- Etter at Ola Borten Moe (Sp) ble minister for forskning og høyere utdanning, har flere representanter fra sektoren uttrykt bekymring for den akademiske friheten. De burde heller rette søkelyset mot egne rekker. De siste ukers debatt om internasjonalisering i akademia har avdekket en kultur med lav toleranse for frie meningsytringer. Utgangspunktet er folkerettsforsker Cecilie Hellestveits uttalelser om utenlandske forskere i Norge. Hun mener vi må diskutere om det er i tråd med samfunnsoppdraget til utdanningsinstitusjonene at enkelte fagfelt nesten utelukkende ansetter utenlandske forskere.
- Reaksjonene er overraskende sterke. Jurist Anine Kierulf skrev i Dagens Næringsliv forrige uke at hun av en professorkollega – i fullt alvor – har blitt bedt om å vurdere om Hellestveits «xenofobe» utsagn falt inn under straffelovens forbud mot hatefulle ytringer. Morgenbladet avslørte i går at juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo nylig stanset en forelesning Hellestveit skulle holde om droner og utenomrettslige henrettelser. Fakultetet sier årsaken var et forsinket svar på en henvendelse om pensum. Like fullt bringer artikkelen på det reine at jussprofessoren som holdt kontakt med Hellestveit, Cecilia Bailliet, i en e-post fortalte at «uheldigvis er flere internasjonale forskere blitt svært opprørt av fortellingene du har provosert fram i mediene» og la til: «Jeg tror derfor det er best hvis du venter i noe tid med å forelese ved fakultetet igjen.»
- Cecilie Hellestveits uttalelser er ikke rettet mot utenlandske forskere som sådan, men handler om hvordan samfunnet skal innrette sine akademiske institusjoner slik at vi kan nå også andre mål enn høy forskningskvalitet. Likevel gjentar mange av hennes kollegaer at uttalelsene handler om farlig nasjonalisme og fremmedfrykt. Det vitner ikke bare om motvillig lesning, ja, reint ut sagt vranglesning, men også om at sanksjonering av meningsytringer tydeligvis er akseptabelt i akademia. I stedet for å klage på statsråder som ønsker distriktshøgskoler, bør akademikere snarest ta tak i ukulturen Hellestveit-saken avdekker.
Nåde den som ikke tilpasser seg.
De som selv føler seg svake, tråkker på de svakeste

Som en homofil klassereisende med funksjonsnedsettelser har jeg kjent en del på det å være annerledes. Imidlertid har jeg sjelden tenkt at annerledesheten er noe negativt. Jeg er glad for at jeg annerledes.
Det jeg derimot har opplevd, er ekle holdninger, ubehagelige utsagn og utrivelige sosiale situasjoner som har kommet av at andre folk har sett på min annerledeshet som noe negativt.
Det har vært homofobe folk som har et såpass uavklart forhold til sin egen seksualitet at de har kjent seg truet av min. Derfor har de endt opp med å true meg tilbake. En gang jeg var på en bar i kommunen der jeg kommer fra, noen år etter jeg hadde flyttet, prøvde en ung mann å få samlet en gjeng for å slå meg ned, men de andre kjente meg ikke igjen, så han ble stående der alene. Flaks for meg.
Eller det har vært folk som har opplevd min måte å gå på som komisk, eller at min kropps særpreg har gitt dem ubehagelige assosiasjoner. Derfor har de ropt etter meg, pekt og ledd, snudd seg etter meg eller liknende.
For et par år siden gikk jeg en kveldstur i en sidegate i Trondheim, og der sto det en liten gjeng og lo og ropte etter meg fordi jeg går som jeg gjør. Dessverre ødela jeg moroa deres. Jeg gikk bort til dem og fortalte dem hvorfor jeg går som jeg gjør. Også spurte jeg om de trodde det var moro for meg også. Jeg opplever slik innimellom.
