Jeg har vært i Khartoum.

Ikke hovedstaden som er plassert akkurat der den blå og hvite delen av Nilen møtes, men stedet med samme navn som ligger på hjørnet der Bernt Ankers gate møter Møllergata i Oslo sentrum.

Navnet Khartoum falt naturlig. Cassius Fadlabi – som drifter klubben, galleriet og det kulturelle møtepunktet og snart biblioteket i samarbeid med Karin Erixon – er fra storbyen i Nord-Afrika.

Når man går inn døra til Khartoum, går man da også ut av Oslo og inn i en sandfarget verden, dekket av intenst fargesterke malerier og grønne planter. Interiøret og maleriene så vel som resten av konseptet har de stått for sammen, Erixon og Fadlabi, som begge er bildekunstnere, tidligere samboere og foreldre til to felles barn.

Karin Erixon kan fortelle at intensjonen alltid har vært at Khartoum Contemporary Art Center skal åpne i byen Khartoum. Så snart den politiske situasjonen tillater det. Enn så lenge er stedet «et ikke-kommersielt kunstsenter i eksil, en plattform for prosjekter med opphav i Afrika og Midtøsten som forener de to sfærene og knytter bånd med resten av verden».

Forelesninger, debatter, utstillinger og seminarer, bar og klubb. Konseptet Khartoum er med på å fjerne barrierer mellom galleri og sosialt samvær, undervisning og fest, kunst og verden. Denne måneden sammenfaller Khartoums femårsjubileum med Fadlabis utstilling i Trafo Kunsthall i Asker sentrum.

Inn en dør, opp en trapp

Innerst i Khartoum, bak en nesten usynlig dør, finner jeg en smal og mørk trapp jeg klatrer opp mens jeg bruker mobilen som lommelykt. På toppen, i lyset, finner jeg Fadlabi i hans nyinnflyttede atelier, akkurat over og med samme form som dansegulvet i etasjen under. Rommet er fylt til randen av de gjenkjennelige fargesterke maleriene han er kjent for, og stabler med grafiske blad.

Mens han ivrig forklarer planene om å utvide senteret med et bibliotek og et lite galleri, blir jeg opptatt av svart-hvitt-bildet på T-skjorta hans.

– Hvem er det bilde av?

– Det er Antonio Gramsci, italiensk kommunist og filosof, som var med på å senke Mussolini. Han døde i fengsel i 1938, etter at en anklager hadde sagt at regimet måtte «forhindre denne hjernen å fungere i 20 år».

– Det er jo en talemåte som er blitt familiær i det siste. Hvordan kom du og Karin på at dere ville starte Khartoum?

– Det var naturlig. Vi møtte hverandre på Kunstakademiet, vi er begge kunstnere, og vi har to barn sammen. I dag er vi ikke lenger sammen, men vi har et godt og tett samarbeid både om barna og Khartoum, sier Fadlabi.

En åpenbaring i Alexandria

Mens Erixon var med på å drifte et studentgalleri kalt Semikolon på akademiet, jobbet Fadlabi med One Night Only – et kunstnerdrevet galleri som satte opp en ny utstilling hver uke, i åtte år.

– Gjennom One Night Only fikk vi se hvor forskjellig kunstnere taklet montering og økonomi. Men det var også en direkte konsekvens av at jeg var på en reise i Midtøsten i 2012 og fikk sett en mengde virkelig gode kunstprosjekter i regionen. Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg, var møtet med en kurator som het Bassam El Baroni i Alexandria. Han drev et sted kalt Contemporary Arts Forum, der han dekodet samtidskunst for unge mennesker.

– Hva mener du med dekodet?

– I Sudan har vi vært stuck på 1900-tallet. Men det er snakk om smarte mennesker, og alt de trenger for å bli en del av den internasjonale kunstscenen, er å knekke koden for samtidskunst, og det var det El Baroni gjorde. Han tok imot studenter som hadde gått ut fra kunstskoler og lærte dem å stille spørsmål. For det er ikke noe poeng å få unge mennesker til å lage noe uten å få dem til å stille seg spørsmål om hvorfor.

