Senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum trakk et lettelsens sukk da partiet fikk 9,2 prosent på NRK og Aftenpostens kommunevalgmåling denne uka. Dagens stortingsvalgbarometer for Klassekampen og Nationen er derimot en ny kalddusj for partiet. Sp går rett til bunns med 4,5 prosent oppslutning – det laveste nivået på åtte år. De siste årene i Stoltenberg-regjeringen og fram til 2015 var målinger på dette nivået ikke uvanlig for Senterpartiet, men Vedum var overbevist om at dette var et tilbakelagt kapittel. Det var det ikke.

Ap får en ørliten vekst på denne målingen, til 19,1 prosent, fra et historisk bunnivå på 16,3 prosent i desembermålingen. Det skygger likevel ikke for det faktum at regjeringen står midt i en omdømmekrise. Fattigdomsopprøret er nå avløst av en revolt fra landets rikeste. SV-leder Audun Lysbakken har kraftfullt gått i rette med de velbemidledes protest ved å påpeke at omfordeling – som alle sier de er for, i hvert fall i festtalene – faktisk innebærer at mer av samfunnets overskudd må flyttes fra de rikeste til folk med vanlige inntekter. Men Arbeiderpartiet og Senterpartiet er sårbare her. I den grad Sp hadde noe argument for å holde SV utenfor regjering, var det for å kunne stå fritt til å samarbeide over midten. Når regjeringen nå av NHO, Høyre og Civita blir framstilt som ytterliggående venstreradikal, er det ikke noe verken Vedum eller Støre trives med. I det siste har det derfor kommet flere utspill, blant annet fra næringsminister Jan Christian Vestre og Oslos byrådsleder Raymond Johansen, om at Arbeiderpartiet ikke er rabulistisk, men næringslivsvennlig.

Regjeringspartiene har et lønnlig håp om at dagens krise skal gå over. Og noe er det kanskje i det. Målingene er en slags seismograf over strømprisene. Når de går litt ned, øker partiene, og går de opp, er det full krise igjen. Hvis de høye prisene skal fortsette å hjemsøke oss til 2027, som analytikerne hevder, kan vi derfor skyte en hvit pinn etter rødgrønt flertall ved neste stortingsvalg.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet i ferd med å komme i tidsnød. Noe må gjøres, både med politikken og budskapet, for å forhindre en ordførermassakre ved høstens kommunevalg. En sak som typisk fungerer som drahjelp, var gårsdagens nyhet fra justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) om at det opprettes ni nye tjenestesteder med nye politistillinger, fra Salangen i nord til Mortensrud i Oslo i sør. Likevel kreves det betydelig mer for å komme ut av den omdømmekrisa regjeringen står i.

«Ap og Sp misliker å bli framstilt som venstre­radikale»

Et opplagt grep er å gjennomføre utskiftninger eller rokader i regjeringen. Problemet er ikke først og fremst enkeltstatsrådene, men noen av dem sliter, kanskje først og fremst arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap) og i noe mindre grad samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap). Trygve Slagsvold Vedum (Sp) framstår heller ikke helt komfortabel i rolla som finansminister, mens helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) knapt er noen stemmesanker for regjeringen. Tida kan derfor være inne for utskiftninger. Fra Arbeiderpartiet er det flere som banker på, først og fremst tidligere arbeidsminister Hadia Tajik, som er klar for å komme tilbake som statsråd. Det finnes også sterke kandidater utenfor Stortinget, som for eksempel byråd for helse, eldre og innbyggertjenester i Oslo Robert Steen. Raymond Johansen synes uaktuell, både for topplederverv i partiet og som statsråd, ved inngangen til en intens valgkamp i hovedstaden. Senterpartiet har for øyeblikket ikke noe umiddelbart behov for å bytte ut statsråder, bortsett fra at sjefen sjøl ikke skinner som finansminister. Likevel er det usikkert om partiet har noe å tjene på å flytte ham til et annet departement, slik SV gjorde da Kristin Halvorsen gikk fra finans- til kunnskapsdepartementet i Stoltenberg-regjeringen. Det var heller ikke noe sjakktrekk.

Like viktig som statsrådsutskiftninger er det å få skikk på regjeringens helhetlige politiske budskap. Det savnes handlekraft og kreativitet i møte med det omskiftelige politiske landskapet. Det er noe kraftløst, ettergivende og reaktivt over regjeringen. Et av tiltakene kan være å styrke staben på Statsministerens kontor, for eksempel ved å opprette en stabssjefstilling i en statsrådsrolle, som Karl Eirik Schjøtt-Pedersen var i Stoltenbergs andre regjering fra 2009 til 2013. De færreste er egnet til en slik oppgave, men det finnes noen få aktuelle kandidater, både i Ap og Sp.

Uansett, tida er inne for noen store grep. Det viktigste er å gjøre noe med strømprisene, som å innføre makspris eller toprissystem. Det er helt forunderlig å se på at Jonas Gahr Støre nærmest er villig til å la partiskuta gå under fordi han ikke vil legge seg ut med kraftbransjen og Brussel. Savnet av handlekraftige nasjonale strateger er stort. Et annet nødvendig tiltak er å forbedre forholdet til andre partier, enten det er SV, KrF eller Rødt. Det er merkelig at Støre, som har blitt beskyldt for å være for mye diplomat, driver så lite politisk diplomati overfor andre partier på Stortinget, for øvrig i sterk kontrast til Erna Solberg, som kontinuerlig pleier samarbeidspartnerne.

Regjeringen kan rett og slett ikke fortsette som før. Den trenger livreddende førstehjelp. Hvis ingenting skjer, går det mot et nitrist kommunevalg til høsten og et forsmedelig nederlag ved neste stortingsvalg. Den rødgrønne koalisjonen vil bli satt år tilbake. Men det er fremdeles tid til å hente seg inn igjen, hvis de riktige grepene gjøres, slik at det politiske klimaet endres. Regjeringspartiene mister velgere til Høyre, men nesten en tredel av dem som stemte Sp sist og 20 prosent av Ap-velgerne, har satt seg på gjerdet. De kan fremdeles hentes ned igjen.