Norsk landbruk, spesielt grøntsektoren, har i økende grad gjort seg avhengig av lavt betalte gjestearbeidere, som jobber på stadig større bedrifter. Grøntsektoren er spesiell, men også landbruket for øvrig går i retning sentralisering og konsentrasjon. Aps landbrukspolitiske talsperson Nils Kristen Sandtrøen og Sps Geir Pollestad sa til Klassekampen i forrige uke at utviklingen i retning storbruk har vært for sterk, på bekostning av små og mellomstore bruk.

«Me ser konsekvensane av ein feilslått og sentralisert landbrukspolitikk», sa Nils Kristen Sandtrøen.

Over hele den vestlige verden ser vi en tilbakegang for det lokalt baserte familiebruket til fordel for industrilandbruk tilpasset et globalisert marked. Det betyr òg en forskyvning av økonomisk og politisk makt, fra lokale produsenter til internasjonal agrokapital.

I februar i år advarte Chris McManus, irsk representant i EU-parlamentet for Sinn Féin, om at vi nå kan se den siste generasjonen av familiegårdbrukere i EU. EUs jordbrukskommissær Janusz Wojciechowski sa nylig at opptil tusen bønder i EU-området gir opp landbruket hver dag som følge av dårlig lønnsomhet.

Ifølge den europeiske bonde- og gårdsarbeiderunionen (ECVC) er en firedel av alle bruk, 4,2 millioner, forsvunnet mellom 2005 og 2016. Andoni García Arriola, fra ledelsen i ECV, sier til Euractiv at EUs landbruksstøtte tilgodeser store produsenter og industrijordbruk. Det presser opp prisene, oppmuntrer til konsentrasjon og gjør det vanskelig for nye gårdbrukere å skaffe seg jord. EU-kommisjonen driver fram strukturendringene ved å bygge ned markedsregulerende ordninger i landbruket.

Nå står også det norske landbruket på et vippepunkt. Gunnar Alstad, leder i Skatval Bondelag og styremedlem i Trøndelag Bondelag, skriver i et innlegg i Nationen at alle som framsnakker den norske matproduksjonen, sier at de ønsker seg landbruk i hele landet, med mangfold av små og store gårder som utnytter ressursgrunnlaget og kulturlandskapet. Det er likevel langt fra festtalene til det som skjer på bakken.

«Makt flyttes fra lokalsamfunn til kapitalsterk agrobusiness»

Bøndene har svart på krav fra myndighetene om økt produksjon, frislipp og økte kvotetak med å leie mer jord og kjøpe eller leie mer kvote. Bøndene har blitt færre og større. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at antallet melkeprodusenter er redusert med nesten 70 prosent, fra 22.000 til rundt 7000 bruk de siste 20 årene. Denne utviklingen kan ikke fortsette hvis vi skal leve opp til målene om små, mellomstore og store gårder i hele landet, hevder Alstad.

Nationen har i en artikkelserie dokumentert at det samtidig skjer en storstilt nedbygging av matjorda. For 20 år siden var det 2000 kvadratmeter fulldyrket jord per innbygger i Norge. I fjor var det redusert med en firedel til 1500 kvadratmeter, eller 1,5 dekar. Og fallet skjer fra et lavt nivå, ettersom Norge lenge har vært på jumboplass i Norden og verden for øvrig, med unntak av noen ørkenstater og øyer. Etter nedgangen de siste tiårene er nå bare 2,1 prosent av landarealet i Norge fulldyrket jord i drift.

Årsaken til nedgangen er en kombinasjon av at den beste matjorda i sentrale strøk forsvinner til fordel for boliger, kjøpesentre og veier, mens gårdbrukere forlater den mer tungdrevne jorda i distriktene. Det gir et permanent tap av evne til å produsere mat til egen befolkning.

«Nokon meiner vi alltid vil få kjøpe mat langvegs frå fordi vi er så rike, men det er ein meget risikabel strategi. Når avlingane er truga, så vil dei fleste land prioritere eiga befolkning først. Det kan også oppstå situasjonar der mat blir brukt som eit maktmiddel eller det kan oppstå alliansar mellom land som gjer at vi ikkje står først i køen», sier Arne Bardalen i Institutt for bioøkonomi til Nationen.

Skal nedbyggingen av matjorda og flukten fra landsbygda stoppes, kreves det drastiske tiltak. Mange står foran store investeringer i løsdriftsfjøs, men vegrer seg for å ta spranget. Det kan bety at nye små og mellomstore bruk blir lagt ned.

Det snakkes om å stimulere bolyst i utkantene, men viktigere er det å gi gode rammevilkår for matprodusentene. Og har de rødgrønne, hvis de kommer i regjering, en politikk for å snu utviklingen? Det er behov for bedre importvern, mindre vekt på produksjonsmengde og satsing på små og mellomstore bønder over hele landet.

Kravet om at stadig færre bønder skal produsere stadig mer, kan ikke fortsette. Norge har alle muligheter til å utvikle et bærekraftig landbruk, men det krever betydelig mer enn festtaler.