Siden 2015 har den norske stat brukt omkring 136 millioner kroner i ladeinfrastruktur for elbiler. I tillegg kommer midler brukt i kommuner og fylkeskommuner. Det kreves stadig at staten bør subsidiere ytterligere for å få ladekapasitet i distrikter og på veier med stort trykk. I sommer kom jeg imidlertid – for første gang – over en nyhetssak der man undersøkte hvordan prising og salg fungerer i dette markedet. Det finnes en rekke operatører i markedet, men alle har to ting til felles.

For det første: prisen er utilgjengelig. Jeg har ikke kommet over en ladestasjon der man på forhånd enkelt kan sjekke prisen for det produktet man kjøper. Det er selvsagt et brudd på kjøpsloven. I tillegg gjør det narr av argumentet for at man skal ha et marked overhodet. Det finnes mange grunner til å ha et marked, men det viktigste er jo at det tvinger operatører til å konkurrere – særlig på pris. Her har man latt aktører unnvike denne sentrale konkurransefunksjonen.

Det er statens oppgave å regulere markeder – og fungere som en motvekt for kapitalistene som jobber hardt for å begrense konkurranse. Her kommer vi til den andre tingen operatørene har til felles: Det finnes ingen operatører som tar imot kontanter, og ikke engang mulighet for å betale med bankkort.

Hvorfor i all verden vil kapitalister gjøre det komplisert å betale?

Jo. Enhver kapitalist sin våte drøm er å kunne betale sine arbeidere i en valuta som bare kan brukes til å kjøpe den samme kapitalists tjenester og varer. Derfor har man i århundrer sett til staten for å regulere forsyning av allmenngyldige konvertible betalingsmidler.

Skal du lade, må du hos de fleste operatører ha en app. Slik sørger Circle K for at du kvier deg for å lade hos Fortum eller de andre fordi kostnaden ved å bytte eller laste ned app er for stor, og så har du jo uansett null prisinformasjon. Dette er ikke bare i strid med de mest grunnleggende former for hvordan markeder skal fungere – det er også i strid med finansavtaleloven.

«Lademarkedet er ikke bare sykt irriterende, det er også symptomatisk»

Selve grunnstenen i regjeringas elbilsatsing – ladeinfrastrukturen – har uforstyrret tatt imot subsidier samtidig som de lager et marked som bryter med dagens lovverk, og som, mer grunnleggende, ikke overholder de sentrale premissene for hvordan et marked kan fungere effektivt.

Tingenes tilstand i lademarkedet for elbiler er ikke bare sykt irriterende for forbrukerne – det er også symptomatisk for inkompetansen i vårt politiske lederskap når det gjelder å overse privat tilbud av grunnleggende tjenester og infrastruktur.

Post, strøm, telefon, internett, jernbane, transport er alle nettverk som har blitt bygd opp med felles og offentlige midler. Dette har tilhørt det offentlige tjenestetilbudet, i noen tilfeller i et århundre eller mer. De har vært offentlige fordi det er viktig å bygge ett allment tilgjengelig nettverk. Det er samfunnsøkonomisk rasjonelt, fordi nettverkene er dyre, og fordi det er usosialt om disse tjenestene bare blei tilgjengelig for de som kan betale hele markedskostnaden for tilknytning til nettverket.

I løpet av de siste tiårene har våre politikere gjort sitt for at disse nettverkene i noen tilfeller bygges ned til de er usynlige. Mine barn vet knapt ikke hva posten er – de tror det er noe Coop Extra driver med. Selv bor jeg på Ås, en halvtime sør for Oslo, og jeg klarer ikke lenger å finne ut hvordan jeg skal komme meg til Oslo, og langt mindre hvilken app jeg må laste ned for å kjøpe billett. Jeg har doktorgrad i økonomi, men når Fjordkraft, Hafslund, Elvia eller noen andre ringer og spør meg hva slags strømavtale jeg har og hva jeg betaler, er jeg svar skyldig.

Politikerne harsluppet private aktører inn i disse nettverkene. Det er greit om det sørger for bedre kvalitet og lavere pris for tilbudet, men det skjer ikke automatisk. Man må sørge for grunnleggende funksjoner, som at prisen er tilgjengelig, og at man har mulighet til skifte leverandør. Man kan velge mellom to idealversjoner: offentlig likt tilbud for alle, eller ett fritt marked der forbrukerne kan disiplinere aktørene med å velge basert på pris og kvalitet.

Vi er på full fart på vei til den verste tenkelige verden – i midten, der vi har betalt for nettverket, mens de private gjør sitt ytterste for å sette markedssignalene ut av spill.

Økonomene Morten Jerven, Maria Walberg, Erik S. Reinert, Rune Skarstein, Chr. Anton Smedshaug og Marie Sneve Martinussen skriver onsdager i Klassekampen.