Pelle Dragsted, som har vært en sentral ideolog i danske Enhedslisten, vil gjenopplive ideen om kooperasjoner og andelslag som en sentral strategi for mer demokrati og folkelig deltakelse. I den nye boka «Nordisk sosialisme. På vei mod en demokratisk økonomi» hevder den danske venstresosialisten at vi i altfor stor grad har sett på kapitalismen som et altomfattende system, mens det i virkeligheten rommer ulike organisasjonsformer. Ikke minst er det viktige eksempler på det i våre nordiske land, der mange virksomheter har helt andre formål enn størst mulig avkastning for eierne. Noen av dem klarer seg også ganske bra i konkurranse med private profittdrevne selskaper, der pengene går til stadig voksende topplederlønninger og havner på kapitaleiernes bankkontoer.

Dragsted mener Donald Trump og amerikansk høyreside langt på vei har rett når de kaller Norden sosialistisk. Ikke fordi våre land ikke er kapitalistiske, men fordi det er mange sosialistiske innslag i økonomien. Han peker på en stor offentlig sektor, som i hvert fall i teorien styres etter andre mål enn profitt, men viktigere for Dragsted er det han kaller lommer av demokratisk eierskap i form av andelslag, kooperativer og ulike samvirkeforetak. Disse delene av samfunnet fungerer som en motkraft mot det han karakteriserer som kapitalismens iboende oligarkiske tendens, der makt og rikdom i stadig større grad konsentreres hos en økonomisk elite uten demokratisk mandat. Den enorme makta selskaper som Microsoft, Apple, Amazon og Alphabet, som eier Google, har opparbeidet seg, er et talende uttrykk for hva som blir resultatet av en uregulert og global kapitalisme som ikke blir møtt av demokratisk motmakt.

I hele forrige århundre vokste det fram breie folkelige og demokratiske organisasjoner og virksomheter med mål om å forbedre vilkårene for vanlige mennesker og løfte dem ut av fattigdom og sosial nød. «Felleseie og demokratisk forvaltet økonomi er ikke en utopi, det er en erfart og vellykket virkelighet, som i over 100 år har vært en integrert del av våre samfunn og økonomi», hevder Pelle Dragsted.

På en rekke områder vokste samvirketanken fram i Norden. I Norge har den vært spesielt sterk i landbruket, der de produsenteide samvirkeforetakene Tine og Nortura (Gilde og Prior) fremdeles spiller en viktig rolle. På samme måte ble forbrukerinteressene organisert i Norges Kooperative Landsforening, som ble stiftet i 1906. Det ble bygd opp egne produksjonsvirksomheter, som margarin- og tobakksfabrikker, kaffebrennerier, lampefabrikker, sjokoladeproduksjon, ull- og lærvarefabrikk og radioproduksjon. Grunnen til den store industrivirksomheten var fordi egen virksomhet ga lavere priser og mindre avanse til private eiere, men også fordi kooperasjonens butikker ble boikottet av enkelte private aktører. I dag lever kooperasjonen videre under navnet Coop, selv om foretaket i dag er mest kjent for sine høye lederlønninger.

Arbeiderbevegelsen satset på samme måte på å bygge opp egne virksomheter, fra idrettsforeninger til bankvirksomhet. Arbeidernes Landsbank, som seinere skiftet navn til Landsbanken, ble etablert allerede på 1920-tallet. Det største og viktigste av arbeiderbevegelsens samvirkeprosjekter var likevel boligbyggelagene. Formålet var å bygge boliger for de hussøkende medlemmene. I 1935 fikk Obos en avtale med Oslo kommune om at byggelaget skulle være kommunens byggende organ. Etter krigen førte det til en storstilt boligbygging og byutvikling i tett samarbeid med kommunen og Den norske stats husbank. Det fantes tilsvarende boligbyggelag i andre deler av landet.

