I fjor hadde VG en sak om Iris Holm Otting og samboeren som bor på Otrøy i Møre og Romsdal. Iris er avhengig av ferja for å komme seg på jobb i frisørsalongen i Molde, mens samboeren må over fjorden til naboøya Gossen. Paret hadde regnet ut at de med en varslet prisøkning måtte betale 130.000 kroner i året for ferje, mer enn det som gikk til boliglånet.
Økte ferjepriser har satt sinnene i kok langs hele kysten. Facebookgruppa «Protest mot økte fergetakster» har over 20.000 medlemmer. Avmakt er avløst av opprørsvilje.
Protestene føyer seg inn i en rekke tilsvarende opprør som har flammet opp i Norge de siste årene. Kjerneområdene for motstanden mot sentraliseringspolitikken har vært i Nordland og Møre og Romsdal, der striden for å bevare høyskolen på Nesna og Bunadsgeriljaens kamp for fødetilbud i Kristiansund har gitt gjenlyd over hele landet. Bakteppet er striden om fylkes- og kommunereformen, som skapte samhold og en bevissthet blant folk om at de ikke sto aleine i kampen mot sentralisering og for lokalsamfunnenes livskraft.
Sp har stilt seg i spissen for disse opprørene, men bevisstheten om sentraliseringens ødeleggende konsekvenser er ikke lenger noe partiet er aleine om. I ferjesaken var det Ap som fikk ballen til å rulle. Ansporet av nestleder Bjørnar Skjæran fra Nordland, ga Ap et valgløfte om å halvere ferjetakstene. Det la et sterkt press på de andre partiene. Sp, Ap og Frp hadde hver sin modell, men trykket fra ferjeopprørerne gjorde at ingen våget alenegang som ville ha forhindret et flertall.
Når ferjeopprøret seiret i stortingssalen, er det i tråd med sterke politiske tradisjoner i Norge. Det klassiske eksempelet er bondeopposisjonen, som på 1800-tallet forlot sine kommunale bastioner og «jaga større vilt i storting og regjering», som historikeren Jostein Nerbøvik har formulert det. Etter 1917, da revolusjonsbølgen skyllet inn over arbeiderbevegelsen, forberedte borgerskapet seg på væpnet opprør, men det ble også gitt konsesjoner som kom opprørerne i møte. Stortinget endret valgsystemet, slik at det ble lettere for Ap å bli representert, samtidig som lønnsoppgjøret ble gunstig for arbeiderklassen og arbeidsfolk fikk rett til ferie.
«Det politiske systemet endrer seg under trykk og kommer opprørere i møte»
Det norske politiske systemet har vært i stand til å endre seg under press og komme opprørere i møte. Men det kommer ikke av seg selv. Det kreves langvarig mobilisering, alliansebygging og politiske rystelser. I striden om Solberg-regjeringens mange sentraliserende reformer har for eksempel den markedsorienterte forvaltningseliten valgt å kjøre løpet helt ut. Styringsverk, politikere og det stadig voksende konsulent- og rådgivningssjiktet har vært så sikre på at de har hatt den rette oppskriften på hvordan Norge skal moderniseres og effektiviseres, at de har lagt all forsiktighet til side. Det var den samme hybrisen som dominerte i den første Stoltenberg-regjeringen, der den ene markedsteknokratiske reformen ble avløst av den andre, samtidig som staten solgte seg ned i selskaper som tidligere hadde vært bærebjelker i etterkrigstidas nasjonalstatlige strategier. Nå er hybrisen som tørket vekk. Ikaros har fått svidd vingene sine.
Spørsmålet er hvor omfattende politiske endringer det pågående opprøret vil føre til. Stein Rokkan snakket om ulike konfliktakser i det norske samfunnet, blant annet mellom sentrum og periferi og mellom arbeid og kapital. Det som har kjennetegnet den politiske utviklingen de siste årene, er at de to polene – arbeid og periferi – fra hver sin konfliktakse har nærmet seg hverandre. Fagbevegelsen og distriktsopprørerne står sammen i svært mange saker. I stadig større grad representerer de en felles politisk strømning. Samtidig har også voksende radikale og liberale sjikt i storbyene fått større selvbevissthet. Vil de politisk kunne forene seg med distrikts- og arbeideropprøret, eller vil frykten for verdikonservative strømninger i deler av det folkelige opprøret gjøre det umulig?
Uansett ligger det et paradigmeskifte i lufta. De siste tiårene har markedstenkningen spredt seg på bekostning av folkevalgt makt og politisk styring.
Elitene har befestet sin makt og rikdom. De sosiale og geografiske forskjellene har økt. Sosial dumping og midlertidighet i arbeidslivet har underminert jobbsikkerheten og holdt lønnsnivået nede. Ungdom ser ikke lenger en framtid i å være fagutdannet arbeider.
Samtidig krever klimautfordringen en nasjonal dugnad som trekker alle samfunnslag med. Stadig flere ser at det kreves nye grep i samfunnsstyringen. Ferjeopprørets seier i stortingssalen kan være et vardøger – et varsel om det som skal komme.
