Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Melanie Kitti var overbevist om at hudfargen hennes hindret henne i å bli kunstner. Beyoncé og Rihanna fikk henne på bedre tanker:

UT AV DET KNUSTE SKALLET

TRODDE DØRA VAR STENGT: – Jeg synes ikke selv jeg passet til å bli kunstner, for jeg lignet jo ikke på noen kunstnere, sier Melanie Kitti. Men snart stiller hun ut på Nasjonalmuseet og gir ut sin første diktsamling.

I sine kunstverk og dikt forsøker Melanie Kitti å pusle sammen bitene fra sin egen historie. Ett av forsøkene kan snart ses i det nye Nasjonalmuseet.

Den som besøkte det vesle visningsstedet Tag Team i Bergen mellom november i fjor og januar i år, fikk noe for både ørene og for øynene.

Over høyttalerne strømmet den Spellemann-prisvinnende artisten Vilde Tuvs blokkfløytetoner ut, og på veggene hang Melanie Kittis oppstykkede freskomalerier. Ved første øyekast kunne man kanskje tro at man her hadde å gjøre med en rekonstruksjon av en knust fresko. Men bitene passet ikke sammen og dannet ikke noe helhetlig bilde.

– Motivene er alltid fragmenter av minner og drømmer. Jeg tror jeg prøver å sette sammen brikkene i det puslespillet som er min egen historie, sier Kitti.

Hun møter Klassekampen på Destiny’s, et lite visningssted hun driver ved Alexander Kiellands plass i Oslo sammen med tre andre kunstnere. Hun er bare innom på en snarvisitt, for den svenskfødte kunstneren bor egentlig i København. Men båndene til Oslo, byen hvor hun fikk sin kunstutdannelse, pleier hun fortsatt. Når det nye Nasjonalmuseet åpner om to dager, vises hennes verk i utstillingen «Jeg kaller det kunst».

– For meg er kunsten min og poesien min bare ulike medier for å kartlegge mine egne erfaringer, for å prøve å få ting som spriker i alle retninger til å henge sammen. For jeg kommer fra alle steder og fra ingen steder. Jeg har aldri følt tilhørighet til et sted. Jeg er halvt og kombinert, og derfor blir også kunsten min det.

Beyoncé ga håp

Melanie Kitti vokste opp i Småland og i Bro, en av Stockholms forsteder. I likhet med mange andre svensker i samme generasjon kom hun til Oslo i 2005 for å jobbe, i hennes tilfelle i psykiatrien. Seinere utdannet hun seg også til å bli sykepleier. Drømmen om å bli kunstner hadde hun gitt opp før hun i det hele tatt hadde prøvd.

– Jeg tenkte at jeg aldri kunne bli kunstner fordi jeg er brun. Jeg synes ikke selv jeg passet til å bli det, for jeg lignet jo ikke på noen kunstnere, sier Kitti.

At hun likevel turte å søke seg inn på Kunstakademiet i Oslo i en alder av 26 år, skyldes blant annet at hun kom inn i et miljø av kunstnere som fikk tanken til å virke mindre fremmed, men også at hun ble oppmerksom på at store artister faktisk tok opp rasisme og feiret sin hudfarge og sine kulturelle røtter i låtene sine.

– Det som ga meg håp, var artister som Beyoncé, Solange og Rihanna, forteller Kitti.

– De gjorde at jeg turte å se meg selv som kunstner. I en periode sovnet jeg til intervjuer med Beyoncé fordi det føles trygt.

Alt er malerier

Jeg barberer lårene og armene mine og jeg skrubber meg med svamper fra andre land. Men det fins smuss og flekker som man verken kan eller skal vaske bort. Sånn er det med alt.

Slik lyder et av diktene til Melanie Kitti, publisert i Vinduet høsten 2020. Over sommeren gir hun ut diktsamlingen «Halvt urne, halvt gral» på danske Gyldendal. Med det kan man med rette kalle Kitti «poet og kunstner», men for henne er praksisene uatskillelige.

– Når jeg jobber med tekst, er det også en måte å lage bilder på. Alt jeg gjør, er å lage malerier, men jeg er en maler som aldri maler på lerret, påpeker Kitti.

Hennes verk spenner fra vev og skulpturer til freskomalerier, videoverk og små malerier på sandpapir.

– Jeg bygger maleriene mine fra grunnen av. Når man vever, «lager» man materialet samtidig som man skaper motivet, og det forsøker jeg å gjøre i freskoene mine også. Alle mine verk beveger seg mellom brukskunst og bildekunst, skulptur og bilde.

– En annen fellesnevner er hesten, et gjennomgående motiv hos deg; vrinskende hestemunner og galopperende klover …

– Som barn drømte jeg alltid om å ha en hest, eller i det minste å kunne gå på rideskole. Men det hadde vi ikke råd til. Hestemotivet figurerer både på veggene i barnerom og på store museer, «lavkultur» og «høykultur», ifølge vestlige standarder. Men i «høykulturen» spiller hesten som regel en birolle. Det gjør den ikke i mine bilder.

