Det er uforståelig at regjeringen konsekvent forsvarer elektrifisering av sokkelen når så mange vurderer den som negativ for klimaet, det grønne skiftet, husholdningenes økonomi og næringslivets kår. Regjeringen bør, i stedet for kategorisk å avvise alle innvendinger, ta initiativ til en omfattende utredning ved å oppnevne en kommisjon for å vurdere virkningen på det grønne skiftet, kostnadene for landet og den reelle klimaeffekten. Kommisjonen må være uten representanter med bindinger til olje- og leverandørindustrien.
I Stavanger Aftenblad (2. mars 2021) dokumenterer Hilde Øvrebekk hvordan oljeselskapene kappes om å være best på klima for å tekkes investorer. Equinors nye klimaplan, der målet er å redusere utslippene fra egenopererte felt og landinnlegg i Norge med 40 prosent innen 2030, forutsetter «stabile rammevilkår og nødvendige investeringer i elektrisitetsnettet», skriver hun.
Å flytte et utslippssted er ikke et klimatiltak, tvert imot. I dette tilfellet krever det 12 TWh ren vannkraft og en investering på 50 milliarder. Det synes som om Equinor har oppdaget en mulighet for å utnytte prinsippet om at klimagassutslipp skal bokføres i de landene der utslippene skjer, som et smutthull for å bedre tallene for CO2 -avtrykket i norsk olje- og gassproduksjon.
Norge har vedtatt å få utslippene ned med minimum 50 prosent innen 2030, noe som er svært krevende. At dette delvis skal skje ved å eksportere utslipp fra den norske petroleumssektoren til EU, er å holde folk for narr. I realiteten tilføres atmosfæren samme mengde klimagasser – og dette til tross for en veldig stor kostnad og ressursøking:
I 2020 brukte våre 300.000 elbiler 0,566 TWh. Planlagt elektrifisering fram mot 2030 skal forbruke 12 TWh per år, nok til 6,36 millioner elbiler eller 620. 000 husstander.
Den samme kraften utgjør åtte prosent av dagens elproduksjon, eller 70 prosent av kraften til den norske aluminiumsindustrien.
Samtidig med flyttingen av utslippene, øker de globale utslippene gradvis fram mot 2030 tilsvarende 3,6 Mt per år. Dette på grunn av at den disponible elkraft til utveksling med EU gradvis reduseres fram mot 2030.
Investeringene for dette er 50 milliarder. I tillegg påløper generelle driftsutgifter og årlige kjøp av 12 TWh.
Innen 2040 er Equinors planer å overføre minimum 21 TWh vann- og vindkraft til sokkelen, og tallene som er gjengitt kan cirka dobles.
I tillegg vil man, ved å frarøve Fastlands-Norge en betydelig del av elkraften, få økt kraftpris og linjeleie. Følgelig forsinkes og fordyres det grønne skiftet, og levestandarden og industriens kår svekkes.
Alvorlig talt, Ingebjørg: Drit i den kronikken. Om du skriver den likevel, (og kjenner jeg deg rett, så er du dum nok til det,) så skriv den i det minste ikke som et personlig brev.
— Krimforfatter Ingebjørg Berg Holm i brev til seg selv, i VG
Det var ingen grunn til å tro at Jonas Gahr Støre ønsket at bildene av meg skulle henge der. Ei heller hans statssekretærer. Jeg har heller ikke tenkt å henge dem på soverommet slik at Sindre må sitte og se på dem.
— Erna Solberg om de mange portrettene «i nordkoreansk stil» hun har fått i gave, i Aftenposten
At du i noen sammenhenger lener deg over et bord for å si noe, det tror jeg skjer. Vi går ikke med en meter stillas rundt oss.
— Jonas Gahr Støre til VG
Jeg liker ikke å danse alene. Man vil jo helst danse med flere.
— Kristian Wikstrøm om dansemeteren, til NRK
Det må da finnes et marked for at aldrende bloggere kan bli influensere. Femti og fabelaktig!
— Heidi Nordby Lunde i Dagsavisen
Bøker
Smører potten tynt utover
Forfatterforbundet har kjempet i flere år for å kunne dele ut forfatterstipender. Nå er ventetida slutt:
SPANDERER: Dorthe Erichsen og Eystein Hanssen i Forfatterforbundet er glad for endelig å kunne åpne pengesekken. Elleve millioner kroner skal deles opp i en rekke korte stipender. Sigve Bremer Mejdal
Det har gått fire år siden Forfatterforbundet ble opprettet. Allerede i starten kunne daværende leder Jan Ove Ekeberg melde om at den nye sammenslutningen av forfattere ville kaste seg inn i kampen om de statlige støtteordningene for litteratur.
Fire år seinere kan Forfatterforbundet nå dele ut sine første forfatterstipender. Det skjer etter en solid dragkamp som til slutt endte i voldgiftsretten. Der ble Forfatterforbundet i mai 2021 tilkjent 13 prosent av potten som er til fordeling.
I år betyr det at Forfatterforbundet har elleve millioner kroner å dele ut i stipend til norske forfattere.
Dorthe Erichsen, leder for organisasjonens stipendkomité, forteller at søknadsportalen åpner 14. februar og stenger 1. mars.
– Alle som har et konkret, skjønnlitterært bokprosjekt for voksne, kan søke.
– Selv de som ennå ikke har klart å gi ut en bok?
