Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Uviss framtid for ForandringsfabrikkenMidler fryst i påvente av offentlig gransking

På innsida av fabrikken

HÅPER PÅ BEDRING: Marie Burchard (lilla genser) og Lene Amalie Kolnes var aktive «proffer» i Forandringsfabrikken i flere år. Nå har de og flere titalls andre ungdommer og ansatte med fortid i stiftelsen kommet med harde anklager mot stiftelsen. Ungdom skal ha blitt presset til å dele private erfaringer fra scenen og tilpasse private erfaringer til stiftelsens mål.

VARSEL: Tidligere «proffer» som har varslet mot Forandringsfabrikken, forteller om sine opplevelser i stiftelsen.

– I barnevernet følte jeg meg verken hørt eller sett. Når det da kom et voksent menneske som hørte på meg, holdt rundt meg og sa hun elsket meg, så var det veldig sterkt, sier Marie Burchard om bli en del av Forandringsfabrikken.

Den innflytelsesrike stiftelsen skal nå granskes av det offentlige etter at flere titalls ungdommer med fortid i stiftelsen og tidligere ansatte har kommet med anklager om uetisk praksis. Anklagene ble først omtalt i nettavisen psykologisk.no.

Krav om enighet

Burchard var 16 og bodde i fosterhjem i Rogaland da hun ble vervet inn i Forandringsfabrikken av en barndomsvenn. Der traff hun Marit Sanner, grunnlegger og daglig leder i Forandringsfabrikken. Marie var flink med ord og hadde et sterkt engasjement for å fikse systemet hun selv var en del av. På kort tid ble hun en mye brukt «proff» som delte sine erfaringer og personlige opplevelser i barnevernet på scener landet rundt. Hun brukte store deler av tida si på Forandringsfabrikken, og i tre år jobbet hun på stiftelsens sommerleir.

– Marit fikk meg til å føle meg elsket og spesiell. Det føles litt skummelt nå, men på den tida kunne jeg gått i døden for den dama, sier Burchard.

Sanner og de voksne ansatte fortalte hele tida hvor glade de var i proffene og hvor spesielle de var. Nye proffer skulle møtes med kjærlighet. På sommerleir hadde de «klemmeverksted». Innbakt i den varme, kjærlige atmosfæren fulgte en sosial forventning om å tilpasse seg stiftelsens verdier og mål.

– Vi hadde helgesamling og satt i ring og diskuterte rådene vi skulle gi, og verdiene til Forandringsfabrikken. Det var en ganske ny proff som hadde andre erfaringer. Hun var uenig i at bruk av tvang i psykiatrien alltid var feil. Da ble hun skikkelig angrepet. Da vi hadde ny sirkel neste dag, var hun blitt helt enig alt, forteller Burchard.

Hun mener presset om enighet er problematisk, fordi en del av tingene Forandringsfabrikken mener, er kontroversielle. Som eksempel peker hun på en sterk skepsis til å gi diagnoser til psykisk syke ungdommer. Flere proffer, Burchard blant dem, var uenig, men ga likevel råd mot diagnoser fra scenen under foredrag for fagfolk. For Burchard var det et dilemma. Hun var selv alvorlig psykisk syk og slet med selvskading, selvmordstanker, relasjonsproblemer og psykotiske symptomer.

Belønningshelger

– Jeg var veldig dårlig og ble mye innlagt på psykiatrien, sier Burchard.

– Internt i Forandringsfabrikken var det sett på som et nederlag hvis man ble innlagt. Folk var skuffet over meg. Så det ble laget et belønningssystem hvor jeg skulle få bo en helg hos Marit hvis jeg klarte å ikke bli innlagt på et visst antall uker.

Hun klarte å unngå innleggelse, men når belønningshelga kom, var Sanner opptatt.

Burchard forteller at Sanner sendte henne for å overnatte i Forandringsfabrikkens kollektiv. Det bodde proffer som fikk redusert leie i bytte mot at de lot besøkende proffer overnatte ved behov.

Burchard var alvorlig syk.

– Jeg husker ikke så mye av det, men venninna mi fortalte meg at jeg satt og snakket med stemmene i hodet og hysjet på dem. På et tidspunkt hadde jeg en blackout. Jeg lå på gulvet uten at de fikk kontakt med meg. Jeg skulle definitivt vært innlagt, sier hun.

En av ungdommene i kollektivet, da 18 år, ringte Sanner og forklarte at de ikke kunne ha ansvar for Burchard i den situasjonen hun var i. Klassekampen har fått bekreftet historien. Dagen etter fløy Burchard hjem til Rogaland hvor hun da bodde.

Hendelsen fikk ingen oppfølging på noe nivå i stiftelsen. Denne og andre hendelser bidro til at det varme forholdet til Forandringsfabrikken og Sanner etter hvert begynte å kjølne.