– Og Khartoum er et kunstprosjekt mer enn en klubb?

– Ja, det er konsentrert rundt visuell kunst. Akkurat nå arbeider vi med å åpne en etasje til, med et bibliotek og utstillingsrom. Planen er at det bare skal inneholde ikke-vestlige bøker om bildekunst. I begynnelsen hadde vi et stort gallerirom som forsvant på grunn av økonomi. Men vi viser fremdeles kunstinstallasjoner og film. Kanskje er Khartoum en form for visningsrom for bildekunst som det vil bli mer av i framtida.

Å nytenke maleriet

Siden 2014 har Fadlabi fått store offentlige oppdrag, hatt separatutstilling ved Kunsthall Oslo og blitt innkjøpt av Nasjonalmuseet med et enormt gulvmaleri han malte på gulvet i Kunstnernes Hus.

I 2020 ble han også innlemmet i Stortingets kunstsamling. Motivet er en motorsykkel lastet med en familie på fire samt alt de eier. Det gule lyset fra lyktene går ut av maleriet og legger seg over veggene i en av korridorene de folkevalgte beveger seg gjennom hver eneste dag.

– Jeg synes jeg ser maleriene dine overalt nå?

– Ja. Jeg er blitt en kjedelig person, det eneste jeg gjør, er å male.

– Om jeg skal være djevelens advokat, vil jeg si at det er der pengene ligger. I maleriet.

– Men jeg har alltid malt. Jeg forsøker å finne et annet blikk på maleriet enn det europeiske. Men å nytenke malerihistorien er vanskelig når det kommer til afrikansk maleri, for ingenting er skrevet ned. Man må selv lete seg bakover. Men jeg har tatt utgangspunkt i et lite folk nord i Sudan, som ble kristnet før Europa. I dette samfunnet er kirka virkelig sentral, og den har både kjøpt og bevart store mengder kunst. Der kunne jeg finne kristne historier malt i Etiopia med utgangspunkt i en muntlig tradisjon, hvor menneskene på bildene derfor også ser etiopiske ut.

– At det ikke er skrevet om – kan skyldes at mye av den afrikanske historiske kunsten opprinnelig ble til som bruksobjekter, mer enn begjærsobjekter? Jeg tenker på hvordan Picasso ble inspirert av kunst fra det afrikanske kontinent, og hvordan det ble bakgrunn for kubismen.

– Det Picasso forsynte seg med, var en måte å se på, uten at det gjorde ham i stand til å betrakte sine afrikanske kolleger som likeverdige. Hans oppdagelser førte til begreper som primitivisme, som en motsetning til Picasso selv, som skulle og måtte være et geni for Vesten. Picasso malte mye etter de rå og vakre skulpturene til Yoruba-folket fra Vest-Afrika. For ham handlet det om å fange bilder, vri ut essensen og ta i bruk bildenes sjel. I afrikansk kunst har det aldri handlet om å etterlikne, men om å skape en sjel. Og det er det afrikansk kunst har. Sjel. Moderne kunst handlet om å forandre måten å se på, og kubisme handlet om å se forbi bildet. Denne endringen av blikket kan vi for en stor grad takke det afrikanske kontinentet for. Det står der for all evighet. Det er det jeg tenker når jeg tenker på Picasso.

– Tid er luksus

Fadlabi var 26 år da han ankom Norge som politisk flyktning og etter hvert tok fatt på sin femårige utdannelse ved Statens Kunstakademi. Med seg hadde han en bachelor- og en mastergrad i statsvitenskap, en flerårig studie i maleri og en utdannelse i nautisk navigering.

– Jeg snakket med din venn og kollega Ahmed Umar for å forberede meg på samtalen vår, og han sa at «Fadlabi gjør ikke det folk forventer av ham. Han forholder seg ikke til de sudanske tradisjonene, men gjør som han selv vil. Han følger ikke noens regler.»

