Ti år etter: Litteraturhuset i Bergen markerte tiårsjubileet mellom anna med eit kritisk evalueringsmøte om seg sjølv. Foto: Litteraturhuset
Og takk til denne mannen. Han er frå Austlandet og er altfor intelligent til å vere her.» Forfattar og bråkebøtte Tomas Espedal avslutta debatten Litteraturhuset i Bergen hadde om seg sjølv som ein del av tiårsjubileet.
Med «Sluttspel» byr Det Norske Teatret på mørk endetidshumor.
Beckett etter boka
AnmeldelseTeaterTomine Sandal
LEVER SÅ VIDT: Ekteparet Nell (Hilde Olauuson) og Nagg (Svein Roger Karlsen) tilbringer sine siste dager i to søpppelspann. FOTO: DAG JENSSEN
Sluttspel
Det norske teatret
Av Samuel Beckett
Regi: Bjørn Sundquist
Med: Jan Grønli, Morten Svartveit, Svein Roger Karlsen og Hilde Olauuson
Idet publikum setter seg, befinner Clov (Morten Svartveit) seg allerede på den sparsommelig innredete scenen. Han er halt, og skoene etterlater klikk-klakk-lyder mens han farer rundt. Idet han trekker lakene av vinduene, avsløres to tomme bilderammer. Gjennom dem kan man kun se det svarte sceneteppet – her finnes det altså ingenting utenfor rommet handlingen utspiller seg i.
Steven Spielbergs familieportrett vil få deg til å grava fram gamle filmar og kamera på loftet.
Kunstnarfamilie: Den unge filmskaparen Sammy Fabelman (Gabriel LaBelle) får den omflakkande onkel Boris (Judd Hirsch) på eit minneverdig besøk. Foto: Nordisk Film Distribusjon
The Fabelmans
(USA, 2022) Regi: Steven Spielberg Manus: Tony Kuchner, Steven Spielberg Drama, 2t.30min., Kino
Alle som har sett Steven Spielbergs filmar, veit kor viktig barndomen er for regissørens kunstnariske førestillingsunivers. Det gjeld både i barndomsromantiserande eventyr som «E.T.» (1982) og i vaksne drama om tapt uskuld som «A.I.» (2001). Jamført med andre eldre filmskaparar som blir råka av nostalgi, er Spielberg (76) godt førebudd når han no ser tilbake på si eiga barndomstid, eller gutetid, som det gjerne er snakk om i denne sjangeren. «The Fabelmans» er eit gjennomtenkt og fokusert kunstnarisk sjølvportrett, der Spielberg kjem «krafsande» biografar i forkjøpet med ei gammaldags publikumsvenleg forteljing der han definerer og analyserer seg sjølv i sitt eige filmspråk.
