SYKDOM: Tiår med nedbygging av psykisk helsetilbud har gjort at de syke og pårørende må ta en stadig større del av støyten hjemme.

Illevarslende skrik strømmer ut av mobiltelefonen. Forvridde rop får høyttaleren til å skurre. Det er som om noe innestengt slipper løs. «Jeg er redd!» hikster stemmen igjen og igjen med forskjellig intensitet. Den har noe desperat over seg. I noen sekunder preges lydbildet av tunge, repeterende åndedrag som glir over i fortvilet, lavmælt gråt. Hulkingen blir deretter litt fjernere, men så kommer den nærmere igjen. «Jeg er redd!» brøles på ny, nesten truende, før det gjentas roligere, men konstaterende. En pause følger. Noen skritt avbrytes brått av det som må være en dør som smelles igjen. En fjernere lyd av hamring og banking etterfølges av skapdører som slamres og vegger som muligens får seg noen spark. Så er det slutt.