– Haha, da jeg møtte Ahmed, hadde jeg fremdeles ikke gitt opp islam og definert meg som ateist.

– For du kommer fra en familie som er forankret i tradisjonelle sudanske og islamske verdier?

– Det gjør alle du møter fra Sudan. Men vi som er i kunstlivet, kommer også fra en privilegert bakgrunn. Min far var kirurg og medlem av Royal College of Surgeons i England, min mor har en mastergrad, noe som er uvanlig for kvinner i hennes generasjon i Sudan. Jeg vokste opp under veldig komfortable forhold i Khartoum. Men de fleste tenkere, heller ikke Karl Marx, har tilhørt proletariatet, har de vel? Tid er luksus, og du trenger tid for å tenke og lese. Min far hadde ikke den tida, han måtte arbeide døgnet rundt, men han ga meg en god oppvekst, tid og mulighet til å lese. Og jeg leste mye. Jeg begynte med filosofi som tenåring – derfra var veien ganske direkte til å bli både ateist og kommunist.

– Hva leste du?

– Jeg begynte jo med et spekter av grunnleggende spørsmål, som hva er vakkert, hva er rettferdig og hva godt eller dårlig. Begynner du ikke der, vil du bare bli forvirret.

«Kunst som framprovoserer en gitt reaksjon, er ikke spesielt interessant for meg.»

— CASSIUS FADLABI

Fra Muhammed til Cassius

– Det må ha vært vanskelig å forlate alt du hadde lært og ble oppdratt til?

– Jeg gikk ikke fra islam over natta, men gradvis, over mange år. Jeg husker den tunge opplevelsen jeg hadde mens jeg ventet, og seinere sinnet over å måtte vente så lenge på ikke føle meg skyldig, enten jeg drakk alkohol eller om jeg for eksempel kysset en jente. Jeg var veldig voksen før jeg følte meg skyldfri. Og da det omsider skjedde, feiret jeg med å skifte navn.

– Fra hva til hva?

– Fra Mohamed Ali til Cassius. Det var egentlig bare en dum vits – bokseren Muhammad Ali sa at Cassius var et slavenavn som han ikke ville assosieres med, og jeg ville vise ham respekt ved å ta fødenavnet hans. Dessuten synes jeg den opprinnelige Cassius Clay, som både Muhammad Ali og hans far var oppkalt etter, var en bra hvit fyr. Han var abolisjonist og arbeidet aktivt for å avskaffe slaveriet.

– Men blir det ikke respektløst overfor Ali å ta det navnet som han tok avstand fra?

– Ikke egentlig. Jeg var sint fordi jeg hadde opplevd så mye redsel forbundet med islam. Det var så mange netter jeg lå våken og var redd for helvete. Jeg var sint for det, men er det ikke lenger. Når jeg tenker på Muhammed-karikaturene, for eksempel, blir jeg forbanna på både tegneren og dem som vil ta livet av ham. For man vet akkurat hvilken reaksjon man vil få om man tegner noe slikt, og når man vet, er det heller ikke farlig å gjøre det. Kunst som framprovoserer en gitt reaksjon, er ikke spesielt interessant for meg. I dag er jeg ateist. Fullstendig. Men jeg har forandret meg fra å ta stor avstand til å være avslappet og kan kalle meg for kulturell muslim. Jeg tror ikke på ordene mer. Men om jeg er i Sudan og bestefaren min ber meg om å be med ham, så vil jeg be med ham. Fordi det ville gjøre ham redd å tenke at jeg vil havne helvete. Og jeg vil verken knuse hjertet hans eller forsøke å omvende ham, noe jeg vet han ikke kommer til å gå med på.

Villedende representasjon

– Trenger vi å snakke mer om klasse innen kunsten? For den som veksler mellom tre jobber for å betale husleie og livsopphold, er det ikke mye tid til å stille seg spørsmål?

«Jeg er blitt en kjedelig person, det eneste jeg gjør, er å male.»

