Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Gjestfriheten Europa viser nå, må gjelde alle liv i fare, mener forfatter Abdulrazak Gurnah:

Krig som går igjen

ETTERSPILL: Abdulrazak Gurnah ser på krigen i Ukraina med forferdelse, men mener vi ikke må glemme historien: - Vesten og Natos styrker har gjort dette mot Irak, Afghanistan, Somalia, Libya, og fortsetter når enn de føler for det. Vesten har noe å lære om det som skjer.

Krigene som herjet i Afrika under første verdenskrig, ble «en fotnote» til Euopas historie. Abdulrazak Gurnahs siste roman følger afrikanerne som kjempet kolonimaktas krig.

Fra overetasjen i huset i Zanzibar kunne han se faren sin gå over plassen mot moskeen. Abdulrazak Gurnah hadde for lengst flyttet til England, året var 1984, og det var første gang han var i hjemlandet på en årrekke.

Han går sakte, tenkte Gurnah og innså med ett hvor gammel faren var, over 80 – virkelig gammelt i Zanzibar på den tida. Han hadde vært barn på begynnelsen av 1900-tallet, da de europeiske kolonimaktene etablerte seg i Øst-Afrika. Hvordan så det ut for ham?

Noen år seinere kom romanen «Paradis», skrevet om en gutt som vokser opp i Tanzania på denne tida. «Yusuf» – som er inspirert av faren, men slett ikke identisk med ham – blir solgt som tjener til en handelsreisende som betaling av farens gjeld.

– Thatcher styrte Storbritannia da jeg skrev boka, og det eneste hun snakket om, var handel. Det ble klart at handel betydde løssluppen kapitalisme: Hva som helst duger, så lenge man tjener penger. Og kanskje var det det samme de tenkte da: Den virkelige meningen i livet er handel, sier Gurnah.

I kulturer der «alt er handel», blir menneskene også brikker – som «Yusuf», mener Gurnah.

– Jeg ville presentere et forvrengt bilde av handel som det viktigste i livet. Det er en kritikk av denne filosofien.

Kjempet for kolonimakta

«Paradis» (1994) ble Gurnahs gjennombruddsroman, og tre tiår seinere fortsetter «Etterliv» der «Paradis» slapp, reint historisk. Første verdenskrig raser i Europa, men på det afrikanske kontintet pågår også blodige kriger mellom kolonimaktene.

I fravær av andre valg verver «Yusuf» seg til askari-styrkene, lokalt rekrutterte soldater som tjenestegjorde i den tyske Schutztruppe-hæren i Tysk Øst-Afrika. De er også sentrale «Etterliv», hans siste bok som nettopp utkom på norsk.

– Det er ikke noen oppfølger. Jeg ville si at Yusuf ikke var unik, at det må ha vært andre som ham, som frivillig vervet seg til askarihæren.

Klassekampen møter Gurnah i Lillehammer, der fjorårets mottaker av Nobels litteraturpris deltar på litteraturfestivalen.

«Etterliv» utspiller seg i Tanzania, den gang Tysk Øst-Afrika, da landet var en tysk koloni på begynnelsen av 1900-tallet.

– I boka er utdanning et tveegget sverd: Figuren Ilyas, som lærer seg tysk, verver seg etter hvert til askaritroppene og kjemper på kolonimaktas side?

– Det er noe forførende med makt og kunnskap. Mange i den tidlige generasjonen som fikk tilgang på kolonial utdannelse, ble lojale til kolonimakta, sier Gurnah.

Da kartene ble tegnet

Men Ilyas blir også motsagt: Kolonimaktas herjinger i regionen har etterlatt landet «gjennomtrukket av blod og bestrødd med lik».

– Et av spørsmålene jeg stilte meg da jeg skrev «Etterliv», var: Hvorfor kjemper alle disse menneskene – som alle var afrikanske – mot hverandre, når det eneste utfallet blir hvem som vil være den neste koloniherren? Dette er en europeisk krig, og den har ingenting med dem å gjøre, sier Gurnah.

Da var ikke nasjonal tilhørighet det samme som det er i dag, mener han.

– De tenkte nok ikke på seg selv som «afrikanere», men som del av sine samfunn. De fleste nasjonene ble skapt gjennom karttegning, mens de fleste afrikanske samfunn lå i konkurranse med hverandre.

«Jeg syns alle mennesker fortjener den gjestfriheten når livene deres er i fare. Det er en plikt»

BDULRAZAK GURNAH

Det er også grunnen til at kolonialismen var mulig, mener han:

– Hadde det vært en stat, ville det vært en samlet motstand. Tyskerne kunne bekjempe gruppe etter gruppe.

Krigen i Europa

I «Etterliv» er de brutale kolonikrigene i Afrika på 1910-tallet sentrale – men i historieskrivingen ble de likevel bare «en fotnote» til herjingene i Europa samtidig.

– I dag pågår en fryktelig krig i Europa – som mange europeere anser som en global krise. Er det det europeiske perspektivet som gjentar seg?

– Det er vanskelig, man vil ikke høres usolidarisk ut. For europeere er dette på andre sida av grensa, det føles veldig nærme, og det er en grusom krig. Jeg føler en sterk sympati, sier han.

– Men å bare si at russerne er brutale igjen, er å glemme at Vesten og Natos styrker har gjort dette mot Irak, Afghanistan, Somalia, Libya, og fortsetter når enn de føler for det. Vesten har noe å lære om det som skjer. Uten å nekte ukrainerne noen sympati, må Europa lære at deres handlinger i andre deler av verden er akkurat like ødeleggende og forferdelige som dette. Men det gjør de ikke, sier han.

– Alle land åpner grensene for ukrainere – mens grensene var så å si fullstendig stengt for andre bare få år siden?

– Det er de fortsatt. Jeg syns alle mennesker fortjener den gjestfriheten når livene deres er i fare. Det er en plikt, sier Gurnah og forklarer at han er redd for å framstå usympatisk overfor ukrainernes lidelse.

– Etter 11. september kritiserte Susan Sontag USA midt i en nasjonal krise – og ble møtt med massivt hat. Men hun ville påvirke narrativet før det stivnet.

– Det er det jeg mener. Og jeg sier: Ikke glem de andre.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production