ULØSELIG: Tidligere i år stilte Melanie Kitti ut på Tag Team i Bergen sammen med artist Vilde Tuv i utstillingen «Fake Children». De fabulerende freskoene hennes kan se ut som et puslespill, men bitene passer ikke sammen. FOTO: THOR BRØDRESKIFT

Sorg forveksles med sinne

Der verkene til Melanie Kitti er lavmælte og drømmende, er det neppe adjektiver noen ville brukt for å karakterisere hennes aktivisme. Kunstneren bruker sosiale medier aktivt for å ta opp rasisme, misogyni og urett i kunstfeltet, og hun kan være nådeløs mot sine meningsmotstandere. Da 180 studenter ved Kunsthøgskolen i Oslo signerte et omstridt opprop mot strukturell rasisme i 2020, var hun blant de mest profilerte stemmene.

– Frykter du at disse konfrontasjonene kan stå i veien for din kunstneriske karriere?

– Når man jobber mot strukturer som rammer en selv, som man kjenner på sin egen kropp, koster det mye. Engasjementet påvirker meg på godt og vondt.

Hun mener «brune og svarte» kvinner ofte stemples som aggressive når de sier ifra om den uretten de opplever.

– Problemet er ikke at, eller hvordan, man sier fra om rasisme. Problemet er rasisme. Men det er lett å avskrive noen som sint, uten å tenke over om det kanskje egentlig dreier seg om sorg, sier Kitti.

– Hvit kunst er ikke nøytral

Kittis ruinliknende gipsfreskoer har noe melankolsk over seg, og samlet etterlater verkene hennes et inntrykk av et kunstnerskap som er mer fabulerende enn agiterende.

– Jeg blir ofte spurt om hvorfor jeg lager kunst som er så annerledes fra mitt politiske engasjement. Men det er politisk å lage kunst. Det er politisk at noen få gis plass og mulighet til å lage kunst, mens mange ikke får de samme mulighetene, sier Kitti.

ØYNENE SOM SER: Da Kitti stilte ut på det danske visningsstedet Ariel nylig, hang øyeformede malerier langs veggene. FOTO: MALLE MADSEN

– Ofte blir hvit og vestlig kunst framstilt som nøytral, men det er den ikke. Forskjellen er at den ikke trenger å ta tak i urett i like stor grad, fordi uretten ikke rammer dem på samme måte.

– Det ideelle ville jo vært at ulikhetene ikke var der, så slapp vi å lage kunst om det.

Hun mener norske kunstinstitusjoner har en tendens til å vise verk med åpenbare politiske, antirasistiske budskap når de presenterer kunstnere med røtter i andre kulturer.

– Det kan oppfattes som at de først og fremst vil vise at de gjør det de «skal». Jeg gleder meg til den dagen hvor man inviterer oss inn fordi man faktisk vil ta et oppgjør med undertrykte strukturer, ikke fordi man selv vil ha et poeng i boka, sier Kitti.

Vil ikke lovprise museet

Når Nasjonalmuseet åpner dørene for publikum 11. juni, vil Melanie Kitti være representert med en serie freskomalerier som til sammen danner et stort, fragmentert bilde.

– Hva betyr det for deg å bli innlemmet i åpningen av Nasjonalmuseet?

– Det føles ikke riktig å lovprise noen elitistiske institusjoner og heller ikke dette museet som har stengt minoritetskunstnere ute gjennom alle tider. Var det opp til meg, skulle vi «revet» slike institusjoner ned og bygget nye på andre premisser. Men jeg blir jo også nødt til å overleve som kunstner, og jeg håper å kunne bidra til å endre strukturene innefra, sier Kitti.

Kunstneren mener alle som har mulighet til det, bør åpne dører for dem som er mindre privilegerte.

– Det er trist at de som ikke har mye, ofte må ta de store kampene. Nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg har en stemme, og den vil jeg bruke.

6 kjappe

EN KUNSTNER SOM HAR INSPIRERT DEG: Forfatter Johanne Lykke Holm. Hun er grunnen til at jeg søkte meg inn på Forfatterskolen i København.

EN KUNSTPOLITISK KAMPSAK: At Katrine Dirckinck-Holmfeld og kunstnergruppa Anonyme Billedkunstnere ikke skal straffes for å ha senket en gipskopi av en byste av Frederik V i Københavns kanal. Verket fokuserte på Danmarks rolle i den transatlantiske slavehandelen, og de rasistiske og misogynistiske reaksjonene har gjort det til et av de viktigste verkene i vår tid.

EN TIDLIG KUNSTOPPLEVELSE: Jeg har et vanskelig forhold til min mor, men min kunstpraksis springer helt klart ut fra alt hun bygget, malte og sydde da jeg var barn. Hun kunne gjøre hva som helst, i hvilket som helst medium i det konstante oppussingsobjektet som var vår tilværelse.

ET VERK DU ER STOLT AV: Et av mine første vever som det også ble publisert bilde av i Klassekampen.

ET VERK DU GJERNE VIL SE: Maleriene i grotta Tito Bustillo i Spania.

EN KUNSTNER DU VIL FØLGE MED PÅ: Jeg får så mye håp av den yngre generasjonen kunstnere som kompromissløst og selvfølgelig står opp for de svake, holder ut og lager kunst. Blant andre Lucille Groos og Sunniva Havstein.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production