hennar, men som også sjølv blir møtt av ei som veit å svare for seg.
«Teksten er repeterande, den greier ikkje engasjere»
På eit tidleg tidspunkt gjer Medea det klårt at nokon måtte vere Medea, og det blei henne, som om det var ein lagnad lagt på henne av verdshistoria, gudar eller forfattaren. Slik blir ho i dette dramaet ein litterær slektning av Judas, med ein historisk skjebne om å utføre det mest nedrige form for svik. Og i motsetnad til Jesus, så er det jo komplekse og samansette roller som Medea og Judas som er interessante å finne ut av.
Kva er grunnen til handlingane deira, kor er tvilen, finst det anger, hadde dei eit val? Spørsmålsrekkja er uendeleg, og tematikken til Farrokhzad er i utgangspunktet verkeleg spennande.
I Vilde Jønlands enkle og lune, men samstundes stramme scenografi let regissøren Saila Hyttinen framsyninga bli bygd opp som ei veksling mellom monologar og tette samtalar mellom dei to. Teksten er repeterande og ganske poetisk, og Synnøve Fossum Eriksen som Medea og Janne Kokkin som Moralen er tydelege i rollene. Og dei følgjer kvarandre som skuggar. Innimellom får vi små brot med taust, men fysisk spel og stilisert koreografi, truleg meint å skulle illustrere noko, men som verkar litt umotivert.
Undervegs blir vi sjølvsagt presentert for apologeten Medea. Ho meiner mellom anna at ungane berre er ei forlenging av mora, og når ho har gitt dei liv, kan ho sjølvsagt også ta det. Og ei meir feministisk grunngjeving er at Medeas handling er ein rettvis reaksjon på patriarkatet. Alt dette får sjølvsagt etisk motbør frå Moralen. Men det blir likevel aldri teater som rører meg, som provoserer eller som gir ny innsikt. Teksten er rett og slett for svak.
Den er repeterande, den greier ikkje å stille noko skarpt eller engasjere. Og sjølv om dei to på scena gjer solide tolkingar, gir ikkje tekstgrunnlaget nok å spele på. Det som kunne ha blitt ein verkeleg spennande tvikamp mellom Medea og Moralen om store etiske spørsmål, blir i staden ein lite engasjerande intellektuell ordleik utan særleg substans.
En fisker fra Isle of Man og en sanger fra Tasmania har bidratt til å gjenopplive døde morsmål.
SISTE TALER: Cristina Calderón, som døde i fjor, var den siste i verden som snakket yaghan. Bildet er tatt utenfor samfunnshuset i Puerto Williams i Chile i 2017, hvor Calderón holder boka si med tekster på morsmålet sitt. FOTO: MARTIN BERNETTI, AFP/NTB
Det finnes ensomme folk, og så finnes det folk som Ned Maddrell.
I 1964 var fiskeren fra Isle of Man den eneste igjen i verden som hadde mansk som morsmål. På den lille øya i sjøen mellom Irland og Storbritannia hadde beboerne sunget, kranglet og fortalt skrøner på språket hans i mer enn halvannet årtusen. Nå var Maddrell den siste som kunne snakke det flytende.
«Krabber krabbene, Joe?» spør han i et lydopptak fra dette året.
Eller, strengt tatt sier han: «Vel ny partanyn snaue, Joe?»
Sammen med en lingvist hadde Maddrell satt seg ned for å dokumentere og bevare talemålet sitt for ettertida. Ti år seinere døde han, 97 år gammel, og dét var det. Ingen kunne lenger fortelle om hvordan det gikk med de krabbene, og den lange lista over verdens forgangne språk fikk nok et nytt medlem.
Da Unesco ga ut sitt verdensatlas over språk i 2009, sto mansk oppført som dødt. Så fikk FN-organisasjonen i Paris et brev. Det var sendt av en gruppe elever ved barneskolen Bunscoill Ghaelgagh.
De lurte bare på én ting:
«Hvis språket vårt er utdødd, hvilket språk er det vi skriver på da?»
