Kjære politikere, storting og regjering. Dere hevder at lærere har et av Norges viktigste yrker. Kanskje det aller viktigste. Det er en stor og viktig oppgave å gjøre barn og unge klare for voksenlivet. Det er med ærefrykt vi går løs på oppgaven, med hver ny klasse, og med hver ny elev.
Vi strekker oss langt og lenger enn langt for elevene våre. Dessverre står ikke lovordene vi mottar i forhold til lønn og arbeidsforhold.
Hvorfor er det slik?
I koronaskoletiden har lærerne mottatt mange gode ord og mye applaus. Vi lærere lever lenge på gode ord, og særlig på gode stunder med elevene våre, men vi har også regninger, huslån og studielån vi må betale. Vi må også sette mat på bordet. Gode ord og applaus betaler ikke dette. Kjære politikere, storting og regjering – hvorfor får vi ikke mer enn gode ord og applaus?

En gang i tiden var læreryrket et verdsatt og godt betalt yrke. Barn ble nok satt større pris på før, for lærere har nemlig hatt reallønnsnedgang i tre av de fem siste lønnsoppgjørene. Dersom dette oppgjøret også gir reallønnsnedgang, er det nedgang i fire av de fem siste lønnsoppgjørene. Kan norske politikere være bekjent av dette? Det er godt dokumentert at vi ligger minst 50.000 kroner under sammenlignbare kommunalt ansatte. Hvorfor er barn og unge så lite verdsatt i dagens Norge at de som arbeider med å gjøre dem til gagns mennesker lønnes så dårlig? Søkertallene til lærerutdanningene stuper år for år. Hvordan kan dere tro at unge mennesker vil utdanne seg til lærere, med den lønnsutviklingen lærerne har?

I tillegg til lav lønnsøkning kommer frustrasjonen over merarbeid og manglende støtte og tiltak for lærerne under koronapandemien.
Covid-19 har krevd mye overtidsarbeid av oss lærere. Dette vil ikke KS betale for. Bonusutbetalinger, som mange andre yrkesgrupper har fått i koronatiden, kan vi bare se langt etter. Verken regjering, storting eller politikere har funnet det nødvendig å korrigere dette, og dere mener derfor tydeligvis at dette er som seg hør og bør. Er ikke innsatsen vår for barn og unge mer verdt enn som så?

Det har vært et manglende smittevern i skolene, og mange lærere har følt seg utrygge på jobb. Hvorfor gjelder ikke retten til et trygt og sikkert arbeidsmiljø for oss?
Stadige endringer i trafikklysmodell og i røde og gule nivåer har gjort skolehverdagen uforutsigbar og usikker. Dette tærer på, og det har ikke blitt tatt hensyn til hvor kompleks jobben som lærer er.
Lærere har ikke blitt prioritert i vaksinekøen selv om vi er blant de mest eksponerte yrkene, og blant de med dårligst smittevern. I skolen gjelder ikke avstandskrav til andre, lærere er pålagt å ha svært mange nærkontakter, og lærere skal ikke bruke munnbind. Det finnes ikke pleksiglass eller andre fysiske smitteverntiltak i skolen. Det eneste vi har er våtservietter og Antibac. Dere hevder å ha sympati med lærerne og at dere er imponert over innsatsen vår, men dette har ikke ført til noe mer enn tamme ord og klam hyllest. Fortjener vi ikke mer?

Samtidig som covid-19 har gitt oss en svært utfordrende skolehverdag har vi forsøkt å innføre fagfornyelsen. Dette har gitt oss en arbeidsdag hvor vi vekselvis står i spagat og på hodet, mens vi forsøker å sjonglere karantener, hjemmeskole, rødt og gult nivå samtidig som vi skal tenke nytt og kreativt om fag og læring. Visst er lærere tusenkunstnere, men dette er i overkant av hva selv vi kan få til.
Så til sist kom det endelige nådestøtet: Streiken vår for et mer akseptabelt lønnsnivå og for at kompetanse må lønne seg ble avblåst på svært tynt grunnlag.

Så, kjære politikere, kjære storting og kjære regjering – når skal vi få noe mer enn gode ord og tam applaus? Når er det vår tur? Hvorfor unner dere ikke de som har valgt som yrke å ta seg av barn og unge i Norge en bedre lønn og bedre arbeidsvilkår? Vi kan ikke vente lenger nå. Det er vår tur nå. Nå. Ikke neste år. Nå.