— CASSIUS FADLABI

– Klasse er viktigst av alt. Vi har et begrep på arabisk – jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal oversette det, men det betyr «villedende representasjon». La oss si at du gjorde meg til rektor på et kunstakademi mens jeg fremdeles bodde i en leid leilighet og tjente lite. Fremdeles ville bare et lite antall av studentene være mørke, mens selve strukturen, teorien og formen var helt hvit. Dét er hva jeg snakker om. Som når de ansetter en mørk person i Oslo kommune, som de holder foran seg og sier: Se! Om man virkelig vil forandre noe, må man se på hvem som eier hva. Hvor mange professorer man har, og om de representerer befolkningen prosentvis. Du må se på penger og demografi. Og når du ser at disse tallene begynner å komme i balanse, da kan man si at ting bedrer seg. Men bortsett fra det er det bare villedende representasjon.

– Men jeg synes jeg ser en forbedring? På få år har kunstlivet i Norge forandret seg, kunstmuseene arbeider hardt for å rette opp i representasjon av mangfold både i samlinger og i utstillinger.

– Forandring var på høy tid. Men det er en lang vei å gå, fremdeles er det en brain drain her. Mange kommer, som meg, fra land der de har fått en utdannelse av staten. Gode utdannelser, som ikke blir brukt. Jeg vet om utdannede leger som bor i Norge og kjører taxi eller vasker. Noen veldig få får praktisere det yrket de var utdannet til i hjemlandet. Enda færre blir kunstnere. Og det er mer: Jeg ser på dattera mi hvordan hun blir påvirket av USA når hun begynner å lese om rasisme. Men det er umulig å ta det du vet fra USA og bruke det for å forstå europeiske eller norske forhold. Og der er det mange mennesker som trår feil. USAs historie handler om alle menneskene som vet at deres forfedre var hentet dit med tvang for å bli andre menneskers slaver. Det er en lang historie som sier til hvite mennesker at dette mennesket var en gang din slave, hvorfor skal du sosialisere med ham? Jeg kommer fra øvre middelklasse i hjemlandet mitt, og jeg vet hvordan øvre middelklasse smaker. Bor du i et land hvor det har vært slaver i 400 år, er ikke dét en selvfølge.

Lukta av bestemors teppe

– Hvilken rolle har kunsten spilt i Sudan?

– Kunsten spiller samme rolle overalt. Om jeg sier vitenskap, så ser du for deg forskning der man skal bevise alle svar, ikke sant? Og du må kunne etterprøve svaret du får igjen i et annet og uavhengig laboratorium. Det fine med kunst er at det er vår oppgave å finne nye spørsmål, ikke svar.

– Men vil spørsmålene du stiller deg i Sudan, skille seg fra spørsmålene du stiller deg i Norge?

– Selvfølgelig. Det handler om kart og terreng. Om du går inn i en skog, vil det være et spørsmål om tekstur på trærne eller lukta av gresset og lyder fra dyrene du ikke ser. Det er virkelige og sanne spørsmål. Om du derimot ser skogen fra en drone ovenfra, er det opp til deg selv å finne fram til disse spørsmålene. Det var det jeg måtte da jeg kom til Norge. Jeg snakker om å oppleve et kulturelt sjokk. Da jeg studerte ved kunstakademiet, opplevde jeg at jeg at jeg alltid var opptatt av de store tingene, for eksempel krig, mens dem jeg studerte sammen med, laget arbeider om lukta av bestemoras teppe. Med andre ord: De kunne lage arbeider der de undersøkte seg selv og sin identitet, uten store gester, og derfra gå ut i verden, mens jeg alltid var opptatt av «det store bildet». Jeg skulle alltid ta ansvar.

– Ville unge nordmenn fremdeles vært opptatt av lukta av bestemors teppe om vi fikk krig her?

«Dere er så gode på likestilling og likhetsprinsippet i Skandinavia at ingen får lov til å være likestilt med dere.»

