I statsbudsjettet for 2023 kuttes støtten til Folkehelseinstituttet (FHI) med flere hundre millioner kroner, som gjør at instituttet mister omtrent 300 årsverk. I et intervju med Dagens Medisin sier FHI-direktør Camilla Stoltenberg at kuttene fører til høy risiko for at FHI ikke klarer å levere på sine oppgaver, inkludert pandemiberedskap.
Et av argumentene for kuttene er at FHI har fått ekstrabevilgninger til håndtering av koronapandemien som nå - skal vi tro budsjettsignalene - er over.
Problemet er bare at beredskap aldri har vært viktigere.
Koronapandemien er vedvarende og seiglivet. Vi ser fortsatt nye bølger med smitte, på grunn av nye mutasjoner av viruset. I tillegg finnes det en annen pandemi som har pågått i flere tiår som fortjener oppmerksomhet. Antibiotikaresistente bakterier er et alvorlig problem. Verdens Helseorganisasjon (WHO) har erklært at dette utgjør en av de største helsetruslene mot menneskeheten, og en britisk rapport anslår at problemet kan føre til at ti millioner mennesker dør hvert år. Selv om andre mener at dette anslaget er for høyt, er det ingen tvil om at sterke helsemyndigheter, med evne til rask respons, overvåking og beredskap er viktig for å ruste Norge mot utfordringen.
Bakterieinfeksjoner var en betydelig vanligere dødsårsak før antibiotika ble allment tilgjengelig. På 1800-tallet krevde blodforgiftning - en form for bakterieinfeksjon - livet til nesten 80 prosent av de som fikk infeksjonen. Bare ti prosent av de som fikk hjernehinnebetennelse overlevde. Tidlig på 1900-tallet var forventet levealder i Norge rundt 52 år. Det er flere grunner til den lave levealderen, men det er ikke urimelig å hevde at bakterieinfeksjoner og -sykdommer var en av dem.
Med Alexander Flemings oppdagelse av penicillinet i 1928, endret verden seg. Penicillin er et eksempel på antibiotika, altså stoffer som dreper eller hemmer bakterier. Tidligere livstruende bakterieinfeksjoner ble ukompliserte å behandle med den nye medisinen. Perioden utover 50- og 60-tallet blir ofte kalt antibiotikaens gullalder. Nye antibiotika-typer nådde markedet raskt, og erkjennelsen om at bakteriens tid var over føltes kanskje innenfor rekkevidde. Likevel var det et hybris-øyeblikk.
«Antibiotikaresistente bakterier er et globalt anliggende. Det er umulig å håndtere lokalt»
Bakterier blir nemlig resistente – eller motstandsdyktige – mot antibiotika. Det finnes flere veier til resistens, men en av dem er evolusjonen. Bakterier formerer seg raskt, og for hver nye generasjon, muteres genene. Da kan bakteriene oppnå gunstige gener, som gjør at antibiotikaen blir ineffektiv. Allerede i 1945 advarte Fleming mot at feil- og overbruk av antibiotika kunne lede til resistente bakterier. Ti år etter at penicillin ble allment tilgjengelig, ble prediksjonen hans sann. Penicillin-resistente bakterier var et faktum.
I dag finnes det flere typer bakterier som er multi-resistente, det vil si at de fleste, om ikke alle antibiotika-typer ikke virker på dem. Infeksjoner med slike bakterier er alvorlige, siden helsevesenet ikke kan behandle infeksjonen på en effektiv måte.
Et aspekt ved resistens som ofte er underkommunisert, er at det er et globalt anliggende. Det er umulig å håndtere lokalt. Norges grenser er åpne til verden, og vi reiser og handler internasjonalt, samtidig som folk besøker oss. Mange bakterieinfeksjoner er smittsomme, så drar du med deg en multiresistent bakterie fra ferie, så er det ikke utenkelig at du sprer den når du kommer hjem. Bakterier er ikke så opptatte av landegrenser som vi mennesker er. Så er det en annen side ved saken, som gjør resistens til et internasjonalt problem. Forklaringen finner vi i et snedig biokjemisk fenomen, som kalles horisontal genoverføringer. Bakterier kan nemlig overføre gener mellom hverandre. Hvis en bakterie har blitt resistent, kan det derfor spres til andre bakterier.
I 2015 satt Verdens helseorganisasjon i gang en global handlingsplan for å håndtere antibiotika-resistens. Organisasjonen er tydelig på at bekjempelsen må skje på tre plan – nasjonalt, regionalt og globalt. Et av punktene i planen, er overvåking. Det er helt essensielt at vi har kunnskap om bakterier og resistens, om hvor resistens forekommer og hvordan det sprer seg.
Det er bekymring om at koronapandemien har ført til økt forekomst av multiresistente bakterier, spesielt i helsesektoren. Manglende kontroll på infeksjoner og utbredelse kan føre til utbrudd. Norge tar imot flyktninger, blant annet fra krigen i Ukraina, et område med relativt høy frekvens av multiresistent tuberkulose.
Svekking av et allerede underfinansiert FHI er derfor et feilsteg. Et av FHIs mange ansvarsområder, er databehandlingsansvar for norsk overvåkingssystem for antibiotikaresistens hos mikrober (NORM). FHI har vist sin sentrale rolle i pandemi-beredskap, og det er naivt å tro at tiden for pandemier er over. Spesielt siden en mulig større pandemi har lagt og murret i tiår.
