Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Fokus

Kan vi holde sammen?

Det er store uenigheter og konflikter på venstresida. I Tyskland står Die Linke i fare for å splittes.

Bjørgulv Braanen

I romjula ble jeg kalt reaksjonær av en ledende Rødt-politiker i Trondheim på sosiale medier, angivelig på grunn av mitt syn på rusreformen (jeg er skeptisk til avkriminalisering) og rovdyrpolitikken (jeg har forståelse for Stortingets rovdyrforlik). Det er ellers merkelapper folk på venstresida pleier å forbeholde sine politiske fiender, men på disse områdene er åpenbart polariseringen så stor, og gemyttene så i kok, at det meste er tillatt. Jeg går ikke fri selv, så dette får bli en formaning til oss alle.

For det har noen konsekvenser å skjelle ut folk som fiender fordi de er uenig med deg. Det gjør noe med takhøyden på venstresida og om hvem som skal føle seg hjemme der. For hvis jeg er reaksjonær, må jo Rødt-medlemmer som mener det samme, også være det? Og velgere med tilsvarende meninger, som kanskje vurderer å stemme Rødt på grunn av partiets politikk mot sosiale forskjeller, burde kanskje også holde seg borte? Trondheimspolitikeren mener sikkert ikke dette, men kanskje vi alle, både Roald Arentz og jeg, skal være litt forsiktige med å slenge rundt oss med skjellsord og merkelapper. Også innad på venstresida er vi avhengig av å leve med hverandre. Eller er vi ikke det?

Det er ingen tvil om at det finnes ulike syn også på venstresida i spørsmål som gjerne kalles verdisaker, men som ikke nødvendigvis er det. Yohan Shanmugaratnam skrev om dette på Tidens Tegn-sidene i Klassekampen i forrige uke. Han tok blant annet opp situasjonen i det tyske venstrepartiet Die Linke som rives og slites mellom en «verdikonservativ» fløy, anført av Sahra Wagenknecht, og mer sosialliberale strømninger. Wagenknecht anklager «selvrettferdige livsstilssosialister» for å drive overflatisk identitetspolitikk i stedet for sosial omfordelingspolitikk og kritikk av nyliberalisme og globalisering. Partiveteranen Gregor Gysi erkjenner i et intervju med danske Information at partiet nå står i en overlevelseskamp. Han er spesielt bekymret over at Die Linke har overlatt velgerne i de østtyske delstatene til Alternative für Deutschland.

«Vi er avhengig av å leve med hverandre– eller er vi ikke det?»

«Det skulle vi aldri ha tillatt. Hele protesten mot inflasjonen og de stigende energiprisene er vi nødt til å samle opp fra venstre, så høyrefløyen ikke løper av gårde med protestenergien», sier han.

Partiforskeren Hendrik Träger sier til Information at Die Linke er et veldig sammensatt parti, som peker i mange retninger. For mange eldre velgere er partiet et sosialt protestparti, mens yngre storbyvelgere har andre prioriteringer. Det går derfor mot splittelse.

Noen av det de krangler om på tysk venstreside, er lett gjenkjennelig, men jeg tror likevel det er grunn til å advare mot å trekke lettvinte paralleller fra striden i Die Linke til Norge. Til tross for sleivspark og ukvemsord også her hjemme klarer vi fremdeles å leve med hverandre. Ledelsene både i Rødt og SV forsøker for eksempel å tone ned slike konfliktsaker og holde oppmerksomheten om de store og samlende sakene som sosial rettferdighet og klima. Noen politiske aktører er tjent med polarisering i verdisaker – kanskje MDG, Venstre og Sp er blant dem? – men venstresida og arbeiderbevegelsen er det ikke.

Partier som har tatt mål av seg til å fremme det store flertallets interesser, må samle folk med ulike verdisyn. Det er selvfølgelig mulig å skape egne partier for hvert saksområde, men særlig hensiktsmessig er det ikke. Derfor er vi nødt til å lære og leve med hverandre, med et minimum av respekt for hverandre. Vi skal leve lenge i dette landet.