I det store og det hele har Stortingets ekstraordinære pengebruk det siste året vært riktig og nødvendig, men spørsmålet nå er hvem som skal betale regninga. Utvalget «Norge mot 2025» tok nylig til orde for en «helhetlig gjennomgang av skattesystemet». En slik endring må sikre at de rike betaler en større del av regninga.

Konsekvensene av regjeringas klassedelte krisehåndtering blir stadig mer synlig. På den ene siden har man delt ut formuesskattekutt til aksjeeiere og betingelsesløs støtte til store bedrifter. På den andre siden har stortingsflertallet måttet presse regjeringa for å få innført tiltak for de hundretusener som har vært permitterte eller mistet jobben, for lærlinger, frilansere og AAP-mottakere. Altfor mange har gått lange perioder uten inntekt, både fordi det har tatt lang tid å få utbetalt penger fra Nav, eller fordi ytelser har blitt avsluttet vilkårlig, noe som har skapt store inntektshull.

For noen få blant oss var fjoråret paradoksalt nok et godt år. Mens mange småbedrifter ligger med brukket rygg, har deler av norsk næringsliv klart seg godt i pandemien. Kapitals liste over landets 400 rikeste viste i høst at mange av landets milliardærer har hatt stor formuesvekst det siste året.

Rødt og opposisjonenpå Stortinget har prøvd å gjøre utslagene av krisa – og av krisetiltakene – mindre sosialt skjeve. Vi har foreslått å stille krav om å nekte selskaper som mottok støtte å betale ut utbytte og bonuser eller å øke lederlønningene, dersom de ikke først betalte tilbake støtten. Og vi har etterlyst handling fra finansministeren for å få bankene til å sette ned renta fortere og for å få de store eiendomsbaronene til å bidra gjennom å kutte husleia til bedrifter og leietakere. Vi har foreslått å sette et tak på hvor mye støtte store selskaper kunne motta i måneden. Alle slike forslag har blitt nedstemt av det borgerlige flertallet.

«Det er ikke for sent å rette opp i skjevhetene»

Finansminister Jan Tore Sanner har nøyd seg med å be rike kapitalister om å vise moderasjon, og har ikke strukket seg lenger enn å kalle det «uakseptabelt» dersom fellesskapets penger ender opp som utbytte. Etter et år med krisetiltak må resultatet kunne kalles en fiasko. Flere selskaper som har mottatt støtte fra staten – angivelig for å redde arbeidsplasser – har for lengst begynt å dele ut utbytte til sine rike aksjonærer. Toppledere fortsetter å heve sine absurde millionlønninger som om ingenting har skjedd. Heldigvis er det ikke for sent å endre kurs.

Regjeringa har påfallende liten støtte for sin politikk. Rødt ba nylig Ipsos spørre velgerne om de sa seg enig i at «regjeringens håndtering av koronakrisa har økt de økonomiske skillene mellom folk.» Kanskje ikke så overraskende var velgerne til Rødt og SV mest kritiske. Men undersøkelsen viser også at en overvekt av velgerne i alle partier, også regjeringspartiene, mener regjeringas politikk har økt forskjellene.

Den manglende støtten kommer ikke bare fra velgerne – landets fagøkonomer har lenge vært enige om at krisetiltakene har bidratt til større forskjeller, og at store selskaper med rike eiere har fått urimelig mye støtte.

Framover må det bli slutt på betingelsesløse redningspakker. Men det er ikke for sent å rette opp i skjevhetene. Det bør innføres økt skatt på utbytte fra selskaper som mottar koronastøtte og på overskuddene til de store eiendomsbaronene. Norge kan også følge etter Storbritannia, som har annonsert at selskapsskatten skal økes med seks prosentpoeng for selskaper med store overskudd. Joe Biden har også varslet økt selskapsskatt i USA.

Etter tiår med store skattekutt, signaliserer regjeringa nå at pengebruken må reduseres, og at det er velferdskutt i årene framover som skal betale for pandemitiltakene. Rødt mener tvert imot at næringslivet og de rike må betale en større del av kriseregninga.