Et større bilde
Revisjonen av 22. juli-dekningen viser ikke hele historien.
«I tiden etter terrorangrepet var redaktørkorpsets omsorg for konspirasjonsprat fra ytre høyre nesten grenseløs, mens det var AUF som fikk beskjed om å holde tyst.» Slik oppsummerte ansvarlig redaktør i Trønder-debatt Snorre Valen norske mediers dekning av 22. juli i Aftenposten i sommer. Poengene i kronikken blir utdypet i boka «Utøya-kortet», som Valen nylig utga. Boka beskriver hvor vanskelig det har vært for overlevende AUF-ere å snakke om terroren i de ti årene som har gått.
Valen forteller om hvordan ofrene for et målrettet politisk attentat har havnet i en skvis: De har førstehåndserfaring med høyreekstrem vold, men de gangene de forsøker å snakke om høyreekstremisme og konspirasjonsteorier om muslimer, strander det. Tidligere AUF-nestleder Eskil Pedersen, en av to AUF-ere som er intervjuet i boka, forteller at organisasjonen etter 22. juli nærmest sluttet å skolere 16-åringer i høyreekstremisme. Han mener til og med at det hadde vært enklere for AUF å debattere rasisme og høyreekstremisme dersom terroren ikke hadde skjedd.
«Høyreekstremisme var en rød tråd i dekningen av terroren»
I sommer har mange overlevende fra Utøya fortalt om sine opplevelser og ikke minst sine tanker om tida etterpå. Enkelte har følt at de endelig kan snakke åpent om massemordet i den konteksten der de mener det hører hjemme – som politisk motivert vold. Arbeiderpartiets ledelse valgte etter terroren å vektlegge den nasjonale sorgen og unngå politisk skyldfordeling. Det var det grunner til, men det gjorde det også vanskelig for AUF for å påtale de gangene det mest konspiratoriske muslimhatet fløt inn fra rasistiske nettforumer til kronikker i etablerte medier.
Jeg forstår godt AUF-ernes fortvilelse og frustrasjon over å føle at de ikke kan snakke om et politisk tema som er så viktig for dem: rasisme og høyreekstremisme. Det vi så i sommer var oppdemmet frustrasjon over å være spilt ut på sidelinja i en politisk debatt om høyreekstrem vold, som de selv var utsatt for. Jeg syns likevel Snorre Valen maler et for ensidig bilde av norsk offentlighet etter 22. juli. Boka hans er ingen gjennomgang av 22. juli-journalistikken, men plukker i stedet ut eksempler på det han mener er overtramp fra politikere, enkelte kommentarer og fra rasistiske nettsteder. Flere kommantatorier, særlig i Bergens Tidende, fikk kritikk for å mene at Anders Behring Breivik var ravende gal og fornekte terrorens politiske motivasjon. Men ved å ikke ta med motstemmene og bredden i dekningen, ser det ut som norske medier møtte traumatiserte AUF-ere utelukkende med en hånlig tone og irettesettende prat om ytringsfrihet. Samtidig var terrorens politiske sider kjernen i debatten om terroristens tilregnelighet, og den foregikk i de fleste norske aviser over lang tid. Høyreekstremisme var en rød tråd i dekningen av terroren, men det er det vanskelig å få øye på i Valens bok.
Denne sommeren har flere medier beklaget saker fra tida etter 22. juli. Blant annet har Aftenposten beklaget at avisa brukte politiavhør av Utøya-overlevende i en sak om MS Thorbjørn, mot deres vilje. Dagens Næringsliv har beklaget en lederartikkel. Det er sunt å se kritisk på dekningen av terroren 22. juli. Samtidig syns jeg det er viktig å påpeke at eksemplene som har blitt trukket fram i sommer på ingen måte utgjør helheten i dekningen av 22. juli. Standpunktene som Valen kritiserer, møtte for eksempel mye motstand også den gang. Det er synd hvis de som overlevde Utøya-terroren, og ikke minst en oppvoksende generasjon ungdomspolitikere, blir sittende igjen med en oppfatning av at et samlet norsk redaktørkorps hadde mer omsorg for høyreekstreme enn for terrorofre – og ba AUF holde tyst.