I strømmen av toppolitikere som de siste ukene har besøkt Moskva, var turen torsdag kommet til den britiske utenriksministeren Liz Truss.

Det gikk ikke så bra. Truss har lagt seg på en tøff linje overfor Russland og brukte møtet med Lavrov til å banke hjem budskapet om at Russland må trekke tilbake styrkene de har samlet nær den ukrainske grensa.

Lavrov svarte – i tråd med deres offisielle linje – at styrkene befinner seg på russisk territorium. Da Truss fortsatte å insistere, spurte han om hun anerkjente at regionene Rostov og Voronezj er en del av Russland. Dette er de russiske regionene der troppene er utstasjonert.

«Storbritannia vil aldri anerkjenne russisk suverenitet over disse regionene», svarte Truss, ifølge den russiske avisa Kommersant.

En slags sjokkterapi

For Maxim Yusin, en analytiker som jobber for nettopp avisa Kommersant, bekreftet møtet bare inntrykket han hadde av at politikerne i Russland og Storbritannia befinner seg i «to parallelle verdener».

Yusin har funnet tid til en prat på vei mellom en tv-opptreden og et møte med den finske ambassadøren i Moskva.

Mens byen flimrer forbi utenfor bilvinduet, legger han ut på en lang harang om vestlig arroganse, kunnskapsløshet og «primitiv propaganda» om russiske motiver.

– For å unngå en konflikt er vi nødt til å prøve å forstå hverandre. Vi kan ikke ha denne demoniseringen. Vi er ikke djevler, sier han.

Når Yusin snakker, bruker han hele tida et slikt stort «vi», som virker å favne hele den russiske befolkningen, iblant også den politiske ledelsen i landet. Budskapet hans er at premissene som legges til grunn i Vesten, ikke gir mening for folk i Russland.

– Vi ønsker ikke å invadere Ukraina. Det vil være altfor kostbart, sier han.

Han mener isteden at styrkeoppbyggingen er «en slags sjokkterapi» som handler om å tvinge fram substansielle forhandlinger. I dette spørsmålet mener han at hele det politiske spekteret står nærmest samlet, fra beinharde nasjonalister til den liberale opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj.

– Når det kommer til Ukraina, er det ikke så stor forskjell mellom liberale og nasjonalister. Selv om det var Navalnyj som ledet landet, ville politikken vært omtrent den samme. Ingen russisk politiker ville gi tilbake Krim, sier Yusin.

Feil premiss

En spørreundersøkelse gjennomført av det uavhengige russiske meningsmålingsinstituttet Levada i desember fant at bare 4 prosent av befolkningen mener Russland er skyld i den tiltakende spenningen med Vesten. Over 50 prosent mener det er USA og Nato som er de ansvarlige.

De fleste vestlige medier som rapporterte om denne undersøkelsen, har antydet at forklaringen må ligge i den statlige propagandaen. En slik tolkning blir imidlertid for enkel, mener den russiske analytikeren og forfatteren Anna Arutunjan.

– Propaganda og utbredte oppfatninger trenger hverandre. Du kan ikke tvinge et slik syn på folk. Ideen om at Nato ikke er vennlig innstilt til Russland, er svært utbredt nesten uavhengig av hvor kritiske folk er til Vladimir Putin, sier Arutunjan til Klassekampen på telefon fra Moskva.

Hun har tidligere skrevet boka «The Putin Mystiqe» om forholdet mellom Putin og det russiske folket og vært analytiker for den Brussel-baserte tenketanken International Crisis Group. Arutunjan mener forskjellen i forståelse mellom Russland og Vesten først og fremst skyldes at USA «nærmest desperat» prøver å tvinge en overdramatisert tolkning av de russiske troppebevegelsene på sine allierte.

– Jeg pleide å like måten Joe Biden snakket på når han tok til orde for dialog. Nå kommer han med utspill som virker å være tilpasset et etablissement som er veldig dårlig til å forstå hvordan verden egentlig funker, sier hun.

«Det er ikke noe spørsmål her om vi skal eller ikke skal invadere. Det finnes ikke»

— ANNA ARUTUNJAN, ANALYTIKER OG FORFATTER

Dette gjør at man i Vesten debatterer med utgangspunkt i et premiss om at Russland står klar til å invadere Ukraina når som helst.

Dette premisset sier hun knapt er til stede i offentligheten i Russland.

– Det er ikke noe spørsmål her om vi skal eller ikke skal invadere. Det finnes ikke. Det gir bare ikke mening at det er det Russland planlegger å gjøre, sier Arutunjan.

Ingen appetitt på krig

Den pensjonerte russiske generalløytnanten Leonid Ivasjov, lederen for den uoffisielle «allrussiske offisersforsamlingen», publiserte tidligere denne uka en hard kritikk av Vladimir Putin. Han mente presidenten måtte avslutte «den kriminelle politikken som framprovoserer krig» og krevde at han trakk seg. Ivasjov er beinhard nasjonalist og Nato-kritiker, som også har krevet at Putin må gå av mange ganger tidligere.

Innflytelsen hans er liten, men Arutunjan mener brevet likevel er et eksempel på at det ikke er noen appetitt på krig med Ukraina i dagens Russland, heller ikke blant de mest antivestlige og Nato-fiendtlige grupperingene.

– Det dette viser, er at debatten ikke er så polarisert her. Ingen tar til orde for at Russland skal invadere Ukraina, sier Arutunjan.

Hun sitter selv og legger siste hånd på en bok om krigen i Øst-Ukraina.

Arutunjan mener Russland ønsker å være mindre involvert i Ukraina og leter etter en vei å komme seg ut på, samtidig som de leter etter måter de kan beholde innflytelsen sin over landet på.

Deres foretrukne modell har vært Minsk-avtalen fra 2015, men denne er enormt upopulær i visse sirkler i Ukraina, som ser på den som en kapitulasjon «signert med pistol mot hodet». Enkelte grupper truer presidenten i Ukraina med statskupp dersom han signerer den.

Debatterer anerkjennelse

Denne muligheten ble også svekket etter gårsdagens samtaler mellom Ukraina og Russland i Berlin, som den russiske delegasjonen uttrykket stor skuffelse over.

Nå diskuteres det isteden om Russland isteden skal anerkjenne de to såkalte «folkerepublikkene» Donetsk og Luhansk. Underhuset i det russiske parlamentet skal allerede neste uke stemme over en oppfordring til Putin om en slik anerkjennelse.

Arutunjan tror en av grunnene til at Kreml har sendt troppene til grensa, er for å skremme Ukraina fra å gå militært til angrep dersom dette blir utfallet.

– Vi må lære å jekke ned forventningene våre. Det er viktig å forstå, særlig for amerikanere, at dette ikke er et Netflix-drama. Det kommer ikke nødvendigvis verken noen eskalering eller noe seier. Det er vanskelig å si om og når vi eventuelt vil få se et gjennombrudd i det hele tatt. Men all dialog er positivt, sier Arutunjan.