Burchard trekker fram et foredrag hvor hun følte hun ble dratt ned fra scenen fordi hun sa feil ting. Det var opprørende, men hun fikk beskjed om å ikke gråte siden psykologene som var publikum i salen, kunne bli bekymret.

Hun gled gradvis ut. Siden 2019 har hun i praksis ikke hatt kontakt med Sanner eller stiftelsen.

– Det er veldig mye bra i det arbeidet jeg har vært med på. Men med ting på litt avstand innser jeg at jeg har vært hjernevasket og manipulert. Forandringsfabrikkens meninger blir ikke alltid bestemt av proffenes erfaringer eller meninger. Meningene finnes allerede og du må tilpasse deg dem, sier hun.

Uønsket kritikk

I gårsdagens Klassekampen rykket tre tidligere proffer ut med et forsvar av stiftelsen og kritikk av varslerne. De mener varslerne ødelegger for barn og unge. De er ikke aleine om å være kritisk. Klassekampen har fått skjermdumper av flere meldinger sendt til varslerne fra folk som er eller har vært tilknyttet stiftelsen. De fleste er saklige oppfordringer om å ta kritikken internt heller enn å gå offentlig. Andre er mindre saklige.

«Slutt å være ei PR-kåt fitte. Bare et råd», skriver en tidligere proff i en privat melding til en av varslerne.

Buchard er klar på at mange over tid prøvd å si ifra om problemer internt, uten å bli hørt.

– At barn og ungdommers stemme skal bli hørt i hjelpeapparatet, er utrolig viktig for meg. Men det må skje på en ordentlig måte. Da må Forandringsfabrikken forandre måten de jobber på, sier hun.

Snakket for andre

– Vi ble veldig godt tatt imot i Forandringsfabrikken. Det var mye klemming. Litt for mye for meg som ikke var vant til det, sier Lene Amelia Kolnes, som ble aktiv i Forandringsfabrikken i 2014.

MEKTIG VENNER: Det siste tiåret har Forandringsfabrikken blitt en av de viktigste premissleverandørene for offentlige tjenester som jobber med barn og unge. Med årene har de fått mange mektige venner. Da stiftelsen åpnet sitt Kunnskapssenter i 2017, var daværende statsminister Erna Solberg gjest. FOTO: FORANDRINGSFABRIKKEN/WIKIMEDIA COMMONS

Kolnes hadde erfaring med barne- og ungdomspsykiatrien i en periode hvor de fleste proffene først og fremst hadde erfaring fra barnevern. Hun merket at Sanner og de ansatte var ivrige etter å få henne opp på en scene for å dele sine erfaringer så stiftelsen kunne breie ut målgruppene de rettet seg mot.

Hun ble flydd til ulike deler av landet for å holde foredrag for ulike yrkesgrupper som jobbet med barn og unge. Det var givende i starten, men stadig oftere følte hun at det hun sa fra scenen ikke var hennes egne ord. Forandringsfabrikken har fire kjerneverdier. Åpenhet, ydmykhet, medbestemmelse og kjærlighet. Det var det viktig at publikum fikk meg seg.

– Hvis vi ikke brukte verdiene aktivt i foredrag, vanket det kjeft. Det var veldig unaturlig for meg å snakke om varme og kjærlighet i ett sett. Det er ikke sånn jeg snakker, sier Kolnes.

Selv om det var irriterende å tilpasse sine egne erfaringer så de passet stiftelsens verdier, var ikke det avgjørende for at hun til slutt brøt ut.

Juks om tvang

Dråpen kom da hun opplevde å bli bedt om å lyve foran et publikum på flere hundre fagfolk.

– Vi var blitt flydd ned for en svær konferanse på Gardermoen. Vi satt oppe til ett på natta kvelden før og planla og var veldig slitne. Dagen etter skulle vi få utdelt tema før foredrag. Marit sa jeg skulle snakke om tvang, sier Kolnes.

– Jeg har aldri vært utsatt for tvang. Jeg sa klart ifra at det føltes helt feil å finne på erfaringer. Jeg ville ikke snakke om hvordan tvang føltes på kroppen når jeg aldri har blitt utsatt for det, sier Kolsnes.

Sanner reagerte med å storme ut av rommet, ifølge flere som var til stede. Etter en stund kom hun tilbake og kjeftet på ungdommene for å være uengasjerte og ikke ville jobbe for at andre barn fikk det bedre. Historien blir bekreftet av flere andre proffer Klassekampen har snakket med.

– Jeg følte meg jo råtten. Det var mitt utbrudd som fikk henne til å løpe ut. Jeg ba om tilgivelse og hun sa hun tilga meg, men der og da skjønte jeg at jeg var ferdig. Nok er nok.

Etter fire år ble det hennes siste oppdrag for fabrikken.

Skeivt maktforhold

– Det var forventet at man ofret seg selv til det beste for andre barn og unge, sier «Ida».

«At barn og ungdommers stemme skal bli hørt i hjelpeapparatet, er utrolig viktig for meg. Men det må skje på en ordentlig måte»

MARIE BURCHARD, TIDLIGERE AKTIV I FORANDRINGSFABRIKKEN

Press mot de som kritiserer fabrikken, gjør at hun ønsker å fortelle sine opplevelser anonymt. Klassekampen kjenner hennes fulle identitet.

Hun ble aktiv i Forandringsfabrikken som 17-åring etter å ha plukket opp en brosjyre på institusjonen hvor hun var innlagt med alvorlige spiseforstyrrelser. Dårlige erfaringer med behandling og diagnostisering i helsevesenet ga henne et godt utgangspunkt for å gi fagfolk tilbakemeldinger.

Etter en kort periode fikk hun et nært forhold til Sanner. Sanner fortalte henne at hun var glad i henne, at hun var annerledes enn de andre ungdommene, og at hun hadde en unik kombinasjon av «intelligens, varme og kraft».

– Da jeg fikk en krise på en ny skole jeg startet på, foreslo Marit at jeg skulle flytte til Oslo, bo hjemme hos henne en periode og jobbe i Forandringsfabrikken, forteller Ida.

Hun takket ja, og 19 år gammel flyttet hun til Oslo.

Den kjærlige atmosfæren på stiftelsens samlinger fikk henne til å tro at hun ville møte et varmt arbeidsmiljø. Virkeligheten som møtte henne i Oslo, var en annen.

– Det var ikke et godt sted å jobbe.

Arbeidsoppgavene var mange. De innebar både å snakke som proff på scenen foran fagfolk, være støtteperson som fulgte opp andre proffer, politikkutvikling og lobbyarbeid. Hun var også med å utvikle et prosjekt stiftelsen hadde mot flere ulike offentlige tjenester.

Det sleit på henne, for i arbeidet ble det klart at rådene fagfolk fikk fra scenen ikke alltid var bygd på ekte erfaringer eller undersøkelser.

– I det ene prosjektet jeg var en del av, hadde vi ingen seriøse undersøkelser fra barna i tjenestene vi ga råd til. Når jeg tok det opp, fikk vi bare beskjed om at vi hadde gjort undersøkelser i andre tjenester, og at rådene sikkert ville bli de samme i disse tjenestene også, sier Ida.

Hun opplevde det som vanskelig å gi råd når hun ikke kunne stole på at det var det budskapet de som jobbet med barna i tjenesten, trengte å høre.

– Det var en dag jeg hadde det veldig vanskelig. Jeg var veldig fortvilet og sa «jeg får det ikke til i dag.» Da tok Marit meg i skuldrene, så meg i øynene og sa at jeg måtte gjøre det for alle barna som ikke kunne stå på den scenen selv, sier Ida.

I de to årene hun var ansatt i stiftelsen, var de mange som tok opp problemer med hvordan stiftelsen jobbet internt med Sanner. Ida opplevde at kritikken var uønsket.

«Dersom man kom med kritikk, ble det sett på som et angrep, ikke et ønske om å forbedre Forandringsfabrikken»

«IDA», TIDLIGERE AKTIV I FORANDRINGSFABRIKKEN

– Dersom man kom med kritikk, ble det sett på som et angrep, ikke et ønske om å forbedre Forandringsfabrikken. Hvis jeg hadde det bra og sa gode ting om FF, kom jeg inn i varmen. Dersom jeg hadde det vanskelig på grunn av noe som hadde skjedd i FF, eller sa noe som kunne minne om kritikk, ble jeg skjøvet bort og var plutselig aleine.

Heller enn en ny praksis kom det nye folk. Turnoveren blant ansatte var høy.

Havnet i krise

Tøff jobbsituasjon og ensomheten i en ny by hvor hun ikke hadde noen venner utenfor stiftelsen, gjorde den psykiske helsa hennes stadig dårligere. En kveld tok hun kontakt med Sanner med en bønn om hjelp for å ikke gjøre noe drastisk.

«Jeg har bare nådd grensa. Jeg vet ikke om jeg klarer en dag til», skriver hun i en meldingsutveksling som Klassekampen har fått se. Sanner uttrykker først medfølelse, men snur raskt samtalen til å handle om at Ida er for kritisk og ikke takknemlig nok.

«Vi prøver å gi dere mening og viktige ting å jobbe for. Jeg tenker du får bli med på så masse viktig. Og jeg vet du setter pris på det. Samtidig vet jeg ikke hvorfor det ikke fester seg inni deg og lager takknemlighet i deg for at du får hjelpe verden», skriver hun i en melding.

