Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Snarere enn å utfordre etablerte fortellinger bekrefter Nasjonalmuseet hierarkiene i norsk kunsthistorie, mener kunsthistoriker Knut Ljøgodt.

Sementerer kanon

SAVNET: Kunsthistoriker Knut Ljøgodt skulle gjerne sett flere verk av Peder Balke i det nye Nasjonalmuseet. Her betrakter han Balkes «Nordlys ved Nordkapp» hos Blomqvist i 2020.
Foto: Brian Cliff Olguin

– Det er påfallende at kunstnere som Lars Hertervig og Peder Balke er representert i mindre grad i det nye Nasjonalmuseet enn i det gamle Nasjonalgalleriet, sier kunsthistoriker Knut Ljøgodt på telefon fra flyplassen i Paris.

Utenlandsreisa til tross: Han har fått med seg kunsthistoriker Steinar Gjessings kritiske gjennomgang av Nasjonalmuseets samlingsutstilling i Klassekampen denne uka. Der etterlyste Gjessing en breiere representasjon av 1900-tallets viktigste norske kunstnere, blant dem Kai Fjell og Arne Ekeland.

Ljøgodt stemmer i og legger til at presentasjonen av norsk kunst fra 1800-tallet, som han selv er ekspert på, også er diskutabel.

– Museet har flere saler med J.C. Dahl og en stor sal med Edvard Munch – mens kunstnere som Lars Hertervig og Peder Balke er redusert til en håndfull malerier hver, henholdsvis tre av Hertervig og fire av Balke. Dette er kunstnere som var marginalisert på 1800-tallet, men som er blitt gradvis gjenoppdaget i løpet av 1900-tallet. Nå er de i ferd med å bli oppdaget av det internasjonale kunstliv, sier Ljøgodt, som også kan fortelle at det for tiden henger hele 20 Balke-malerier framme på Louvre.

De nasjonale heltene

Steinar Gjessing argumenterer for at Nasjonalmuseet, i sin vegring mot å innta en rolle som definerende instans, kun tilbyr «smakebiter» på flere store norske kunstnerskap.

Flere saler bærer preg av «namedropping», mente kunsthistorikeren, som foruten å ha vært førstekonservator ved Museet for samtidskunst i en årrekke, har jobbet som kunstrådgiver for Stein Erik Hagen og Nicolai Tangen. Gjessing regnes for å være en av landets fremste eksperter på norsk modernisme.

I går forsvarte Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo og samlingsdirektør Stina Högkvist sine prioriteringer. De fortalte at de vil utfordre den etablerte kanon og tydeliggjøre at kunstnerisk kvalitet ikke er noe «tidløst og universelt, men derimot i kontinuerlig forandring».

Den forklaringen kjøper ikke Knut Ljøgodt.

– Nasjonalmuseet peker på at de har gjort nytolkninger av kunsthistorien, at de har sett på samlingen med et feministisk og postkolonialistisk blikk. Men det er i liten grad reflektert i nymonteringen, sier han.

– Denne bærer med noen unntak preg av en sementering av en etablert kanon og et hierarki med stor plass til de «nasjonale heltene»: J.C. Dahl, Christian Krohg, Harriet Backer og Edvard Munch.

Rom for rokeringer

Han mener den samme tendensen er å spore i Nasjonalmuseets program, hvor de blant annet vier store utstillinger til blant andre Backer og Krogh.

– Dette er viktige kunstnere som absolutt må vises for nye generasjoner. Men det er også Nasjonalmuseets plikt som ledende kunstinstitusjon å utfordre det etablerte, og basert på ny forskning bidra til en ny forståelse av norsk kunsthistorie i sin internasjonale kontekst, sier Ljøgodt.

– Kan Nasjonalmuseets utfordringer løses innenfor de gitte rammene, eller må de rett og slett få større plass?

– Det paradoksale er at man ikke har så mye bedre plass i dag enn man hadde i de gamle museene, så man kan jo spørre seg om vinningen har gått opp i spinningen. Men jeg tror man likevel kan tenke annerledes, sier Ljøgodt og utdyper:

– Jeg synes jo det er fint at man har gitt plass til de gamle mesterne, altså kunst fra før 1800-tallet. Men det spørs om Nasjonalmuseets samling fra denne perioden er så betydningsfull at den trenger såpass mange saler. Nasjonalmuseet er jo ikke Louvre eller Prado, påpeker han.

«Nasjonalmuseet er jo ikke Louvre eller Prado.»

Knut Ljøgodt, kunsthistoriker

Også i andre etasje, hvor samtidskunsten presenteres, er det rom for rokeringer, mener Ljøgodt.

– Man har et rom viet Fredriksen-samlingen. Hvis man har plassproblemer, er jo det en underlig prioritering – uansett hva man ellers synes om den samlingen. La oss heller ikke glemme at det gamle Nasjonalgalleriet står ubrukt og må med i vurderingen.

Peker på ledelsen

Helhetsinntrykket Knut Ljøgodt har av det nye Nasjonalmuseet, er at salene er flotte, og at den eldre kunsten er veldig fint montert.

– Det er gledelig at man har fått plass til flere kvinnelige kunstnere, om enn bare enkeltverker. Personlig setter jeg også pris på at historiemaleriet har fått et eget rom, sier Ljøgodt.

Han mener likevel at de prinsipielle spørsmålene om samlingsutstillingen som Steinar Gjessing reiser, «ikke må glemmes i gledesrusen».

– Det kan virke som om de enkelte kuratorer eller kuratorteam har arbeidet hver på sin kant med de enkelte avdelinger – uten at det ligger noen overordnede, felles prinsipper til grunn. Det er synd, for museets mange kuratorer og øvrige fagfolk besitter stor kompetanse, sier Ljøgodt.

Han mener det til syvende og sist er et ledelsesproblem.

– Når Nasjonalmuseet nå står overfor et lederskifte, vil det være viktig å få på plass en direktør som har en tung kunsthistorisk bakgrunn med erfaring fra museer – og som forstår faglige strategier.

Git: main, Build env: production, running in production mode, Sanity: production