Bulldoser over Stonehenge
Språkforskere anslår at det dør et språk i verden hver tredje måned. Hver gang det skjer, forsvinner et kulturelt mesterverk, ifølge lingvist Pål Kristian Eriksen. I den nye boka «Språk på sotteseng» sammenlikner han språkdøden med at Kheopspyramiden, Taj Mahal og Stonehenge blir rasert av bulldosere. Likevel er boka mer håpefull enn tittelen skulle tilsi. For noen språk reddes, og det hender også at et språk reiser seg opp og står igjen – selv etter å ha tatt sitt siste åndedrett.
– Språkene er en veldig sentral del av verdens kulturarv. Folk som mister sitt språk, mister noe av det mest verdifulle ved sin kultur. Derfor må de reddes og eventuelt vekkes opp igjen fra de døde, sier Eriksen.
På Isle of Man har flere ildsjeler satt seg fore å lære seg øyas utdødde talemål i årene etter at Ned Maddrell gikk bort. De har vært godt hjulpet av lydopptak av den gamle fiskeren og andre tidligere språkbrukere.
Grunnskolen Bunscoill Ghaelgagh, som ble grunnlagt på Isle of Man for 22 år siden, har også vært sentral i å gjøre språket levende igjen. Der pågår så å si all undervisning ved bruk av ord som paitchyn («barn») og biljyn («trær»).
I dag anslås det at rundt 1800 personer kan snakke mansk, og språket har endret status fra utdødd til sterkt truet. Det samme har skjedd med kornisk, et annet keltisk språk. Dolly Pentreath, som døde i 1776, regnes som den siste taleren. Men på begynnelsen av 1900-tallet begynte noen i Cornwall i sørvestlige England å studere det, og nå antas det at opp mot 600 personer er kornisktalende.
Skam over språket
For å kunne gjenopplive et språk er god dokumentasjon essensielt, påpeker Eriksen. Men noe annet er vel så viktig:
– Det krever entusiasme blant språkbrukerne selv, og støtte og vern fra majoritetssamfunnet.
Der hvor et språk i dag kan vekke stor iver, har det ofte vært forbundet med negative følelser tidligere. Å påføre noen skam over morsmålet sitt har vist seg å være en effektiv måte å drepe det på, viser Eriksen i boka, som har undertittel «Hvorfor dør små språk og hvordan kan vi redde dem».
Hvis brukerne opplever at språket ikke har noen verdi i samfunnet, vil de ofte slutte å bruke det. Og ikke minst: De vil ikke lære det bort til barna sine.
Utryddet på skolebenken
De verste tilfellene av språkdød skyldes at alle brukerne er blitt drept. Det gjelder for flere urfolksgrupper verden over. I tillegg har mange stater gjort sitt beste for å utrydde landets minoritetsspråk. Ofte har de satt inn støtet på skolebenken.
I boka viser Eriksen hvordan undertrykking av språk på skolen har lange tradisjoner. I 1616 vedtok det skotske riksrådet en ny skolelov, som skulle sørge for at skotsk-gælisk ble utslettet. På 1800-tallet ble amerikanske urinnvånere tatt fra foreldrene sine og plassert på kostskoler som skulle «sivilisere» dem. Og i forrige århundre kunne man se følgende skilt på en skole i Bretagne i Frankrike: «Det er forbudt å snakke bretonsk og å spytte på bakken.»
Her hjemme ble samisk- og finsktalende barn sendt på internatskoler der assimilering var målet så seint som på 1960-tallet. Konsekvensene av denne politikken skal gjennomgås i en rapport som Sannhets- og forsoningskommisjonen skal levere før sommeren.
Å gjette på hest
Inntil i fjor var yaghan verdens sørligste morsmål. Det ble snakket i området Tierra del fuego, på sørspissen av Chile. Men da Cristina Calderón døde, forsvant den siste som hadde dette urfolksspråket som morsmål.