«Det kan skapes nye samvirkeforetak, for eksempel innen transport, varelevering og servicetjenester»

Obos var styrt av arbeiderpartifolk, men kommunistene tok også initiativ til et boligbyggelag, Ungdommens Selvbyggerlag (USBL). Forretningsfører var Egil Berg, som hadde sittet i NKPs sentralstyre, men ble ekskludert sammen med Peder Furubotn i 1950. Tanken her var at folk med lite penger kunne sikre seg bolig ved hjelp av dugnadsarbeid. De første husene som ble reist på Årvoll i Oslo i regi av USBL ble bygd på dugnad. Folk kunne jobbe i flere år for å få tilstrekkelig antall timer for å få tildelt en leilighet. Resten ble lånt i Arbeidernes Landsbank.

Dette regulerte boligmarkedet, som var fremmet og subsidiert av det offentlige, endret fullstendig karakter da boligmarkedet ble deregulert på 1980-tallet. Prisreguleringen av tomter ble opphevet og den statlige subsidieringen av boligbygging redusert. I dag selges Obos-leiligheter på det åpne markedet på linje med alle andre. Likevel er boligsamvirket et eksempel på at det er mulig å bygge opp en omfattende ikke-kapitalistisk sektor, som ga vanlige mennesker medarbeiderskap og demokratisk innflytelse – og ikke minst bolig.

I Norge er altså både samvirkeforetakene og offentlig sektor, sykehus, helse, skole, biblioteker etc., eksempler på virksomheter som har hatt andre mål enn høyest mulig avkastning. Statlige selskaper har også tidligere hatt samfunnsmessige formål. Selv om eierskapet og styringsviljen er redusert de siste årene, har staten fremdeles viktige eierposter i selskaper som Equinor, Hydro, Telenor, DNB og Kongsberg Gruppen. I tillegg eier kommunene mange virksomheter. Hafslund er for eksempel heleid av Oslo kommune, mens Lyse er eid av kommuner i Rogaland.

Dette viser at det er flere måter å organisere virksomheter på innenfor det kapitalistiske systemet. Samtidig har de politiske endringene siden 1970-gjort gjort at både statskontrollerte selskaper og samvirkeforetakene har endret karakter. Fra å ivareta breie folkelige og samfunnsmessige interesser, være en motmakt, opptrer de i dag på samme måte og etter de samme prinsippene som privateide aktører. Staten har i praksis overlatt styringen av selskapene de kontrollerer eller er aksjonær i, til et ledelsessjikt som opererer helt fristilt på markedets premisser. I den grad statlige eide selskaper har et særpreg, så er det at eieren spiller en mer passiv og tilbaketrukket rolle enn i privateide selskaper.

Samtidig er det klart at både samvirkesektoren og statens eierandeler og selskaper, gir en stor mulighet for endringer hvis det kommer et varig politisk klimaskifte, vekk fra markedsliberalismens laissez-faire. En kan kanskje se for seg en knipetangsmanøver, der samvirkeorganisasjonen vitaliseres og gjenreises nedenfra som aktive redskaper for folkelig makt, mens statlig eide selskaper i større grad blir satt i demokratiets tjeneste. Det kan også skapes nye samvirkeorganisasjoner, for eksempel innen transport, varelevering og tjenester. Mange av de områdene de nye app-selskapene utnytter, er ideelle for ulike forbrukereide samvirkemodeller.

I den offentlige debatten ses gjerne kapitalismens utvikling som uavvendelig. Men akkurat som det var mulig å bygge opp samvirkeorganisasjoner og legge 90 prosent skatt på formuer i USA under New Deal, er det mulig for demokratiet å ta tilbake kontrollen gjennom en kombinasjon av nasjonal og overnasjonal lovgivning og regulering. Utbytte utover en viss prosent av et selskaps omsetning kan inndras, og det kan vedtas lover som sier at en andel av overskuddet skal inngå i fond eller gå tilbake til staten. Arveavgifta kan økes og beskatningen på formue og topplønninger, kan skjerpes. Selskaper kan splittes opp, og det kan stilles krav om nasjonalt eller lokalt eierskap. Det offentlige kan også utvikle løsninger i tett samspill med ideelle organisasjoner og samvirkeforetak slik at folkelig deltakelse og medeierskap sikres nedenfra. Kapitalismen har aldri fungert uten sterke samfunnsmessige begrensninger.