– Ja, men da må det foreligge helt spesielle kvalifikasjoner som gjør det sannsynlig at verket blir utgitt, sier Erichsen.
Spark mot konkurrenten
Gjennom Forfatterforbundets kamp om tilgang til vederlagsfondet er det kommet flere kritiske utfall mot stipendpolitikken til forbundets konkurrent Den norske Forfatterforening (DNF).
I 2018 meldte Klassekampen at medlemmer av DNF hadde ni ganger større sjanse for å få midler fra vederlagsfondene enn ikke-medlemmer.
«Dette er så drøyt at det i mine øyne reiser tvil om DNF er i stand til å lede jobben med tildelinger av stipend», raste daværende leder Jan Ove Ekeberg.
Også nåværende leder Eystein Hanssen har vært ute med kritikk.
«Min oppfatning av Forfatterforeningen er at de nærmest ser på stipend som en form for kunstnerlønn. Inntrykket er forsterket av at mange forfattere har hatt såpass mange år med stipend», uttalte han i 2020.
Dorthe Erichsen er lite interessert i å karakterisere stipendpolitikken til søsterorganisasjonen. Men hun er tydelig på at det nå kommer en annerledes ordning.
Hun peker særlig på to forskjeller:
Stipendene skal smøres tynt utover, og Forfatterforbundet vil bare dele ut stipender til tre, seks eller tolv måneder.
Forfatterforbundets stipendkomité må ikke lese søkernes utgivelser, men vil vurdere bakgrunn og evne til gjennomføring.
– Da blir det vel vanskelig for komiteen å vite hvor godt søkerne egentlig skriver?
– Komiteen består av erfarne forfattere som kan vurdere søknader uten å lese alt søkerne har skrevet tidligere. I stedet for å lønne et litterært råd velger vi å gi mest mulig penger videre til opphaverne.
DNF-medlemmer kan søke
DNF-leder Heidi Marie Kriznik er glad for at Forfatterforbundet nå skal dele ut stipender og oppfordrer sine medlemmer til å søke på midlene.
De 13 prosentene av vederlagsfondet som Forfatterforbundet har fått råderett over, var det tidligere DNF som forvaltet. Kriznik understreker at det i realiteten ikke er blitt færre stipendpenger til forfattere.
– Hva synes du om at Forfatterforbundet skal spre stipendene tynt utover?
– Det høres fint ut at alle skal få, men det er viktig å huske på at dette er en kulturpolitisk ordning. Det blir mindre mulighet til å fordype seg, og det er få som får skrevet noe særlig på tre måneder, sier Kriznik.
– Forfatterforbundets stipendkomité skal basere vurderingene sine på søknadene som kommer inn. Burde de også lese bøkene til søkerne?
– For oss har det vært helt avgjørende å ha en stipendkomité – et litterært råd – som besitter fagkompetanse og har oversikt over samtidslitteraturen. Det er ikke gitt at alle forstår verdien av det, men jeg mener at nettopp den kompetansen og stipendpolitikken har bidratt til å bygge en rekke sterke forfatterskap.
thomase@klassekampen.no
Vil spørre «søstera» om penger til å skrive
Klassekampen har vært i kontakt med flere medlemmer i Den norske Forfatterforening (DNF) som forteller at de planlegger å søke stipend fra sin søsterorganisasjon.
– Jeg har jobbet som fulltidsforfatter i over 20 år og tar min skrivegjerning på dypt alvor. Jeg trenger det jeg kan få av stipendmidler, sier Bjarte Breiteig.
Forfatteren bekrefter at han vil søke. Breiteig er imidlertid ikke helt begeistret for tanken om å smøre stipendene utover så tynt som mulig.
– Jeg tror vi er best tjent med å gi de mest interessante forfatterne en ordentlig mulighet framfor å smøre midlene så tynt utover at mottakerne i praksis ikke får så mye nytte av dem, sier han.
Også fulltidsforfatter Levi Henriksen er positiv til stipendutlysningen.
– I en tid med dalende salgstall og en pandemi som har begrenset antall betalte bokbad og liknende arrangementer, er det viktigere enn noen gang for en forfatter å følge med på diverse tilskuddsordninger for å unngå å havne på Nav. Jeg vil nesten anslå at 10 prosent av tida mi går med som «tilskuddsbyråkrat», sier Henriksen.
Bjarte Breiteig Foto: Siv Dolmen
Han mener det kan være både viktig og inspirerende å få et stipend – om det så «bare» er på tre måneder.
– Hvis det er noen som mener at dette vil føre til flere og dårligere bøker, deler jeg ikke helt den bekymringen.
Jan Kristoffer Dale kommer også til å søke.
– Skriving tar tid, og jeg har brukt mye av min tid på å jobbe de siste årene. Alt som kan gjøre det lettere å ta seg «fri» for å skrive, er til stor hjelp.
– Blir summene for små, kan det nok bli noe symbolsk. Men hvis de kan bidra til at man faktisk kan prioritere skrivingen framfor jobb en eller to dager i uka, så er det jo gull, legger han til.
Zeshan Shakar er usikker på om han skal søke. Han er i utgangspunktet positiv til strategien om å fordele stipendene på flest mulig forfattere.
– Men det finnes naturlig nok et punkt hvor stipendene blir såpass små per mottaker at de mister funksjonen sin. Akkurat hvor det punktet er, vet jeg ikke, sier han.
