Hvorfor ønsker mennesket å bryte opp når det sitter stille? Spørsmålet klinger gjennom hele litteraturhistorien; de eldste fortellingene er om oppbrudd, reising og hjemkomst, og sånn har det fortsatt siden. For forfatteren, fantasten og liksom-nomaden Bruce Chatwin bar denne grunnfortellingen vitnesbyrd om en (høyst subjektiv) historisk og menneskelig sannhet som han brukte sitt korte, heseblesende liv til å granske: at mennesket er født til å vandre, ja, at vandringen så å si er nøkkelen til vår tilværelse. Den kommer til uttrykk i rastløsheten, det stadige jaget vekk som Chatwin selv mente var hans hovedemne.