— CASSIUS FADLABI

– Hvor mange kunstnere i Norge lager kunst om 22. juli?

– Veldig få.

– Nettopp.

– Jeg tror det fremdeles er for smertefullt.

– Ja. Og det er det for en som kommer hit med en vond historie også. Men for den personen er det en smerte så konstant at vedkommende blir vant til den og kanskje vil eller må arbeide med den. Og dermed kan vi fort gå i den fella at vi gjør det som forventes av oss. Du kommer fra et land med konflikt, og du lager kunst om den konflikten.

Kongolandsbyen i bakspeilet

Da Fadlabi, Lars Cuzner og Kunst i offentlige rom (Koro) lanserte «Kongolandsbyen» i 2014, ble det møtt med en storm fra alle kanter. Presse fra hele verden skrev om prosjektet, og en debatt på NRKs «Trygdekontoret» står fremdeles som en av de mest voldsomme i NRKs historie.

Den opprinnelige «Kongolandsbyen», eller menneskelig menasjeri som det også ble kalt, ble opprinnelig bygget som attraksjon til grunnlovens 100-årsjubileum i Frognerparken i 1914 og hadde levende mennesker utstilt. På den ene siden mente noen at prosjektet var å gjenta en rasistisk handling fra 1914; Fadlabi og Cuzner på sin side hevdet at hensikten var å belyse fortrengningsmekanismer.

– Var det noensinne meningen å stille ut levende mennesker i landsbyen?

– Nei, aldri. Det var debatten i seg selv som var intensjonen. Hele arbeidet med «Kongolandsbyen» handlet om å undersøke hvordan rasismen har utviklet seg. For hundre år siden var det slik: Du er hvit, og jeg er svart, derfor er du bedre enn meg, noe som blir støttet opp av absolutt alt av offentlighet og pseudovitenskap. I dag er det ulovlig å diskriminere kvinner og homofile – og etter hudfarge. Likevel blir folk diskriminert på grunn av hudfarge hver dag. Hvorfor? Jo, fordi dere er så gode på likestilling og likhetsprinsippet i Skandinavia at ingen får lov til å være likestilt med dere.

– Hva mener du med det?

– Det er en form for moralsk overlegenhet her. Menneskene her er så gode at de må lære meg hvordan jeg skal være like god og utøve likhet.

– Jeg tror jeg forstår hvor du vil.

– Folk her er så gode at de ikke ser sin egen rasisme. Hvite norske kvinner vil for eksempel bli rasende på meg fordi man omskjærer kvinner i Sudan, og fordi menn i Sudan kan ha fire koner. Dermed har de gitt seg selv en god grunn til å oppføre seg rasistisk mot meg. Nordmenn er moralsk overlegne de fleste. I løpet av tida med «Kongolandsbyen» fikk vi ikke bare noen, men alle etter oss, antirasister som nazister. Jeg ble kalt rasist av selverklærte antirasister igjen og igjen.

– Jeg blir forvirret når jeg blar tilbake og ser raseriet verket deres ble møtt med i 2014. Fordi det har skjedd så mye siden. Jeg merker at jeg fremdeles ikke kan plassere det?

– Ja, vi var virkelig visjonære med det arbeidet. Prosjektet fikk veldig mange til å føle seg truet, noe som var bra, fordi det også fikk holdninger fram i lyset. Dessuten var det forvirrende for mennesker med ferdiglagde argumenter at vi var én svart og én hvit person, noe som gjorde det vanskeligere å plassere oss. Om du ser på mønsteret, går det slik: Det skjer en hendelse, og så følger det reaksjoner fra begge kanter, ytterste venstre og ytterste høyre. Etter en stund roer det seg ned igjen fram til neste ting skjer. Vi ville bryte den sirkelen. For også innen antirasismen er det den samme sirkelen igjen og igjen. Vi ville konfrontere antirasismen og si at dere kommer ingen vei med å stenge en konto på Twitter. Det er ikke en seier for noe som helst.