Dagen etter ropet om hjelp ble hun kalt inn på et møte med Sanner hvor hun, ifølge Ida, ble truet med sparken hvis hun ikke sluttet å være så kritisk til stiftelsens arbeid.

Ida opplevde at hun var i en umulig posisjon. Sa hun ifra om kritikkverdige sider ved stiftelsens arbeid, kunne hun miste jobben og nettverket hun var helt avhengig av.

– Vi var jo i to helt ulike posisjoner. Hun hadde ganske mye makt over meg i kraft av at hun både var lederen min og en slags omsorgsperson i en periode. Jeg var aleine i ny by, ung og hadde lite erfaring i arbeidslivet.

Etter råd fra psykologen sluttet hun i jobben etter to år for å ta vare på sin egen psykiske helse. Det var i 2020. Hun lever fortsatt med ettervirkningene.

– Siden jeg var ansatt, skulle jeg alltid være positiv og varm ovenfor alle, selv når jeg hadde det veldig vanskelig. Det sitter igjen. Jeg klarer ikke å slutte å være sånn. Jeg klarer jeg ikke være ekte i relasjoner.

Ida understreker at hun er takknemlig for mye av det hun opplevde i Forandringsfabrikken. Hun trekker fram fellesskapet med folk med lignende erfaringer som henne selv, enner hun fortsatt har, og muligheten til å forbedre systemene for barn og unge.

Likevel er hun klar på at Forandringsfabrikken må gjøre grunnleggende endringer hvis de skal fortsette å snakke på vegne av barn.

– Mitt håp er ikke at dette fører til at Forandringsfabrikken blir lagt ned. Jeg håper det kan komme noe godt ut av dette og at ledelsen bruker varslene som en mulighet til å endre det som har vært galt.

– Jeg vet at å si ifra blir sett på som et svik av mange av de jeg jobbet sammen med. Jeg håper de forstår at min motivasjon for å si ifra om det som skjedde i FF, er lik motivasjonen min til å si ifra om det som skjedde i hjelpesystemene. Jeg håper det kan gjøre ting bedre og gjøre at de barna og ungdommene som kommer etter meg, blir møtt på en bedre måte, sier Ida.

Forandrings- fabrikken svarer

«Forandringsfabrikken sin hovedidé er at unge med egen erfaring fra et system, inviteres til å dele erfaringer og gi råd om dette systemet. Påståtte situasjoner og utsagn fra et arrangement blir umulig å diskutere i mediene uten også da å utlevere ungdommer i en sårbar situasjon», skriver Anika Kurshed, presseansvarlig i Forandringsfabrikken.

Klassekampen har gitt Marit Sanner anledning til å svare på påstandene de tidligere proffene kommer med. Hun er for tida sykemeldt, og Forandringsfabrikken svarer på hennes vegne. Stiftelsen vil ikke kommentere konkrete påstander fordi det kan innebære å utlevere informasjon om ungdommene.

Kurshed avviser på generelt grunnlag at stiftelsen bruker belønningsordninger for å påvirke atferden til ungdommer, men skriver at de voksne prøver å være gode medmennesker.

«Ungdommene kan be om hjelp til ikke å gjøre vonde ting mot seg selv eller andre, eller komme ut av andre mønster de opplever som vanskelig. Samarbeidet med ungdommene bygger derfor ikke på belønningssystemer, men på å snakke om hva de selv tenker er viktig for å få det bedre, hva de selv kan gjøre og hvordan vi kan bidra.»

Fabrikken vil ikke kommentere erfaringene eller kommunikasjon med Ida, da de mener de er en del av en større sammenheng, og at de ikke kan kommentere uten å utlevere henne. Kurshed bekrefter at ungdom tidvis gir råd til tjenester de ikke selv har erfaring fra. Hun skriver at hvilke tjenester stiftelsen har hentet inn kunnskap fra barn om, alltid ligger åpent på nettsida til stiftelsen og blir informert om til.

«Noen erfaringer og råd fra barn har gått igjen, på tvers av systemer. Selv om ungdommene ikke har spesifikk erfaring fra et system, kan de i noen sammenhenger dele mer allmenne erfaringer og råd, som for eksempel hvordan en god voksen må være, hvordan gjøre det trygt for barn å fortelle eller hva slags informasjon barn trenger.

Anklagene mot Forandringsfabrikken
Barnevern

Anklagene mot Forandringsfabrikken

Forandringsfabrikken er en liten stiftelse som vokste seg så stor at den fikk endret barnevernloven. Nå anklager eksterne aktører, tidligere ansatte og tidligere barnevernsungdom stiftelsen for uholdbare arbeidsmetoder og sviktende etikk.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production