Øyvind Andresen, minister for kunnskap, integrering og søppelhåndtering
Regjeringen har vedtatt å bruke tvungen lønnsnemnd mot de streikende sykepleierne og lærerne på grunn av den akutte brannfaren ved Frevars prosessanlegg for energigjenvinning og avfallshåndtering i Fredrikstad.
Vi kunngjør samtidig at ansvaret for energigjenvinning og avfallshåndtering med dette legges under Kunnskaps- og integreringsdepartementet. Det nye departementet vil prioritere å forhindre branntilløp blant ansatte på sykehus og skole, da de for tiden vurderes som lett antennelige i den grad at det kan representere en fare for liv og helse.
Regjeringen ønsker å hindre at ildsfarlig væske renner ned i sprekkene i Frontfagsmodellen. Samtidig uttrykker vi vår beundring for den store innsatsen lærerne og sykepleierne har vist gjennom pandemien. Vi ønsker nå å prioritere disse gruppene og gjenvinne de som forsvinner fra yrkene. Dette gjør vi ved å kildesortere alle saker som gjelder lærere og sykepleiere og lagre dem i grønne mapper, for å understreke yrkenes bærekraft.
Lærerne vil også settes foran Regjeringens og Stortingets medlemmer i vaksinekøen. De vil få Astrazeneca-vaksiner som har ligget på fryselager i påvente av akutte tilfeller. Eventuelle bivirkninger vurderes som mindre farlig enn antatt. Departementet frasier seg likevel ansvaret for blodpropp.
Det er ikke identitetspolitik, der truer forskningen. Det er højrefløjen og pengeinteresser.
— Lektor Mathias Hein Jessen i Information
På få år er norske politikere blitt et stadig mer samstemt kor om hva som er det ideelle familielivet. [...] Staten vet best-holdningen vinner stadig terreng.
— Tone Sofie Aglen i VG
Om et streikeuttak som tilsvarte helgebemanning betyr fare for liv og helse så ønsker jeg Helsetilsynet velkommen på tilsyn hver eneste helg, helligdag og ferie framover.
— NSF-leder Lill Sverresdatter Larsen i Politisk kvarter
Kidsa fra Oslo øst er ikke vanlige nok for Arbeiderpartiet. Straffepolitikken Arbeiderpartiet serverer ungdom fra våre kretser passer nok bedre på bedehuset enn den gjør på Linje 3 til Mortensrud.
— Anna-Sabina Soggiu og Shahid Rasool i Nettavisen
Vi filosofer anklages for å være livsfjerne stjernekikkere. Helt feil er det jo ikke.
— David Vogt i BT
Medier
Advarer mot volumkrav
Amedia-konsernet krever at aviser produserer et visst antall artikler daglig
BEKYMRET: Før han gikk av som redaktør i Sogn Avis, bidro Jan Inge Fardal til at avisa ble solgt til Amedia. Nå advarer han mot produksjonskravene og målstyringen i konsernet. Anniken C. MOhr
I takt med det digitale hamskiftet er det blitt stadig vanskeligere for aviser å stå aleine. De siste årene har en rekke lokalt eide mediehus latt seg kjøpe opp av mediekonsern som Amedia og Polaris.
Målt i brukerinntekter er mediekonsernenes framvekst en suksesshistorie. Men fra flere hold kommer det bekymringsmeldinger om baksida av denne medaljen.
En av dem som er urolig over utviklingen, er daglig leder og redaktør i Nynorsk Pressekontor, Jan Inge Fardal. På nyåret sluttet han i Sogn Avis etter 13 år i redaktørstolen.
– Hvis eierne er mest opptatt av å stille krav om å lage mange og lettløste saker, hva gjør det da med journalistikken og samfunnsoppdraget som pressen er satt til å løse? spør Fardal.
Ville skrote lederen
Det siste han selv gjorde før han gikk av, var å lose Sogn Avis trygt i havn hos Amedia, som fikk kjøpe avisa fra de lokale aksjonærene i fjor høst.
Etter flere år med fallende papiropplag og treig digitalvekst, opplevde han at det ikke var noen vei utenom.
Egentlig var han innstilt på å fortsette enda noen år som redaktør. Men et av kravene han ble forespeilet fra de nye eierne, ville det aldri komme på tale å gå med på:
Å slutte å skrive ledere i avisa, angivelig fordi de ikke ble lest av tilstrekkelig mange.
– Etter å ha deltatt på noen strategimøter med Amedia om hva som virket og ikke virket av journalistiske saker, visste jeg at deres tankegang ville by på noen utfordringer for meg. Men å slutte å skrive ledere, det ville jeg uansett ikke gått med på.