Som klassereisende har jeg opplevd noen ganger, særlig da jeg var litt yngre, at mine kulturelle referanser fra oppveksten, språket jeg bærer med meg og kroppsspråket fra arbeiderklassen på Hedemarken ikke er blitt tatt udelt positivt imot blant folk med høy kulturell kapital. Jeg var komisk, eller upassende og ufin.
Alle disse situasjonene har noe til felles. Brudd på forventede normer og normalitet er blitt møtt med negative, sosiale sanksjoner. De fleste av oss er sosialt usikre en gang iblant, og mange kompenserer for det ved å innordne seg. Samtidig ser jeg ikke alltid verdien av å skulle likne andre. Jeg vet også hvor lite moro det er å være den som andre henger ut, for at de skal virke tilpasset selv.
Det er flere sosiologiske teorier om hvorfor folk oppfører seg slik. Jeg er ingen sosiolog, så bær over med det omtrentlige i det følgende. Ett sett av forklaringer går omtrent som dette: For å føle seg selv sterk og for å sikre sin plass i flokken, vil man tilpasse seg selv og peke på den som ikke gjør det. Slik kan man vise styrke.
«Se for deg flokken, den gangen. Hadde jeg vært der da, så hadde de blitt sinket ned»
En mer dyster måte å se sanksjoner mot annerledeshet på, er at dette er noe vi har i oss fra en eller annen ur-menneskelig forfar. For å sikre flokkens overlevelse var man nødt om å sjalte ut de som var svake og annerledes, som utsatte flokken for trusler, fra naturen eller andre grupper av mennesker.
Se for deg flokken, den gangen. Kledd i pels i skogen. Hadde jeg vært der da, og de hadde måttet vente på meg, der jeg kom haltende med klumpfoten min, så hadde de blitt sinket ned. Og plutselig kom ulveflokken og så var det game over for alle.
Eller, tenk deg det samme miljøet. Jeg, som homofil mann uten barn, ville ha blitt en gamling uten omsorgspersoner til å passe på meg. Som homo ville jeg verken født barn eller funka særlig godt som en av kara.
De treigeste, dårligst tilpassede, svakeste, outsiderne og avvikerne støtte man altså ut. For disse kunne svekke flokken som helhet. Det er en slik tankemåte som driver en del autoritære og totalitære ut i rasisme, homofobi, hat mot transpersoner, funksjonsnedsatte eller andre som skiller seg ut.
De føler nok at flokken, det store vi, vil bli sterkere uten disse utskuddene. Hvis vi bare får sørget for at folk med funksjonsnedsettelser ikke formerer seg, får kastet ut religiøse minoriteter, beholder to kjønn, sikrer heterofile ekteskap og sørger for at alle er i fornuftig arbeid, så vil vi alle bli så mye sterkere.
Sannheten er at dette er en feilslutning. Samfunn som lar folk få leve livene sine som de vil, som slipper til forskjellige folk med ulike kunnskaper, erfaringer, talenter og egenskaper står mye sterkere enn en ensrettet og stupid masse. Mangfold gir større styrke enn enfold.
De mest ekstremt autoritære prøver å fremstå som sterke og samlede. De er ofte uniformerte. Men sett utenfra ser det faktisk mest ut som om de søker tilflukt og trygghet i fellesskapet sitt. I mine øyne er en slik uniformering og jakt på å passe inn et tegn på svakhet. Jeg har laget meg en egen liten hypotese, som går omtrent slik: Jo svakere og mer usikre folk føler seg, jo mer behov har de for å tråkke på folk som ikke passer inn i reglene og kategoriene de har for verden.
I hatet mot oss som er annerledes, får de dekket inn sitt behov for å trygge seg selv. I møte med oss som er annerledes tror de at de har funnet flokkens svakeste. Da er det bare å kreve at vi tilpasser oss, enten det er kristent verdisyn, binær kjønnsoppfatning, heterofilt samliv, normalt arbeidsliv eller at vi holder oss ute av syne om vi ikke får det til.
Og nåde oss som ikke gjør det!