Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Veterantreff under palmene

Filmfestivalen i Cannes er fortsatt en radikal tradisjonsbærer.

Benjamin Yazdan

GOLDEN OLDIES: Festivalsjef Thierry Frémaux byr på et tungt hovedprogram i år. Her sammen med Cannes-president Pierre Lescure. FOTO: FRANCOIS MORI, AP/NTB Francois Mori

I forkant av den 75. filmfestivalen i Cannes har den feterte (og sympatiske) programsjefen Thierry Frémaux snakket om hvorvidt det fortsatt er rom for auteurfilm – om det stadig finnes et publikum for en tradisjon som «strekker seg 60 år tilbake, hvis vi snakker om Fellini». Etter pandemien, sier Frémaux, går den felles filmkulturen en usikker framtid i møte.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Teater

Kvinnehat i klartekst

Misogynien i «Faderen» provoserer, men blir aldri virkelig sjokkerende.

Tomine Sandal

RASER: Det rasende kvinnehatet til rittmesteren (Svein Roger Karlsen) framstår nesten komisk, selv om det har ubehagelige undertoner. FOTO: PERNILLE SANDBERG

Det Norske Teatret, Oslo.

Av: August Strindberg.

Regi: Eirik Stubø.

Oversettelse: Kristin Sørsdal.

Scenograf og kostymedesigner: Erlend Birkeland

Med: Svein Roger Karlsen, Kirsti Stubø, Gina Bernhoft Gørvell, Britt Langlie, Lasse Kolsrud, Svein Tindberg og Christian Ruud Kallum.

I August Strindbergs «Faderen» omtaler tittelkarakteren kvinner som «fiender». Her møter vi den betydningsfulle rittmesteren som ligger i en bitter konflikt med konen Laura om dattera Berthas framtid. Faren vil at hun skal dra til byen for å utdanne seg som lærer, mens mora ønsker at hun skal bo hjemme og bli maler. Etter hvert utvikler konflikten seg til et spørsmål om farskap: Hvordan kan en mann med sikkerhet vite at han er far til sitt barn?

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Kunst

Den fyrste song eg høyra fekk

Nora Adwans lågmælte voggesong-installasjon er ei skjerma lomme i eit ugjestmildt landskap.

Maria Horvei

TRYGGLEIK: Kvinnehendene i Nora Adwans installasjon «Sang i et fremmed land» gestikulerer forsiktig og skapar ei ansiktslaus kjensle av tryggleik. FOTO: NORA ADWAN

Astrup Fearnley Museet, Oslo

Står til 7. august

Astrup Fearnley-museets samlingspresentasjon på Tjuvholmen i Oslo har ei påtakeleg kulde over seg, og det er ikkje fyrst og fremst kunstverka si skuld. Innslag av kjølig distanse er sjølvsagt å finne, her som alle andre stader samtidskunst frå dei siste tiåra vert vist fram med ei viss bredde. Men det er mest dei store, dunkelt opplyste romma som får ein trekke jakka nærare inntil kroppen, mangelen på tematisering av samanhengane dei ulike arbeida imellom som gjer det vanskeleg å finne gnista.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn