Tjuefjerde februar i år trappet Russland opp sin åtte år lange krig mot Ukraina. President Putin hevdet at målet var å «denazifisere» landet, men begrunnet samtidig krigen ved hjelp av fortidige og nåtidige fascistiske tenkere. Cocktailen av imperialisme, tradisjonalisme, herrefolkmentalitet og krav om å gjenvinne tapt storhet var ikke noe han hadde kokt sammen på egen hånd. Mye av det ideologiske tankegodset er utformet i samarbeid med fascistiske grupper i andre land, som i en årrekke har deltatt på konferanser og treningsleirer og har mottatt gaver og lån fra Russland.
Lenge før krigen brøt ut, hadde russiske opposisjonelle snakket om «fascistregimet» i Kreml og om «fascisten Putin». Professor Nancy Ries, som har studert Russland og Ukraina tett siden 1980-årene, registrerte en sterk økning i ordbruken på plattformer som Telegram etter krigsutbruddet. Da hun spurte en russisk akademikervenn om de brukte dette som et folkelig skjellsord, eller om det var et veloverveid valg av begreper, var svaret det siste: Det er jo ingen som helst tvil om regimets fascistiske natur, var svaret hun fikk.
Ifølge Ries har krigen både akselerert og tydeliggjort Putins fascistiske prosjekt. Hun hevder at krigen gjorde det mulig å omformulere samfunnets og politikkens idégrunnlag gjennom fortellinger om nasjonal offerstatus, ydmykelse og en forespeilet stor seier. Helt sentralt i denne forandringsprosessen står angrepet på språket og virkeligheten. Målet med dette har ikke vært å vinne noen kamp om sannheten; målet er å gjøre hele krigen uforståelig, skitten og kaotisk, både for russerne og for opinionen i Vesten. «Språklig, konseptuell og moralsk desorientering har vært avgjørende for å kunne utfolde en fascisme på hjemmebane, og for å legitimere grusomhetene i Ukraina», skrev Ries i en artikkel på nettstedet Today’s Totalitarianism.
Historikeren Timothy Snyder var en av de første akademikerne i vest som tok til orde for å kalle Russland en fasciststat. Han påpekte at fascister som kaller andre for fascister, er fascismen «tatt til sitt mest ulogiske ytterpunkt», der den er blitt en tvers igjennom irrasjonell kult. «Det er sluttpunktet der hatpratet vrenger virkeligheten, og hvor propagandaen blir rein insistering. Det er kulminasjonen på viljens seier over tanken. Å kalle andre fascister mens man selv er en fascist, er essensen av Putins praksis.»
Ved overrekkelsen av Nobels fredspris tidligere denne måneden slo Jan Raczynski, lederen av russiske Memorial, fast at Putin hadde vært nødt til å ødelegge Russlands historiske hukommelse for å få aggresjonen mot et uskyldig naboland til å kunne passere som «bekjempelse av fascisme». Ved å kalle fascisme for antifascisme, devaluerte og forvrengte han minnet om «den virkelig antifascistiske krigen i 1941–1945», sa Raczynski. Slik vil ikke ordene «russisk soldat» lenger bli forbundet med de sovjetiske soldatene som bekjempet Hitler, men med soldatene og leiesoldatene som nå «sår død og ødeleggelse på ukrainsk jord».
«Målet har ikke vært å vinne noen kamp om sannheten; målet er å gjøre hele krigen uforståelig»
En av dem som måtte flykte da krigen begynte i februar, var Maria. I et intervju med New York Times fortalte hun at hun rømte med barnet sitt fra Mariupol, mens mannen ble igjen og kjempet, beleiret inne på byens stålverk Azovstal. Under flukten mistet hun retningssansen og havnet ved en russisk kontrollpost. Da hun spurte soldaten hvilken vei som ledet til Ukraina, kom svaret raskt. Han så på henne og barnet før han svarte: «Vi kommer til å utrydde alle der. Dra til Russland.»
Sett fra slagmarken og massegravene kan diskusjoner om fascisme og antifascisme framstå som meningsløse og teoretiske. Er det så viktig hva slags navn vi gir morderne og det de tror på? For den som blir drept eller må flykte, spiller det vel ingen rolle hva vi kaller morderens ideologi, eller om fascistene kaller sine egne ofre for fascister? Og det finnes da vitterlig også ukrainske fascister? Når jeg i løpet av dette året har sett hvordan deler av den norske og europeiske venstresida har stilt seg, med veloverveide vedtak mot å gi ukrainerne våpen og «fredsdemonstrasjoner» som gjør ukrainske flyktninger rasende av sorg, er jeg blitt sikrere på viktigheten av ordene vi velger å møte verden med.
«Fascistene som jobber for de russiske oligarkene, fører krig mot oss», slo Yuri Samojlov fra Den uavhengige gruvearbeiderforeningen i Ukrainas «stålhjerte», Kryvyj Rih, fast i mars i år. I et YouTube-intervju med et av solidaritetsnettverkene som bistår den ukrainske fagbevegelsen, sa han at ukrainerne lenge manglet tro «på de sosiale institusjonene, på fagforeningene og hæren». Når han likevel beskrev en svak følelse av håp midt i all elendigheten, var det på grunn av den horisontale mobiliseringen og organiseringen som krigen har frambragt. «Nå har hæren stor støtte, selv om alle vet at også den har sine problemer», sa han. «For oss er hæren og folket det samme. Det er forskjellen på vår hær og Russlands. Her hjelper alle militæret, også de som ikke kjemper.»
Noen ganger går dessverre veien til fred bare gjennom krig. 2023 tegner til å bli et skjebnesvangert år for demokrati og fred, også i vårt nærmeste nabolag. Skal ukrainernes forsøk på å verne om friheten lykkes, må de beseire den vertikale fasciststaten som har gått til krig mot dem. Da trenger de vår fortsatte støtte – også med våpen.
I stedet for godt nytt år: No pasaran! – og Sláva Ukrayíni!