Før hun gikk bort, sørget hun for å få skrevet ned ei bok med tekster på yaghan sammen med et av barnebarna sine. Dattera hennes jobber i dag som språklærer for barn av yaghan-folket.
– Det er mange folkegrupper som jobber hardt for at språkene sine skal overleve, eller for å ta dem i bruk igjen, sier Eriksen.
«Folk som mister sitt språk, mister noe av det mest verdifulle ved sin kultur»
— Pål Kristian Eriksen, lingvist
Språkforskere prioriterer først og fremst å redde språk som er i ferd med å dø, forteller lingvisten.
– Morsmålstalere er en veldig viktig ressurs. Når det ikke er noen som kan snakke et språk flytende, mister vi mye. Man kan aldri gjenskape et utdødd språk helt som det var, for det vil alltid være ord og grammatikk som man ikke har rukket å dokumentere, sier han.
Derfor må man konstruere en del.
– Hvis man mangler ordet for hest, må man på en eller annen måte prøve å gjette seg fram til hva det kan ha vært. Da kan man for eksempel se til en levende nær språkslektning, hvis det finnes, og gjøre antakelser, sier han.
Sanger på tasmansk
Det finnes også et eksempel på at man har tatt i bruk språk som det knapt finnes noen rester av. I 1899 sang Fanny Cochrane Smith fra Tasmania i Australia inn noen sanger på en fonograf. Hun var den siste i verden som snakket et urfolksspråk fra øya sørøst i landet.
Sangene hun etterlot seg da hun døde i 1905, er det eneste som gjenstår av tasmansk tale. I tillegg finnes det noen ordlister over tasmanske språk, men nesten ingen hele setninger.
Likevel har tasmanske aboriginer brukt det som gjenstår til å skape språket palawa kani . Siden man ikke kjenner til den originale grammatikken, har man måttet finne andre løsninger, som å låne grammatiske strukturer fra engelsk.
Teknisk sett kan det ikke regnes som et revitalisert språk, skriver Eriksen, men han beskriver det som en vakker måte å «skape ei lingvistisk bru mellom tidligere og nåværende generasjoner av tasmaniere».
Forsøk på skogfinsk
Også i Norge er det en språklig hjertestart på gang. I fjor vedtok Skogfinneforeningen å jobbe for å revitalisere skogfinsk. Språket døde ut rundt 1970, men er fortsatt å finne i mange stedsnavn på Finnskogen. Vi kan høre tungemålet i tjernet Særgilamp, bekken Haraborro og åsen Heinagangas. Vannet Katnosa i Oslomarka kan også være av skogfinsk opphav, etter folkegruppas gamle fiskeredskap katisse.
Ifølge språkforsker Trond Trosterud ved Universitetet i Tromsø, som har undersøkt mulighetene for revitalisering på vegne av Skogfinneforeningen, finnes det et godt nok språklig grunnlag for å lykkes med prosjektet. Språkrådet skal i første omgang hjelpe til med å registrere skogfinske stedsnavn i norske stedsnavnsdatabaser.
– Det er veldig tidlig i oppstarten, og skogfinnene må selv ta stilling til hvordan de skal gå videre med dette. Vi vil prøve å gi den hjelpa vi kan, sier Eriksen, som jobber som minoritetsspråkrådgiver i Språkrådet.
Tre samiske språk kan også være i ferd med å gjenoppstå i Norge: umesamisk, pitesamisk og skoltesamisk. De to første er fortsatt i bruk i Sverige, hvor det er anslått at henholdsvis 20 og 50 personer har dem som morsmål. Skoltesamisk snakkes i Finland og Russland. Her til lands er språkene regnet som utdødde.
– Vi må si «utdødd» med kraftige anførselstegn. Det er en god del personer som har lært språket som voksne og tatt det i bruk igjen. Men språkene har en lang vei å gå før de står like sterkt i Norge som de andre samiske språkene, sier Eriksen.
Tiden vil vise om flere talemål klarer å gjenoppstå. Først og fremst håper lingvisten at lista over utdødde språk ikke skal vokse seg lenger.
