Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Det første tegnet på at nazistene skulle deportere de norske jødene, var inndragningen av eiendelene deres:

Folkemord fra skrivebordet

NYTT BLIKK: En måned før deportasjonen til Auschwitz ble jødene fratatt alt de eide. Historiker Synne Corell har sett nærmere på denne delen av historien. Hun mener vi må tegne en ny tidslinje over det norske holocaust.

I sin nye bok viser historiker Synne Corell hvordan det norske byråkratiet deltok i plyndringen av jødene under okkupasjonen.

Når begynte egentlig holocaust i Norge? Var det 26. november 1942, den dagen 532 jøder ble ført om bord på skipet Donau for å fraktes til Auschwitz? Eller var det én måned tidligere, da alle mannlige jøder ble arrestert?

Tar man på seg et helt bestemt par briller – de økonomiske brillene – ser man at holocaust startet enda tidligere, mener historiker Synne Corell.

I sin nye bok «Likvidasjonen» tar Corell til orde for at den norske statens inndragning av jødenes eiendeler må sees på som en helt integrert del av folkemordet. På den måten skriver hun seg inn i den siste tidas betente holocaust-debatt: Hvem visste hva på hvilket tidspunkt?

– Den fysiske og den økonomiske likvidasjonen henger sammen. Kildene jeg har funnet fram, til etablerer dette i enda større grad, sier Corell.

Hun er tilknyttet Universitetet i Bergen, men har vært ansatt ved HL-senteret for å skrive boka om inndragning av jødenes eiendom i Norge, som kommer ut i dag.

Planlagt lenge

I dag er det 79 år siden politiet gikk til aksjon og arresterte alle landets mannlige jøder. Den samme dagen vedtok Quisling-regimet at staten skulle overta absolutt alt de eide: hus og bedrifter, møbler, leker og gamle sokker.

Men allerede våren 1942 begynte okkupasjonsmakten arbeidet med å innføre en ny lov, som allerede var innført i Tyskland. Loven gjorde at alle jøder som forlot Tyskland, mistet både statsborgerskap og all eiendom.

Den rådende fortellingen om holocaust i Norge har vært at deportasjonen var et tysk prosjekt som kom bardus på nordmennene og ble planlagt i all hast. Dette stemmer ikke, ifølge Corell. Hun mener det blir særlig tydelig når man ser på den økonomiske likvideringen.

– NS-regimet er veldig aktivt med på dette både før og etter deportasjonen med «Donau», sier hun.

Tørt og skummelt

I sin bok går Corell kronologisk til verks og viser hvordan lovverk og byråkrati skritt for skritt tilpasses og bereder grunnen for det som skal ende i deportasjonen. Og dessuten hvordan byråkratiet går sin gang etter deportasjonen: Oslo kommune deler ut jødenes leiligheter til frontkjempere, Skatteetaten krever inn skatter fra boene etter deporterte jøder, og fattigvesenet krever tilbakebetalt fattigstøtte.

– Det jeg har undersøkt, er det som ikke er så dramatisk, isolert sett, men som velter seg ut og er skummelt på sin tørre og tekniske måte, sier Corell.

Mens lovarbeidet foregikk i skjul, fant selve inndragningen av jødenes eiendom sted i i fullt dagslys, påpeker Corell.

– Det var uttrykt offentlig at jødene skulle fratas alle eiendeler. Jeg har vanskelig for å se at man ikke skjønte hva som skjedde.

Radioaksjonen

Den første indikasjonen på at jødene skulle behandles annerledes enn andre nordmenn, kom allerede 10. mai 1940, da landets fylkesmenn fikk beskjed om å inndra jødenes radioapparater.

Noen dager seinere ble det diskusjon om inndragningen av radioene i det såkalte Administrasjonsrådet som styrte de første månedene etter okkupasjonen. De fikk høre at ordren kom fra øverste hold, forankret hos Adolf Hitler selv, og at «jødespørsmålet» ikke kjente nasjonale grenser.

– Dette er en tydelig indikasjon på at det ikke blir noen unntak for jødene i Norge, sier Corell.

Jødeforfølgelsene begynte med radioapparatene og snirklet seg videre på byråkratisk manér: stempler og skjemaer, lovutkast, kartlegginger og brev.

Høsten 1941 ble for eksempel fylkesmennene bedt om å kartlegge hva jøder har av jordeiendom i deres distrikt. Byråkratiet ble rullet i gang, og fylkesmennene overleverte pliktoppfyllende sine lister.

– Hele statsapparatet er involvert i denne kartleggingen. I Stavanger ser det ut som de har prøvd å trenere prosessen. Det er det eneste tegnet til at noen har holdt litt igjen, sier Corell.

Den nazifiserte staten

Under arbeidet med boka vokste det gradvis fram et nytt bilde av den norske staten i okkupasjonsårene, forteller Corell.

– Den rådende fortellingen har vært at nazistene satt på toppen, men at staten kom seg ubemerket gjennom fem år med okkupasjon. Dette må vi tenke nytt om, sier hun.

Selv om de store linjene i politikken overfor jødene ble tegnet ut i Berlin, var de tyske okkupantene opptatt av at det her i Norge måtte se ut som dette kom fra norsk hold.

– De tenkte at nordmennene ville vise mer motstand om det kom fra tysk hold. Det sier noe om at storsamfunnet kanskje var mer antitysk enn antinazistisk, sier Corell.

I arbeidet med de historiske kildene ble det tydelig for Corell at politikken overfor jødene foregikk åpenlyst, og at svært mange mennesker var involvert, helt ned til innehaverne av radiobutikker som fikk i oppgave å sørge for at jødene ikke fikk kjøpt radio.

– Hvorfor reagerte ikke det organiserte motstandsapparatet på disse tingene? Hvorfor ble det ikke koordinert noe à la skoleaksjonen, spør Corell, og viser til da lærerne gikk ut i streik i protest mot at skolen skulle indoktrinere elevene i nazismen.

Hva er et varsel?

Mens Corell arbeidet med sin bok, ga Marte Michelet ut «Hva visste hjemmefronten?», der hun argumenterer for at det norske motstandsmiljøet fikk varsler om hva som ventet jødene flere måneder før deportasjonen, men likevel var lite villig til å hjelpe jøder i sikkerhet i Sverige.

«Hvorfor reagerte ikke det organiserte motstandsapparatet på disse tingene?»

SYNNE CORELL, FORFATTER OG HISTORIKER

Boka utløse en voldsom debatt. Historikerne Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen samlet sin kritikk i boka «Rapport frå ein gjennomgang av ‘Hva visste hjemmefronten?’», som utkom i fjor.

– Mye av debatten i etterkant av Marte Michelets bok dreide seg rundt spørsmålet «hva er et varsel?». Berggren, Bruland og Tangestuen går veldig langt i å si at et varsel må ha en enorm presisjon: nøyaktig hva skal skje med jødene, hvilken dato og hvilket klokkeslett skal det skje. Jeg tenker at loven om inndragning av jødenes eiendeler er om ikke et varsel, så veldig relevant informasjon.

– Berggren, Bruland og Tangestuen mener det er vanskelig å få folk til å forlate hjemmene sine uten at man har et helt konkret varsel. Har de ikke et poeng?

– Det interessante er hva man visste i det norske samfunnet. Og da er den vedtatte politikken veldig relevant. Her har man opplysninger som er relevante for å vurdere hva som kommer til å skje, sier Synne Corell.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production