6. mai meldte bransjebladet Medier24 at redaktøren for Amedias avis i Trondheim, Nidaros, hadde valgt å gå av fordi hun følte seg presset av styret til å levere såkalte klikksaker på løpende bånd.
Ifølge eksredaktør Vanja S. Holst opplevdes eierens krav som en utidig innblanding i hva slags type saker hun skulle prioritere.
Redaktørforeningen ble også koplet inn i konflikten, fordi Holst mente Amedias ledelse brøt med redaktørplakatens krav om å respektere redaktørenes uavhengighet.
Jan Inge Fardal roser Holst for å våge å tale Amedias direktører midt imot.
– Samarbeidsproblemene hun beskriver, kommer ikke så overraskende på meg. Jeg så at det var den retningen som det gikk da jeg også var inne i bildet i forbindelse Amedias overtakelse av Sogn Avis. Denne terskelen for antall saker virker som det viktigste av alt, sier Fardal.
– Poenget med journalistikken er ikke at så mange som overhodet mulig skal lese sakene. En helt sentral del av oppdraget vårt er å grave fram saker og finne fram til nye kilder som kan belyse en sak som er viktig for samfunnet.
Fikk produksjonskrav
Vanja S. Holst bekrefter at det var hennes ønske om å prioritere dagsordensettende journalistikk som førte til at hun havnet i konflikt med sin egen styreleder og til slutt valgte å trekke seg.
– Med de målene konsernet setter, presses det fram en journalistikk som blir veldig lettbeint og lettløst. Det går etter min mening på bekostning av oppdraget som avis og dagsordensettende journalistikk, sier Holst.
Vanja S. Holst Anniken C. Mohr
Hun trekker fram krimsaker som et konkret eksempel.
– Dersom krimsaker ikke går så godt i din avis, blir du rådet til å prioritere kategorien ned inntil du har «knekt koden» for å oppnå mange nok lesere. I ytterste konsekvens fører det til at avisa ikke får løst samfunnsoppdraget opp mot politi, påtalemyndighet og befolkningen for øvrig, sier Holst.
Holst bekrefter at Nidaros i likhet med andre Amedia-eide aviser fikk krav fra styret om å levere et visst artikler saker i løpet av en dag.
Avisa består av 17 årsverk, men hvor mange saker redaksjonen skulle levere i løpet av en arbeidsdag, ønsker ikke Holst å gå ut med.
Sakene skulle være såkalte «breddesaker over terskel». For å telle i denne kategorien må sakene innfri tre kriterier:
Sakene må være såkalte Pluss-saker, altså bare tilgjengelige for abonnenter.
De må bli lest av en relativt høy andel av avisas totale abonnenter. Tallfestingen av denne terskelverdien er det styret som gir.
For å kunne regnes med, holder det at abonnenten har lest artikkelen i inntil ti sekunder.
Høynet målene i fjor
Jostein Larsen Østring er nyhetsdirektør i Amedia, med ansvar for innholdsutvikling og forbrukermarked i de 83 avisene konsernet eier.
Han bekrefter at alle aviser i Amedia-konsernet har egne såkalte KPI-mål som de skal forholde seg til, og at et av målene er et visst antall såkalte breddesaker over terskel.
«Med de målene konsernet setter, presses det fram en journalistikk som blir veldig lettbeint og lettløst»
— VANJA S. HOLST, AVGÅTT REDAKTØR I NIDAROS
Hvor høyt målene settes, beregnes på grunnlag av antall årsverk i redaksjonen og opplagets størrelse.
– Vi har valgt denne tilnærmingen fordi vi vet at antall daglige lesere er den sterkeste indikatoren for å måle om en avis har lyktes med å oppnå digital abonnementsvekst, sier Østring.
– Breddesaker er en indikator som sier noe om vi har oppnådd en bredde og stoffmiks i avisa som gjør den relevant for alle målgrupper, og dermed også flere lesere.
Han understreker at måltallet for antall saker ikke er ment som et krav som redaktørene skal følge slavisk.
I fjor ble terskelverdien for hva som regnes som en godt lest sak, økt noe for alle avisene, blant annet fordi antallet abonnenter også har økt.
– Først og fremst skal breddesaker være noe vi følger meg på for å forstå om vi oppnår de overordna målene, som er lesning og abonnementsvekst.
Han stiller seg avvisende til påstanden om at anbefalinger om volum og lettløste saker skal gå på bekostning av redaktørenes mulighet til å prioritere andre typer saker.
– Store redaksjoner klarer i dag å prioritere tunge gravesaker, også i mindre redaksjoner bør det være rom for å drive undersøkende journalistikk. Men den største trusselen mot undersøkende journalistikk er ikke våre anbefalinger om volum og bredde i avisene, men dersom vi overhodet ikke klarer å finansiere journalistene.