Det er antagelig den knusende FN-rapporten om klima som gjør at jeg har tenkt på Lars von Triers film «Melancholia» – siden den behandler tungsinn i møte med en katastrofe som truer verden. Det er et fabelaktig epos om depresjon. Men et annet minne fra filmen har blitt værende. I en scene finnes en mann som stikker seg ut. Han er, for å si det forsiktig, ikke helt på nivå med Kirsten Dunst – bokstavelig talt i en annen klasse. Bipersonen forsvant raskt til fordel for den estetisk overlegne middelklassen. Og jeg kjente det i mellomgulvet: Hvorfor må depresjonen portretteres av en kvinne iført perfekt gråmelerte gensere og estetiske, høyskaftede støvler? Hvorfor finnes det et så liten vilje i vår kultur for å leve seg inn i mer kantete skikkelser?