Jeg var sju år da vi fikk innlagt elektrisk lys heime. Elektrikeren var Leif, trollmannen fra en av nabogårdene, som hadde gått i lære i byen. Han hadde med seg lyspærer, stikkontakter og ledninger med aluminiumshud. De var så stive at Leif måtte bruke ei spesiell tang når de skulle bøyes. Så en kveld skjedde underet. Utelampa ble tent. Bli lys! En bue av gull hvelvet seg over trappa. Nå tilhørte heller ikke vi lenger verden av i går.
På vei: I sin evige rastløshet skapte Bruce Chatwin en grensesprengende, begjærende litteratur.
Hvorfor ønsker mennesket å bryte opp når det sitter stille? Spørsmålet klinger gjennom hele litteraturhistorien; de eldste fortellingene er om oppbrudd, reising og hjemkomst, og sånn har det fortsatt siden. For forfatteren, fantasten og liksom-nomaden Bruce Chatwin bar denne grunnfortellingen vitnesbyrd om en (høyst subjektiv) historisk og menneskelig sannhet som han brukte sitt korte, heseblesende liv til å granske: at mennesket er født til å vandre, ja, at vandringen så å si er nøkkelen til vår tilværelse. Den kommer til uttrykk i rastløsheten, det stadige jaget vekk som Chatwin selv mente var hans hovedemne.
